Fine vokalprestasjoner

Etter å ha fått utdelt åpningsrekka fra helvete i et prestisjetungt Scrabbleoppgjør her forleden, gikk mine tanker tilbake til terminalstua på Blindern er gang på 90-tallet, før nettsamfunn og mailservere flommet over av popups og viagratilbud, og man kunne more seg risikofritt med morsomme faux-nyhetsmeldinger fra det store utland, som f.eks. Operation Vowelstorm, som er like aktuell den dag i dag:

Before an emergency joint session of Congress yesterday, President Clinton announced US plans to deploy over 75,000 vowels to the war-torn region of Bosnia. The deployment, the largest of its kind in American history, will provide the region with the critically needed letters A, E, I, O and U, and is hoped to render countless Bosnian names more pronounceable.

"For six years, we have stood by while names like Ygrjvslhv and Tzlynhr and Glrm have been horribly butchered by millions around the world," Clinton said. "Today, the United States must finally stand up and say 'Enough.' It is time the people of Bosnia finally had some vowels in their incomprehensible words. The US is proud to lead the crusade in this noble endeavour. With these valuable letters, the people of war-ravaged Bosnia will be able to make some terrific new words. It should be very exciting for them, and much easier to read their maps."

The deployment, dubbed "Operation Vowel Storm" by the State Department, is set for early next week, with the Adriatic port cities of Sjlbvdnzv and Grzny slated to be the first recipients. Two C-130 transport planes, each carrying over 500 24-count boxes of "E's," will fly from Andrews Air Force Base across the Atlantic and airdrop the letters over the cities.If the initial airlift is successful, Clinton said the United States will go ahead with full-scale vowel deployment, with C-130's airdropping thousands more letters over every area of Bosnia. Other nations are expected to pitch in as well, including 10,000 British "A's" and 6,500 Canadian "U's." Japan, Rich in A's and O's, was asked to participate, but declined.

Citizens of Grzny and Sjlbvdnzv eagerly await the arrival of the vowels. "My God, I do not think we can last another day," Trszg Grzdnjkln, 44, said. "I have six children and none of them has a name that is understandable to me or to anyone else. Mr. Clinton, please send my poor, wretched family just one 'E.' Please." Said Sjlbvdnzv resident Grg Hmphrs, 67: "With just a few key letters, I could be George Humphries. This is my dream."Linguists praise the US's decision to send the vowels. For decades they have struggled with the hard consonants and difficult pronunciation of most Slavic words. "Vowels are crucial to construction of all language," said Baylor university linguist Norm Frankel. "Without them, it would be difficult to utter a single word, much less organize a coherent sentence. Please, just don't get me started on the moon-man languages they use in those Eastern European countries."According to Frankel, once the Bosnians have vowels, they will be able to construct such valuable sentences as "The potatoes are ready," and "I believe it will rain."

The airdrop represents the largest deployment of any letter to a foreign country since 1984. During the summer of that year, the US shipped 92,000 consonants to Ethiopia providing cities like Ouaouoaua, Eaoiiuae, and Aao with vital, life-giving supplies of L's, S's and T's. The consonant-relief effort failed, however, when vast quantities of the letters were intercepted and hoarded by violent, gun-toting warlords.

PS. Hvordan Scrabble-runden gikk? Vel, siden interjeksjoner er forbudt, er så vidt jeg vet det eneste norske ordet man har lov til å skrive vha vokaler (og W) "øy". Og siden jeg ikke hadde noen y, valgte jeg å bytte hele rekka. Eller vent.. er det lov å skrive "i"? Kjør debatt!

Guitar Hero

Jeg har bevisst valgt å ikke fylle opp bloggen med ”morsomme” hjemmevideoer fra YouTube, men den siste TV-opptredenen fra smooothe Carlos Santana er så bra at den fortjener all blest den kan få. Besøk samtidig finske StSanders som til stadighet er å finne ved kameraet/miksepulten når gitarhelter som Slash, Clapton og Kirk Hammett sliper grom-øksa i godt lag.

Clever Eleven

Clever Considerations will be right back after this commercial break

<break>
<span style="ridiculously exaggerated" accent="Drammen-American">
Eeendelig er den her! Clever Eleven samler de 11 hotteste, mest fengende og groovy låtene verden har å by på for øyeblikket.
Haaard-Fi! Fooo Fighters! Hot Hot Heat! Og maange maange fler!
Clever Eleven - lastes ned der DU laster ned musikk!
</span>
</break>

Champignons League

Fotballhøsten har så langt vært begivenhetsrik og spennende, også for østkantens hyggeligste foppallag, SPaRK. Takket være særdeles fotball-vennlige værguder har vi kunnet spille tilnærmet tørrskodd på Ola Narr siden kalenderen viste april (og Fugla ledet Tippeligaen, sukk..).
Men når soppen lurer offsidefella og sender alle mann i angrep, da er det på tide å flytte innendørs.

Knusende ro, du liksom

Etter at jeg fikk lappet sammen bilen, er det ikke fritt for at jeg er blitt ørlitt paranoid hva parkering angår. Det hjalp ikke nevneverdig å finne den faste parkeringsstripa Rathkes gate badet i den umiskjennelige glansen fra bilruteglass da jeg skulle på jobb forrige mandag. Ikke mindre enn FEM små glasshauger var å finne i den lille gatestubben langs Soffa kirke.
I Helgesens gate, kun et casual-steinkast unna, oppdaget jeg ytterligere et offer. Bilen var dekorert i ymse rød-blå "bohem"-effekter, men jeg sverger på at undertegnede ikke var innblandet. Det var vel snarere en VIF-ansatt som bomma på overgangs-vinduet, tenker jeg.

Gull- og sølvskjede?

Noen som husker Oslo Kinematografers billett-blemme ifm ur-kalkunen Kalde Føtter i fjor høst med samme barnslige humring som meg?
Det kan se ut som som en av dagens fotball-debattanter i Aftenposten har lånt en av de gamle skriverne til OK og at korrekturavdelingen til gamla enten var på ferie eller trodde det ble referert til det pågående fotball-VM for kvinner.
Og for orden skyld, selv om innlegget var plassert ved siden av et intervju med Vidar Riseth, var det faktisk ikke ham det handlet om. Ei heller den tyske stjernespissen Stefan Kuntz, som i tillegg til å oppnå tilnærmet legendestatus gjennom videoen til Three Lions '98, under en landskamp ble kommentert av BBC på denne måten: "Germany... 11... Kuntz..."

I got election!

polsk a2 som gjelder Polen og polakker / polsk riksdag larmende forsamling, vilt spetakkelmøte

Noen få timer før det hele braker løs her hjemme, er det jo greit å vite at uansett hvem som står igjen som vinner og taper, ender det neppe med at rettferdigheten går i oppløsning. Godt valg!

Festivaluering del 2: Down on the Farm

I løpet av forsommeren klarte jeg på finurlig vis å tuske til meg en hjertens kjær, som heller ikke gikk av veien for et festivalbesøk eller to. Gleden sto følgelig i taket da hun på bursdagen min vartet opp med festivalpass for to til Down on the Farm, og første helga i august bar det nedover Mosseveien i min ny-rehabiliterte bil, med våtservietter, telt og liggeunderlag i baksetet. Etter et snarbesøk på Systemet i Strömstad, holdt vi på å kjøre oss vill på umerkede svenske skogsveier, men en god retningssans reddet oss og base camp var etablert i god tid før heltene i The Posies entret hovedscenen. Jon og Ken stilte for anledningen som elektrisk duo (selv om plakaten sa "accoustic"), men viste i løpet av deres gnient tilmålte halvtime at så lenge låtene er gode nok, trenger man ikke et fotballag til å framføre dem (Bryan Ferry, are you listening?). Det ble i det hele tatt en hyggelig dag i solskinnet nede på gården, med mimresjef Grant-Lee Phillips, den svenske overraskelsen Sleeping Beauty og Sivert Høyems tårevåte hyllest til Robert Burås som de største høydepunktene.

Festivalnatt i telt er som alltid en vinner, særlig når den middelaldrende bobil-gjengen ved siden av skråler Dylan-låter til sola står opp. Det hører også med til friluftsopplevelsen å våkne med sandpapir-gommer på tvers av en tom luftmadrass i et telt som holder 40 grader, både i temperatur og vinkel. All gruff ble imidlertid raskt kurert med cola, kaffe og polarbrød med smøreost, og etter at Tord Akerbæk hadde lagt ut om universets historie på nostalgisk Lars Saabye Christensen-vis, kunne selv ikke verdens minste vaffelplate ødelegge den gode og avslappede stemninga. Til tonene av ymse hyggelige, om enn noe likelydende americana-orkestre sløvet vi rundt på farmen, og idet vi var i ferd med å gå løs på vårt importerte lager av bilvarm øl, kom sivilisasjonen til unnsetning, i form av Henrik, Christine og en kjærkommen kald sixpack, og dermed ble resten av dagen rene sjarmøretappen. Powerpop-gudfar Alex Chilton og hans Big Star stilte med Jon & Ken fra Posies i midtbaneleddet og serverte lekre lissepasninger i form av en suverent sammensatt settliste og formidabel feelgood-faktor, før The Flaming Lips avsluttet aftenen på hovedscenen med sitt sedvanlig spektakulære show, krydret med konfettikanon og marsboere i matchende minikjoler (sorry, glemte å avslutte allitterasjons-applikasjonen her.. sånn). Festen var imidlertid ikke over, selv etter denne utblåsningen, men fortsatte i låven (hvor ellers?), der twangmeister Bill Kirchen holdt honkytonk-hoff for et entusiastisk publikum som gjorde sitt beste for å tømme lommene for ølbonger. Da gamlefar til full jubel avsluttet med å inkorporere fire tiår med gitarhelter i sin signaturlåt Hot Rod Lincoln, var det igrunn bare naturlig at han ble etterfulgt av heavy-hillbilliene Hayseed Dixie, som etter en time med hardrock-historie arrangert for mandolin og banjo, satte et verdig punktum for kvelden og festivalen med køntri-hymnen Will the Circle Be Unbroken.
Og sirkelen var på sett og vis sluttet da jeg og min trofaste Peugeot dagen derpå fikk æren av å hjelpe teltnaboens folkevognbuss med startkabler og strøm! Isn't it ironic..

Festivaluering del 1: Hyde Park Calling

Festivalsesongen synger bokstavelig talt på siste verset, og det er betimelig med et lite tilbakeblikk for å se om den sto i stil med forventingene. Sånn generelt må undertegnede si seg meget fornøyd med uttellingen og ikke minst variasjonen i sommerens utflukter. Jeg har besøkt kjente og ukjente steder i inn- og utland, har hørt, digga og latterliggjort kjente og ukjente band, jeg har overnattet i telt, på hotell og hjemme hos meg selv, i sol og regn, og jeg har gjennomført dette med et stort antall gode venner, gamle kjente og tilfeldig forbipasserende. Vi begynner med begynnelsen:

Jeg var verken våken eller ivrig nok til å kapre billett til Glastonbury (de to timene de var tilgjengelige), men da min kompis Eigil kasta fram et forslag om å dra for å se våre gamle helter Crowded House i London den samme helga, nølte vi ikke lenge. Våre reise-, øl- og musikkglade venner Thors og Anders var heller ikke direkte vonde å be, og dermed ble det en lang langhelg på gutta boys i London, som i tillegg til besøket på Hyde Park Calling inkluderte den hysterisk morsomme Monty Python-musicalen Spamalot, noe shopping og betydelige kvanta av John Smith's Extra Smooth.
Selve festivalen var det lite å utsette på. Siden vi alle er pene og forsagte gudsord fra landet, valgte vi å stå over hardrockdagen, og gikk istedet hardt for pop-ekstravaganzaen på lørdagen. Mens de oppsiktsvekkende tallrike og søte serveringsbertene serverte oss kald Carlsberg (og en og annen Pimm's) på løpende bånd, leverte Ghosts og The Feeling forseggjort og energisk pop som bare briter kan, og den solfylte plenen i hovedstadsparken var fylt opp av brede smil da gamlegutta fra down under entret scenen. Det ble et svært hyggelig gjensyn med gutta vi sist så på Rockefeller i 1994, og verken nye bandmedlemmer eller helt nye låter la noen demper på stemningen. DET sørget imidlertid værgudene for, rett etter at front-kiwi Neil Finn hadde sunget den særs passende Four Seasons in One Day og fortalt dem noen alvorsord (vel, ukvemsord er vel mer riktig å si). I løpet av noen minutter åpnet himmelen seg fullstendig, og det verste regnværet jeg kan huske å ha opplevd angrep et ubeskyttet publikum. Faenskapet ga seg heller ikke, og bandet måtte faktisk pakke sammen sine dyrebare (men ikke vanntette) instrumenter og evakuere scenen et kvarter før planen. Etter dette sank naturlig nok moralen en smule, og halve mannskapet forsvant før den noe dvaske Peter Gabriel omsider fisket Sledgehammer frem fra ermet og de mest hardføre endelig kunne komme seg "hjem" og skifte til tørre club-til-club-sko.

Jag rear ut min själ..

Disse to fristende annonsene sto på trykk i forrige nummer av Musikkpraksis, og om budene mot formodning skulle utebli, får vi håpe Johan og Arthur til tross for lite bruk er såpass scenevante at de vet å by på seg selv.

Medaljens bakside

Rumpene øker visstnok både i antall og omfang, men JEG tør der Aftenposten tier.

Fixing a hole (or three)

Etter at bilen min i januar ble utsatt for nok et tyveriforsøk, har den stått værfast i parkeringshuset på Ullevaal stadion, mens jeg vært prisgitt mine "venner" i Oslo Sporveier*. Å kjøpe nye originaldeler til en snart 20 år gammel bil er ikke god business, så jeg har nå og da stjålet av min arbeidsgivers tid (hysj!) for å ringe rundt til østlandets bilopphuggerier for å høre hva som finnes i deres "arkiver". Dette har gitt meg mange dype og givende passiarer med Bob-Kåre og Leif-Ronny (som sannynligvis skulka smile- og servicekurset og som synes ord med mer enn én stavelse er homo), men dessverre ikke de nødvendige bildelene jeg trengte, nemlig en siderute, et sidespeil og en ny lås med nøkkel (og høyst sannsynlig et batteri, men det skjønte jeg faktisk selv at man ikke kjøper brukt).
Etter et halvt år i garasjen var nok omsider nok, og da jeg begynte min to ukers sommerferie forbannet jeg meg på at jeg skulle kjøre bil til jobb første arbeidsdag etter ferien.

DAG 1: Første dag av ferien satte jeg meg ned med telefon, Gule Sider og ymse bildele-portaler, fast bestemt på å koke øret til batteriet var tomt eller jeg hadde fått napp. Etter en serie frustrerende "samtaler" med Leif-Ronny i Oslo og Akershus får jeg til slutt tommel opp hos Skjeberg Bilopphugging utenfor Sarpsborg, som på en mistenkelig overbevisende måte bedyrer at de har opptil flere eksemplarer av arten stående. "Bare å stikke innom", sier en kar som høres mistenkelig ut som Raymond.

DAG 2: Siden jeg for en gangs skyld denne sommeren våkner til sol og pent vær - og jeg har en halvannen times biltur uten siderute på agendaen - hiver jeg meg rundt med en pumas grasiøsitet, tar banen til Ullevaal og påkaller min rånerkollega Henning for bistand med startkablene. Bilen, som har stått urørt i seks måneder, starter på første gnist, uten så mye som et host, og etter å ha fylt olje legger jeg optimistisk ut på Ringveien med retning Furuset for å hente kartleser og dokumentør Kirsti. Rett før Furuset senter stiger det sorte røyksignaler til vers fra motoren og jeg frykter det verste. Etter å ha åpnet panseret og sparket litt i dekkene, kommer jeg på at oljefylling på en motor i gang kan medføre litt oljesøl, og at dette gjerne vil ose litt når det klebrer seg rundt en varm motor. Resten av turen på idylliske Mosseveien går som en drøm, og før vi vet ordet av det befinner vi oss i en blanding av Flåklypa og Deliverance. Leif-Ronny og vennene hans skuffer imidlertid ikke, men roter etter noe mumling og leting fram delene mine, og gir meg attpåtil en bra pris (sier de, da). Når bilen ikke vil starte for egen hjelp når jeg skal hjem, ymter Leif-Ronny frampå med at "jeg godt kan la den stå igjen hos dem", men med jumpstart-på-boks kommer vi oss hjem og parkerer på Ullevaal med delene i baksetet.

DAG 3: Turen går igjen opp på Ullevaal der kollega Henning nok en gang låner meg en håndfull strøm, men ikke før jeg helt på egen hånd har klart å montere det nye sidespeilet! Deretter går turen ut til Rud, der jeg "kjenner en som kjenner en" som utrolig nok er marginalt mer dreven med skrutrekker og fastnøkkel enn meg. Han lover å se på bilen i løpet av uka og samtidig undersøke om strømproblemet mitt skyldes gåen dynamo eller gåent batteri. Eller begge deler.

DAG 4: To dager senere får jeg beskjed om at bilen kan hentes fiks ferdig på Rud, og jeg legger ut på min siste kollektivreise på lang, lang tid. Det viser seg også å bli en av de mest frustrerende og kostbare noensinne*, men det spiller ingen rolle for nå er jeg bare noen minutter unna å igjen bli heltidsbilist! Takket være at noen kjenner noen som driver bilvask, kan jeg blid og fornøyd gasse på hjem til Oslo med en skinnende blank bil som starter og går med speil, rute og lås på plass!

DAG 5: Det eneste som gjenstår, er å tømme bilen (inkludert gjenstridige bilbeltefester) for glasskår, samt en grundig støvtørk (tro det eller ei, å stå et halvt år inne i et parkeringshus med åpent vindu kan medføre noe smuss). Statoil på Storo har et fiffig selvvask-apparat med slanger og koster, og for en tjuings blir bilen like fin inni som utenpå. Kirsti gjør samtidig en formidabel innsats med potetkokepinnen og kan atter sitte trygt i kartlesersetet. Mission accomplished, og jeg GLEDET meg faktisk til å begynne på jobb igjen!

PS. Se opp for ny bloggpost innen utgangen av september, da må jeg nemlig ha gjennomført EU-kontrollen, og finner ut om alt var forgjeves. Siste ord er neppe skrevet.

* jeg kunne fylle en hel blogg alene med detaljerte historier om hvordan Sporveiene alltid ser ut til å gå inn for å ødelegge dagen min, men dette innlegget ble langt som det ble.

...and bløtkake for ALL!

I år følte jeg for å slå på den doble stor-tromma på bursdagen min, og samlet like godt 40000 av mine nærmeste venner (da har jeg kun talt de som er på Facebook) til et lite lag oppe ved Helsfyr (eller Hell's Fire, som vi spøkefullt liker å kalle det). Svogern min hadde hyra tungmetallorkesteret Metallica til å underholde, men dagen før evenementet var det fremdeles litt uvisst om de var rammet av metalltyvene som herjer på Østlandet. Heldigvis var det bare oppvarmingsbandet, de finske etterdilterne og gymsokk-gotherne Him som var blitt frastjålet sin metall (antagelig fordi settet deres inneholder en kobberversjon av Chris Isaaks Wicked Game), og hovedbursdagsshowet kunne gå sin gang. Firemannstruppen på scenen ga jernet (metall, geddit?) i to og en halv time, og undertegnede måtte nesten felle en tåre da folket helt mot slutten tente sine mobiltelefoner for meg, mens de høylytt og unisont erklærte at det var ingenting annet som betød noe.

Windows Bellavista

NTB melder i dag at "to av fem nordmenn synes de lever bak skitne vinduer, men flere enn halvparten av norske husstander velger likevel å vaske vinduene færre enn to ganger i året".
Jeg innrømmer glætt at jeg i lengre tid har tilhørt både to femdeler og flere enn halvparten, men i helga var det effektivt slutt på å måtte gå ut for å finne ut om det er overskyet eller ikke. Ved hjelp av Jifs vindusvasker-kit og en ivrig motivator/ dokumentør gikk jeg løs på mine fire sett av tak-til-gulv-vinduer og etter to og en halv times halsbrekkende blodslit kunne jeg for første gang på mange år konstatere at jeg så godt ut.
Og jeg LER i ansiktet av selvvaskende vinduer! Haha!

Gir'u'rem lillefingern..

Stabæk har snurret Tippeliga-motstanderne rundt lillefingern i hele vår, og mye kan tyde på at jåtfiskene fra Blærum omsider er serious contenders til seriemesterskapet. Utenfor banen er imidlertid ikke alt bare fryd og gammen, mye takket være den frittalende primaten Daniel Nannskog, som i tillegg til å kjefte på alt og alle i sin nærhet (seg selv inkludert), egenhendig har jagd hotshot og ikke-dranker Petter Furuseth-Olsen vekk fra klubben, blant annet ved å på en voldelig og truende måte presse en pekefinger mot tinningen hans.
I ettertid kan imidlertid Aftenposten røpe at svensken har sitt på det tørre, og bare har gjort som trener og landsmann Jan Jönsson befalte, nemlig å sette fingeren på hva som var galt og hva som plaget ham. Med disse to fingernemme gutta på laget, var det kanskje ikke så rart at Furuseth-Olsen stakk fingern i jorda og reiste sørover? Thumbs up til den pliktoppfyllende Nannskog som er lojal til fingerspissene.
(Jeg må imidlertid rette en advarende pekefinger mot journalisten her, som overså tommelfingerregelen som sier at opplagte ordspill må brukes i tittelen.)

at the Universal Serial Bus Stop

Toget sier w00t w00t, og mitt tog er lastet med.. IT-konsulenter!
(til dere som ikke skjønte denne: wikit, n00bs! LOL)

Blåveispiken

Dorthe Skappel forteller til VG at hun har falt pladask for klærne til den londonbaserte bergenseren Kristian Aadnevik. Ved siden av å minne om den noe glemte Aerosmith-singlen Falling in Love (is Hard on the Knees), vil sikkert Aadnevik skrive under på at dette er et av få eksempler på at ikke all PR er god PR.

Dank u wel

Her kunne jeg som nyinnflytta Oslo-beboer i 1996 føle meg hjemme, like hjemme som i 2007. Her hadde de spennende øltyper på utstilling, og etter hvert fikk man smaken for søt witbier og ikke minst Grolsch på de store fine flaskene. Hit gikk 17-trikken i direktelinje fra Sofienberg og hjem igjen, men man rakk jo sjelden den siste hjem. Her spilte de alltid fin musikk på akkurat passe volum, og Radiohead, Counting Crows eller Brendan Benson dukka gjerne opp uten at man trengte å be om det. Her kunne man ha bandmøter, og bandet mitt skrev sogar en låt om/til stedet, som vi på smått amatørmessig vis spilte inn, med autentiske lydopptak fra baren og selvsagt 17-trikken. Her begynte jeg å samle folk på bursdagen min (midt i fellesferien), med unntak av det ene året jeg faktisk var i selve Amsterdam. Her fikk jeg så mange Jack Daniels i bursdaggave at jeg nesten ikke klarte å få dem i meg, men bare nesten. Her lærte jeg Elise fra Kristiansand å like øl, gjennom parolen "livet er mer enn CB". Her ble jeg en gang intervjuet av et heldigvis-ikke-publisert livsstils- og smykkemagasin (!) og fremsto som en arrogant posør (utdrag fra en av de mindre grøssefremkallende passasjene: "Det er underlig å se på Terje Kleven i lokalet, en av Oslos mye besøkte caféer. Han er tilstede i en annen grad enn oss andre. Et par jenter går ut av døra, kikker i smug og hvisker noe til hverandre. Kleven drikker kaffe. Og later ikke til å tenke så mye over sin tilstedeværelse selv."). Her har jeg hatt sikkert et halvt dusin first dates, og jeg skal vel ikke klandre stedet for at ingen av dem resulterte i ekteskap og unger. Her har jeg, i motsetning til alle andre utesteder i byen, ALDRI glemt igjen VISA'n, av den enkle grunn at betjeningen alltid har kommet med kortet til meg når klokka har nærmet seg halv fire og haka har nærmet seg øverste skjorteknapp.

Nå har de lenger ikke råd til husleia og har måttet stenge, sikkert for å gjøre plass til enda en 7-11. Hvor skal jeg gå nå?
Takk for følget, Café Amsterdam. It's been a blast.

Life imitating art plagiarizing life

Skulle du ha sett. Bare 3 dager etter min forrige post vedrørende tollsatser på DVD'er fra utlandet dukket denne stripen opp i Aften Aften. Det er jo greit å vite hvor tegner Siv Nordsveen får "sine" idéer fra - helt ned til allitterasjonen i tittelen..

Alle gode ting er 12

Husker den Saw-boksen jeg bestilte? Da jeg kom hjem fra Liverpool gledet jeg meg til å finne den i postkassa (sammen med et kilo reklame for eiendomsmeglere og elektrokjeder), men den gang ei. Istedet fant jeg en liten lapp fra postkontoret hvor det sto at pakken kunne hentes hos dem mot et lite vederlag, nærmere bestemt 164 spenn. Jada, yours truly hadde i et øyeblikks ubevissthet glemt denne flotte tollgrensen vi har her til lands (som faktisk har vært uforandret i hele min levetid) og tenkte ikke over at det ville koste snaut 60% av boksens verdi å få den inn i landet. Veldig smart, men da vet jeg i det minste hva jeg skal bruke disse pengene til.

Pilegrim up north - dag 5

Man har ikke vært skikkelig rock'n'roll-turist i Liverpool hvis man ikke har kjørt ferry cross the Mersey. Denne turen, udødeliggjort i Gerry & the Pacemakers' 1964-hit med samme navn, er en times historie- og geografileksjon til sjøs, som med værgudenes hjelp ble en perfekt oppladning til kveldens oppgjør på Anfield.
Middlesbrough hjemme skal være grei skuring for et Liverpool på medaljejakt, men når man mønstrer midtbaneduoen fra helvete(Sissoko og Zenden) fra start, var det kanskje ikke annet å vente enn at førsteomgang ble omtrent like tannløs og sjansefattig som oppgjøret i Manchester. Heldigvis ble misfosteret fra Mali plukket av rett etter pause, og med Stevie G tilbake på midten kunne LFC angripe mot The Kop i sedvanlig stil. I løpet av seks minutter avgjorde sjefen sjøl med et klassisk langskudd og en utagbar straffe (denne er filmet fra rett ved der vi satt), og med 2-0 sikret LFC seg overtaket i kampen om bronsen - og satte samtidig et verdig punktum for vårt besøk på Merseyside. Vel vitende om at vi garantert kommer tilbake, nøyde vi oss med et par-fire pints på puben før sengetid.

sjekk fotoalbumet fra hele turen!

Pilegrim up north - dag 4

Siden det bare er to år siden sist undertegnede kjørte den eminente Magical Mystery-bussen, sendte jeg Arnie avgårde alene på nerdetur, og kunne dermed bedrive slacker-turisme på egen hånd. Dette innebar hovedsaklig å rusle bort til Chinatown for å knipse et bilde av noe som visstnok er det nest største kinamonumentet utenfor Kina, for deretter å slentre tilbake til den ørlitt bohemaktige Bond street for å shoppe flere CD'r.
Helt fotballfri skulle imidlertid ikke dagen bli, for når den litt sure kveldsvinden fra Mersey trakk innover byen dro vi på supporterforum på Anfield, der David 'Supersub' Fairclough svarte på spørsmål fra fansen, bl.a. om hvorfor stemninga på The Kop som oftest er så merkbart mye bedre i CL enn i PL. Da en kar i salen framla en teori om at det skyldtes alle utlendingene på tribunen sank Arnie og jeg sammen i stolene og håpet at ingen så oss. Heldigvis fikk han ikke særlig medhold av norgesvennen Fairclough, som tvert imot kunne fortelle forsamlingen hvor entusiastiske og språkmektige nordmenn er.
Med denne støtten i ryggen fra en gammel local lad meldte vi oss optimistisk på en pubquiz på den andre sida av gata. Vi kan vel si det sånn at det ikke ble noen premie på oss, men vi bevilget oss selv et par pints for god innsats, før sengetid, förstås.

Pilegrim up north - dag 3

På mandag var det duket for shopping og sightseeing i et gravemaskin- og heisekranbefengt sentrum. Etter å ha bunkret opp CD'r (den avbildede var IKKE blant disse), ble det et gjensyn med Beatles-muséet på Albert Dock, før vi dro tilbake til HMV for å bivåne en minikonsert med den norsk-scouske indietrioen The Wombats. Selv om småpikene i den lange køen knapt var over den seksuelle lavalder var det tydelig at bandets norske bassist Tord var gjenstand for store mengder attrå. Arnie og jeg ble faktisk ganske populære selv da de skjønte at vi var norske, og vi fikk umiddelbart det ærefulle korrekturleseransvaret for obskønitetene jentene på Babelfish-norsk hadde skrevet på sine medbrakte truser. Vi kunne straks berolige dem med at Tord helt sikkert skjønte meningen bak utsagn som "Jeg vil gynge deg longboat" og "Jeg elsker du".
Etter fire energiske, men relativt likelydende låter fra unggutta bar det opp til Anfield hvor den første finalekampen i FA-cupen for juniorer gikk av stabelen. Skjebnen skulle ha det til at LFC møtte ManU i årets finale og 20.000 hjemmefans møtte opp med forhåpninger om i alle fall én seier over erkerivalen denne sesongen. Slik gikk det dessverre ikke; akkurat som når de store gutta spiller, avgjorde United-juniorene en jevn kamp ved hjelp av et selvmål og en straffe og har dermed en 2-1 ledelse å gå på før returoppgjøret i Manc 26. april. Hjemmefansen kunne i det minste glede seg over endel fine individuelle ferdigheter og et par spillere som helt sikkert kommer til å bli fulgt med argusøyne av Rafa og hans stab i tiden fremover. Med litt blandede følelser tok vi et par pints på puben før sengetid.

Pilegrim up north - dag 2

Etter en god natts søvn i Liverpool-sengetøy startet vi dagen med en porsjon fish'n'chips i strålende sol i en av de lokale pubenes beer garden. På programmet sto den årlige minnestunden for Hillsborough-tragedien i 1989, der 96 LFC-fans mistet livet.
Mye er blitt sagt om fotball kontra religion, men dette var utvilsomt midt i skjæringspunktet. Over 4500 mennesker samlet seg på The Kop for å overvære en gripende seremoni der det ble tent lys for de 96, mens legender som Kenny Dalglish og Jamie Carragher leste bevingede ord. Og da The Choir of St Anne Stanley sang You'll Never Walk Alone ble selv de tøffeste lads blanke i øynene.
Resten av dagen ble for det meste tilbrakt foran TV-skjermen på puben, mens vi WAPet oss fram til kveldens gledelige Tippeligaresultater. Ja, også tok vi et par pints før sengetid.

Pilegrim up north - dag 1

En vakker dag hadde jeg 30000 Eurobonuspoeng som gikk ut på dato, og hva passer vel bedre enn en pilegrimstur til fotballens og popmusikkens mekka, Liverpool?
Det faktum at jeg måtte stå opp kl 0400 tidlig en lørdags morgen la ingen demper på forventningene, heller ikke at jeg ble nødt til å legge igjen penger i hatbyen Manchester, hvor Liverpool møtte middelhavsfarerne ManCity. Min venn og popquizkollega Arnstein fikk plass på et senere fly, så jeg ble sendt ut som fortropp til City of Manchester Stadium for å skaffe billetter. Her reddet jeg dagen for en guttegjeng fra Tønsberg som urutinert hadde røpet at de holdt med bortelaget og dermed ikke fikk kjøpt billetter selv. Mine nye bekjentskaper og jeg fant oss deretter til rette i Manchesters homsegate Canal Street hvor vi inntok et par enheter av Frank Strandlis favorittøl pint, mens Tønsberggutta kikket seg nervøst over skulderen.
Tilbake på stadion til avspark kl 1500 håpet vi selvsagt at våre gutter skulle rævkjøre middelhavsfarerne i lyseblått, men den gang ei. To passive og tannløse lag produserte tilsammen ikke flere sjanser enn en gammel sagbruksarbeider kan telle på én hånd, og de av oss som håpet på tøffe dueller og klassisk engelsk mann-mot-mann burde nok blitt i Canal Street.
I likhet med den legendarisk kjedelige kampen ble vi temmelig målløse og etter en døsig togtur "hjem" til det norske LFC-herberget i Anfield Road nøyde vi oss med et par pints på puben før sengetid.

Alle gode ting er tre

Den tredje Saw-filmen er ute på DVD, og jeg har benyttet anledningen til å skaffe meg en bloddryppende boks med ekstremutgaver av denne makabre filmserien som nå er å regne som en trilogi, eller "triologi" som et uforholdsmessig stort antall språkignoranter har fått det for seg at det heter. Enten det dreier seg om filmer (f.eks. Ringenes Herre), bøker (f.eks. Kristin Lavransdatter) eller skiver (f.eks. Thomas Dybdahl), på engelsk eller norsk, i amatørmessige blogger eller hos selveste Aftenposten, dette ikke-ordet dukker opp raskere enn du kan si "fremmedordbok". Disse folka tror muligens de høres mer lærde ut når de bruker ord som rimer på "biologi", men forstavelsen er altså enkelt og greit "tri" (som i triangel, triathlon, trikoloren, triceps etc) og betyr at det finnes tre av noe (f.eks. vinkler, øvelser, farger eller muskelfester). Forstått?

Flis av plankebyen

Mandagens serieåpning er selvsagt behørig dekket i alskens medier, så jeg nøyer meg med å med mine helt uhildede romeriksøyne konstatere at Fugla er der de skal være på tabellen mens "bohemklubben" sannsynligvis slutter seg til parolen Aldri mer 9. april.

Vi priser ølen

Utepilssesongen er over oss, og vi blir brått klar over at vi bor i verdens dyreste land, men på utecafé er det nok folk som kryr, som det heter i sangen. VG kunne i dag fortelle om halvliteren (den var riktignok 0,6l) på Quality Gardermoen til nesten hundrelappen, noe restaurantsjefen der oppe synes er en "helt grei pris".
Heldigvis er tiden over da man måtte sitte langs Karl Johan, på Fru Hagen eller på Lektern for å leske seg i friluft. Ethvert etablissement med tappekran har fått seg en bord og to stoler ute på fortauet, og takket være global oppvarming kan man nå nyte øl i friluft hvor som helst når som helst. Uoffisielle ølprisrankinger (Nattguiden el. utepils.no) viser sogar at det flere steder går hele tre halvlitere på hundrelappen. Men spørsmålet få stiller seg er: hvor mange penger går det på halvliteren?
Vel, etter å ha samlet opp lommerusk i et par år kan jeg nå presentere svaret: 471,50. Gjett hva jeg skal bruke pengene til?

There goes the neighbourhood

"..politiet vet foreløbig ikke om det er snakk om samme gjerningsmann."

(Denne overskriften kunne i går leses i papirutgaven av Aftenposten, mens de i nettutgaven har vært smarte nok til å formulere seg noe annerledes. Tipper deres egen Per Egil Hegge gnir seg i henda over denne godbiten han helt sikkert kommer til å kommentere i språkspalten sin, bare saken blir gammel nok. Noen vil nå kanskje si at "enkelte ting spøker man bare ikke med". Det er selvsagt bare tull.)

Rett i vasken

Jeg går ikke for å være spesielt praktisk anlagt. Bortsett fra å spille gitar og taste på tastatur er det fint lite hendene mine kan brukes til. Det er da ikke fritt for at jeg kan slumpe til å bli litt misunnelig når min langt mer nevenyttige kollega Chrish i detalj dokumenterer hvordan han pusser opp et helt bad fra A til Å.
Det var derfor med stor stolthet jeg denne uka tok et lite skritt mot økt handiness og reparerte vannkrana på badet helt selv! En gang i februar sa det nemlig pang, noe løsna oppi tuten og i halvannen måned har jeg prøvd å overse at det spruter over hele badet (badet mitt er ikke spesielt stort) når jeg tapper vann. Til slutt var nok nok og jeg måtte avlegge Jernia et sjeldent besøk, hvor jeg etter litt leting og gjetting fant en blank del jeg syntes så riktig ut (det viste seg å hete "luftfilter"). Vel hjemme følte jeg for første (og sannsynligvis siste) gang savnet av en vannpumpetang, men siden jeg i min velfylte verktøykasse gjennom årenes løp har samlet en del ting og eh.. tang, klarte jeg å finne velegnet redskap. Tuten ble skrudd av, metallrester plukket ut og etter litt fikling fikk jeg den nye delen på plass der jeg regnet med at den skulle sitte. Stemningen var til å ta og føle på da jeg skrudde tuten på plass og nervøst hevet håndtaket, og lettelsen, gleden og ikke minst stoltheten var enorm da jeg konstaterte at vannet omsider gikk rett i vasken.

Nå er jeg veldig spent på om mine skills kvalifiserer til plass i dette mysige bofelleskapet, der handiness tydeligvis er påkrevet, muligens først og fremst for å få korken av sjokoladesausflaska.

Aftenstund har gull i Mund

Spørreprogrammet Alle mot én har sesongpremière på TV2 i kveld kl. 2000 og hvis du ser veeeldig nøye etter, kan du sannsynligvis skimte undertegnede som én av hundre oppe på lektern! Og ikke nok med det - to plasser til min høyre står jaggu meg søstra mi! Jepp, helt uvitende om hverandres planer meldte vi oss på hver for oss, og gjorde tydeligvis våre saker bra nok på audition til å havne i det prestisjetunge åpningsprogrammet som ble spilt inn i begynnelsen av desember. Følg nøye med når de presenterer "IT-konsulentene" - han i kortermet skjorte nede til venstre er meg.
Vi har vel strengt tatt ikke lov til å røpe utfallet, men det kan vel tenkes at en gevinst på 2,5mill hadde gitt seg enkelte utslag i bloggen her. Det jeg imidlertid KAN røpe, er at Øyvind Mund er langt høyere og tynnere enn man skulle tro, samt at koffert-babene fra Deal or No Deal neppe er noen kløppere i TP.

Bare barnemat

Jeg har nå vært onkel i et drøyt halvår, men foreløbig må mine onkelplikter sies å ha vært relativt rudimentære. Jeg har riktignok eksellert i grøtmating ved et par anledninger, men ellers har det begrenset seg til tilfeldig leking og pludring når mor og resten av slekta har trengt en pause. Denne lørdagen var det imidlertid alvor. Mor og far skulle i selskap og OnklT ble innkalt for å styre sjappa. Etter en kjapp briefing om matlaging og sovevaner fikk jeg selve ilddåpen: mitt første bleieskift. For å gjøre opplæringen så grundig som mulig hadde hovedpersonen sørget for å fylle bleia godt, men barnevakten lot seg ikke affisere og tok fort kontroll over klut og sinksalve og utførte drittjobben med bravur, og det vanskeligste ved hele operasjonen var faktisk å få strømpebuksa av og på et knøtt som spreller som en fisk på land.
Etter denne prestasjonen reiste foreldrene beroliget avgårde, og Caroline og jeg kunne omsider tilbringe litt kvalitetstid i tosomhet. Sammen så vi bl.a. ManU på sedvanligvis vis grine til seg et tvilsomt straffespark, hvorpå vår aggresjon gikk ut over kose-lemuren Hr. Lemur.
Den urettferdige dommeravgjørelsen var tydeligvis ikke glemt når kveldsgrøten kom på bordet, for Carolines survetryne minnet mest om Cristiano Ronaldo når han har snubla og ikke fått frispark. Det hemmelige våpenet måtte frem fra skapet i form av en boks fruktmos, som heldigvis gikk ned på høykant. I etterkant mistenker jeg at jeg ble lurt, men den slags utspekulerthet bør uansett premieres. Kveldsstellet gikk nesten smertefritt, bortsett fra da jeg i dagens siste strømpebuksemanøver slo hodet hennes i kanten av stellebordet og humøret gikk fra smørblid til utrøstelig på et halvt sekund, men det kan jo også ha vært for at hun ikke fikk se Kill Bill vol.2 sammen med meg. Men et sted må (alders)grensen gå.

Festivalgets kvaler

Snøen er i ferd med å smelte bort her i byen, og da er det jo naturlig å starte planleggingen av årets festivalsesong. Programmene begynner å ta form rundt omkring, billetter er i salg, og noen steder sogar utsolgt!
Her til lands er det jo blitt slik at ethvert veikryss skal ha sin egen festival, men det skal mye til for at jeg gidder å dra til "Åsgårdstrandstock" for å se Big Bang og Sissy Wish altså. Den hyggelige outsideren i år er utvilsomt Down on the Farm som første helga i august klinker til med gamle og nye powerpoplegender i Big Star og The Posies. Legg til Grant-Lee Phillips, Flaming Lips og William Hut, så ligger alt til rette for en trivelig helg for oss over 30.
Jeg spår det årlige solbrille-fesjået i Kristiansand en snarlig død etter at Toffen tok med seg den reelle musikkinteressen noen steinkast østover. Hovefestivalen lokker allerede med Kaiser Chiefs, The Killers og The Hold Steady, og med et trekkplaster eller to til (med all respekt, Slayer gjør det ikke for meg), skal du ikke se bort fra at jeg pakker soveposen med kurs for Tromøya i slutten av juni.
Sovepose er obligatorisk festivalbagasje utenfor Norges grenser, og det er ikke til å komme fra at virkelig sterke line-ups må du krysse en landegrense eller tre for å få. For en som meg, med over middels dragning mot britisk indie, er de engelske festivalene rene kakefatet. Jeg har besøkt både Carling Weekend og V Festival, men alle festivalers mor, Glastonbury, mangler fremdeles fra lista. Der er pågangen så stor at de har måttet innføre et søknadssystem som også bør begrense svartebørshandelen betraktelig, siden billettene er personlige - med bilde! Søknadsfristen var nå på mandag, og undertegnede er en av de 400.000 som skal kjempe om 130.000 billetter - og det før ett eneste band er bekreftet.
Skulle den planen gå i vasken, har jeg en slags backup på sydligere breddegrader, for til tross for at spanjakkene selv ikke har peiling på å spelle råkk, har Benicàssim på Spanias østkyst i mange år pranget seg med staselige engelskspråklige headlinere. Siden jeg allerede har en kompis med feriehus i Spania, en musikk- og reiselysten kollega og et spanskkurs installert på laptop'en burde alt ligge til rette for å leve la vida loca i juli. Time vill sjåvv.

"Émile Zola? Han finner du under Zzzz.."

Mang en bokhandel tilbyr komfortable stoler til sine kunder for at man skal kunne teste ut en bok i en mest mulig naturlig og behagelig setting. Det spørs om ikke Tanum Byporten i tillegg burde investere i en kaffemaskin, slik at ikke menn på vei hjem fra kontoret ender opp med å ta ettermiddagsluren sin i butikken, slik som denne karen her. (ok, jeg vet at det ligner på Jonas Rønning som leter etter noe mat han har mistet nedi genseren, men denne fyren satt faktisk slik og sov de 10-15 minuttene jeg var inne i butikken.)
Tipper at ikke bokhandleren i Kabul har dette problemet.

Uten mat og drikke..

La meg presentere deluxe-utgaven av helgehandle-kurven for den ansvars-bevisste ungkar: I tillegg til mat og drikke inneholder den altså gulvvaskremedier for å forhindre at de gjestende pokerspillere ikke snubler i hybelkaninene.
Bare 60-åringer som synes saltstenger er festsnacks, sier du? Har du PRØVD å spille kort etter en pose ostepop eller?

Fullmåned (februar)

MUSIKK
Finnes det en bedre følelse enn når du akkurat har spilt gjennom et album du hadde små eller ingen forventninger til og du knapt kan vente med å spille det fra begynnelsen igjen? Akkurat slik var det da min popquizkollega Jon Vidar dytta på meg fjorårets Puzzles Like You fra Slowdive-avleggerne Mojave 3. Denne flotte skiva er tidvis svært nær pop-perfeksjon der den blander klassisk nord-engelsk melodikunst (tenk the The La's) med smårootsy twang (tenk The Jayhawks) og luftige vokalharmonier (tenk..tja, Slowdive), og The Magic Numbers kan bare gå og legge seg med jamringa si.
Et annet hyggelig nybekjentskap denne måneden var canadiske Sloan, som viste seg å ikke være spesielt nye, men derimot å ha en 15 år lang platekarriere bak seg. Deres siste langspiller Never Hear the End of It, har fort vekk tidenes mest treffende tittel, siden plata inneholder ikke mindre enn tredve låter, og det kanskje ikke er alle som holder ut lenge nok til å få høre slutten. Men i litt mindre doser fungerer deres velarrangerte glam-indie finfint, og det er ikke å overdrive å si at denne plata slo an.
For øvrig har de gledelige oppfølgerskivene fra Bloc Party, Kaiser Chiefs og The Cooper Temple Clause stått for mye av soundtracket til denne måneden, og sistnevntes Waiting Game ligger så langt an til å bli en av årets store anthems.

LIVE
Den hyggeligste live-opplevelsen i februar var den akustiske in-store-opptredenen til The Hold Steady på PK Oslo City. To av gutta fremførte nakne, men høyst tilstedeværende versjoner av en håndfull go'låter, bl.a. deres ørlille hit Chips O'hoy.
Trippelkonserten med 120 Days, Serena-Maneesh og The Apple Falls på Rockefeller ble dessverre ikke den höjdaren det kunne ha blitt, dels fordi jeg ikke fikk med meg mer enn tre minutter av TAF og dels fordi et særdeles innadvendt og atonalt SM muligens hadde vært litt i overkant rause med jazztobakken i forkant. Heldigvis leverte 120 Days sin kraut-indie med bravur og reddet kvelden for et fullsatt se-og-bli sett-befengt Rockefeller.

FILM
Christopher Nolan, Christian Bale, Michael Caine, Scarlett Johansson. Med en slik gjeng av vakre og talentfulle mennesker foran og bak kamera måtte jo bare The Prestige bli en flott film. Finurlig plott og fiffige effekter, her er det bare å følge godt med.
På hjemmekinoen klarte Fritt Vilt å kjempe seg forbi min sterke motvilje for norsk film, og jeg må innrømme at denne unorske slasheren kan måle seg med lignende filmer fra det store utland. Pluss i margen for å bruke både Øystein Greni OG faren hans på soundtracket!
Og på stuebordet hjemme ligger omsider sesong 1 av Arrested Development! Weee..

..VENTER PÅ..
De seneste årene har de seriøse filmene til Jim Carrey vært langt mer vellykkede enn de morsomme, så det er med stor spenning jeg ser fram til hans nye film, psyko-thrilleren The Number 23, til tross for massiv slakt i USA. Den norske premièren er passende nok lagt til 23. mars.
Av en eller annen merkelig grunn har jeg faktisk ALDRI sett en vanlig konsert på Sentrum Scene, så hva passer vel bedre enn å samle et dusin gamle russevenner og dra på The Waterboys 31. mars?!

It's a shame about Ralph

"Kom an, ketsjup" innehar sannsynligvis verdens-rekorden i mest brukte punchline uten synlig humoristisk innhold* og jeg var neppe alene om å utbryte et "aaaaahaaa" da engelskkunnskapene omsider tok overhånd mange (ca 15) år senere.
Omtrent den samme langtrukne lyden kunne høres i stua her en kveld jeg koste meg med Little Britain, nærmere bestemt Sandra Patterson og hennes skuspillerspire av en sønn, Ralph - som skal uttales Raif. For da Ralph Fiennes slo igjennom som relativt usympatisk nazi i Schindlers Liste for vel 17 år siden, lærte vi jo alle at navnet hans skulle uttales som "Ray Fines" og jeg antok vel at dette var en gælisk fiffighet hans foreldre hadde insistert på å beholde i familien. Både Wikipedia og IMDB kunne imidlertid bekrefte at fyren ikke heter Ray, men Raif. Doh.
Jeg vet heldigvis med sikkerhet at jeg ikke er alene i verden om å trekke denne kortslutningen, da Google faktisk blar opp 2350 sider som like godt staver navnet på denne måten. Good grielph!

* kom over en ganske vittig variant av denne vitsen, legg samtidig merke til den første av debattantene som hevder at hun alene har intern humor.