Fixing a hole (or three)

Etter at bilen min i januar ble utsatt for nok et tyveriforsøk, har den stått værfast i parkeringshuset på Ullevaal stadion, mens jeg vært prisgitt mine "venner" i Oslo Sporveier*. Å kjøpe nye originaldeler til en snart 20 år gammel bil er ikke god business, så jeg har nå og da stjålet av min arbeidsgivers tid (hysj!) for å ringe rundt til østlandets bilopphuggerier for å høre hva som finnes i deres "arkiver". Dette har gitt meg mange dype og givende passiarer med Bob-Kåre og Leif-Ronny (som sannynligvis skulka smile- og servicekurset og som synes ord med mer enn én stavelse er homo), men dessverre ikke de nødvendige bildelene jeg trengte, nemlig en siderute, et sidespeil og en ny lås med nøkkel (og høyst sannsynlig et batteri, men det skjønte jeg faktisk selv at man ikke kjøper brukt).
Etter et halvt år i garasjen var nok omsider nok, og da jeg begynte min to ukers sommerferie forbannet jeg meg på at jeg skulle kjøre bil til jobb første arbeidsdag etter ferien.

DAG 1: Første dag av ferien satte jeg meg ned med telefon, Gule Sider og ymse bildele-portaler, fast bestemt på å koke øret til batteriet var tomt eller jeg hadde fått napp. Etter en serie frustrerende "samtaler" med Leif-Ronny i Oslo og Akershus får jeg til slutt tommel opp hos Skjeberg Bilopphugging utenfor Sarpsborg, som på en mistenkelig overbevisende måte bedyrer at de har opptil flere eksemplarer av arten stående. "Bare å stikke innom", sier en kar som høres mistenkelig ut som Raymond.

DAG 2: Siden jeg for en gangs skyld denne sommeren våkner til sol og pent vær - og jeg har en halvannen times biltur uten siderute på agendaen - hiver jeg meg rundt med en pumas grasiøsitet, tar banen til Ullevaal og påkaller min rånerkollega Henning for bistand med startkablene. Bilen, som har stått urørt i seks måneder, starter på første gnist, uten så mye som et host, og etter å ha fylt olje legger jeg optimistisk ut på Ringveien med retning Furuset for å hente kartleser og dokumentør Kirsti. Rett før Furuset senter stiger det sorte røyksignaler til vers fra motoren og jeg frykter det verste. Etter å ha åpnet panseret og sparket litt i dekkene, kommer jeg på at oljefylling på en motor i gang kan medføre litt oljesøl, og at dette gjerne vil ose litt når det klebrer seg rundt en varm motor. Resten av turen på idylliske Mosseveien går som en drøm, og før vi vet ordet av det befinner vi oss i en blanding av Flåklypa og Deliverance. Leif-Ronny og vennene hans skuffer imidlertid ikke, men roter etter noe mumling og leting fram delene mine, og gir meg attpåtil en bra pris (sier de, da). Når bilen ikke vil starte for egen hjelp når jeg skal hjem, ymter Leif-Ronny frampå med at "jeg godt kan la den stå igjen hos dem", men med jumpstart-på-boks kommer vi oss hjem og parkerer på Ullevaal med delene i baksetet.

DAG 3: Turen går igjen opp på Ullevaal der kollega Henning nok en gang låner meg en håndfull strøm, men ikke før jeg helt på egen hånd har klart å montere det nye sidespeilet! Deretter går turen ut til Rud, der jeg "kjenner en som kjenner en" som utrolig nok er marginalt mer dreven med skrutrekker og fastnøkkel enn meg. Han lover å se på bilen i løpet av uka og samtidig undersøke om strømproblemet mitt skyldes gåen dynamo eller gåent batteri. Eller begge deler.

DAG 4: To dager senere får jeg beskjed om at bilen kan hentes fiks ferdig på Rud, og jeg legger ut på min siste kollektivreise på lang, lang tid. Det viser seg også å bli en av de mest frustrerende og kostbare noensinne*, men det spiller ingen rolle for nå er jeg bare noen minutter unna å igjen bli heltidsbilist! Takket være at noen kjenner noen som driver bilvask, kan jeg blid og fornøyd gasse på hjem til Oslo med en skinnende blank bil som starter og går med speil, rute og lås på plass!

DAG 5: Det eneste som gjenstår, er å tømme bilen (inkludert gjenstridige bilbeltefester) for glasskår, samt en grundig støvtørk (tro det eller ei, å stå et halvt år inne i et parkeringshus med åpent vindu kan medføre noe smuss). Statoil på Storo har et fiffig selvvask-apparat med slanger og koster, og for en tjuings blir bilen like fin inni som utenpå. Kirsti gjør samtidig en formidabel innsats med potetkokepinnen og kan atter sitte trygt i kartlesersetet. Mission accomplished, og jeg GLEDET meg faktisk til å begynne på jobb igjen!

PS. Se opp for ny bloggpost innen utgangen av september, da må jeg nemlig ha gjennomført EU-kontrollen, og finner ut om alt var forgjeves. Siste ord er neppe skrevet.

* jeg kunne fylle en hel blogg alene med detaljerte historier om hvordan Sporveiene alltid ser ut til å gå inn for å ødelegge dagen min, men dette innlegget ble langt som det ble.