Bare barnemat

Jeg har nå vært onkel i et drøyt halvår, men foreløbig må mine onkelplikter sies å ha vært relativt rudimentære. Jeg har riktignok eksellert i grøtmating ved et par anledninger, men ellers har det begrenset seg til tilfeldig leking og pludring når mor og resten av slekta har trengt en pause. Denne lørdagen var det imidlertid alvor. Mor og far skulle i selskap og OnklT ble innkalt for å styre sjappa. Etter en kjapp briefing om matlaging og sovevaner fikk jeg selve ilddåpen: mitt første bleieskift. For å gjøre opplæringen så grundig som mulig hadde hovedpersonen sørget for å fylle bleia godt, men barnevakten lot seg ikke affisere og tok fort kontroll over klut og sinksalve og utførte drittjobben med bravur, og det vanskeligste ved hele operasjonen var faktisk å få strømpebuksa av og på et knøtt som spreller som en fisk på land.
Etter denne prestasjonen reiste foreldrene beroliget avgårde, og Caroline og jeg kunne omsider tilbringe litt kvalitetstid i tosomhet. Sammen så vi bl.a. ManU på sedvanligvis vis grine til seg et tvilsomt straffespark, hvorpå vår aggresjon gikk ut over kose-lemuren Hr. Lemur.
Den urettferdige dommeravgjørelsen var tydeligvis ikke glemt når kveldsgrøten kom på bordet, for Carolines survetryne minnet mest om Cristiano Ronaldo når han har snubla og ikke fått frispark. Det hemmelige våpenet måtte frem fra skapet i form av en boks fruktmos, som heldigvis gikk ned på høykant. I etterkant mistenker jeg at jeg ble lurt, men den slags utspekulerthet bør uansett premieres. Kveldsstellet gikk nesten smertefritt, bortsett fra da jeg i dagens siste strømpebuksemanøver slo hodet hennes i kanten av stellebordet og humøret gikk fra smørblid til utrøstelig på et halvt sekund, men det kan jo også ha vært for at hun ikke fikk se Kill Bill vol.2 sammen med meg. Men et sted må (alders)grensen gå.