Fullmåned (februar)

MUSIKK
Finnes det en bedre følelse enn når du akkurat har spilt gjennom et album du hadde små eller ingen forventninger til og du knapt kan vente med å spille det fra begynnelsen igjen? Akkurat slik var det da min popquizkollega Jon Vidar dytta på meg fjorårets Puzzles Like You fra Slowdive-avleggerne Mojave 3. Denne flotte skiva er tidvis svært nær pop-perfeksjon der den blander klassisk nord-engelsk melodikunst (tenk the The La's) med smårootsy twang (tenk The Jayhawks) og luftige vokalharmonier (tenk..tja, Slowdive), og The Magic Numbers kan bare gå og legge seg med jamringa si.
Et annet hyggelig nybekjentskap denne måneden var canadiske Sloan, som viste seg å ikke være spesielt nye, men derimot å ha en 15 år lang platekarriere bak seg. Deres siste langspiller Never Hear the End of It, har fort vekk tidenes mest treffende tittel, siden plata inneholder ikke mindre enn tredve låter, og det kanskje ikke er alle som holder ut lenge nok til å få høre slutten. Men i litt mindre doser fungerer deres velarrangerte glam-indie finfint, og det er ikke å overdrive å si at denne plata slo an.
For øvrig har de gledelige oppfølgerskivene fra Bloc Party, Kaiser Chiefs og The Cooper Temple Clause stått for mye av soundtracket til denne måneden, og sistnevntes Waiting Game ligger så langt an til å bli en av årets store anthems.

LIVE
Den hyggeligste live-opplevelsen i februar var den akustiske in-store-opptredenen til The Hold Steady på PK Oslo City. To av gutta fremførte nakne, men høyst tilstedeværende versjoner av en håndfull go'låter, bl.a. deres ørlille hit Chips O'hoy.
Trippelkonserten med 120 Days, Serena-Maneesh og The Apple Falls på Rockefeller ble dessverre ikke den höjdaren det kunne ha blitt, dels fordi jeg ikke fikk med meg mer enn tre minutter av TAF og dels fordi et særdeles innadvendt og atonalt SM muligens hadde vært litt i overkant rause med jazztobakken i forkant. Heldigvis leverte 120 Days sin kraut-indie med bravur og reddet kvelden for et fullsatt se-og-bli sett-befengt Rockefeller.

FILM
Christopher Nolan, Christian Bale, Michael Caine, Scarlett Johansson. Med en slik gjeng av vakre og talentfulle mennesker foran og bak kamera måtte jo bare The Prestige bli en flott film. Finurlig plott og fiffige effekter, her er det bare å følge godt med.
På hjemmekinoen klarte Fritt Vilt å kjempe seg forbi min sterke motvilje for norsk film, og jeg må innrømme at denne unorske slasheren kan måle seg med lignende filmer fra det store utland. Pluss i margen for å bruke både Øystein Greni OG faren hans på soundtracket!
Og på stuebordet hjemme ligger omsider sesong 1 av Arrested Development! Weee..

..VENTER PÅ..
De seneste årene har de seriøse filmene til Jim Carrey vært langt mer vellykkede enn de morsomme, så det er med stor spenning jeg ser fram til hans nye film, psyko-thrilleren The Number 23, til tross for massiv slakt i USA. Den norske premièren er passende nok lagt til 23. mars.
Av en eller annen merkelig grunn har jeg faktisk ALDRI sett en vanlig konsert på Sentrum Scene, så hva passer vel bedre enn å samle et dusin gamle russevenner og dra på The Waterboys 31. mars?!