Årsoppgjør

I 2009 har jeg...
...blitt onkel for andre gang.
...blitt samboer.
...holdt takk-for-maten-tale i bryllup.
...meldt meg ut av staskirken.
...solgt bilen, rett før den skulle EU-godkjennes i sitt tjuende år. (Den er nå avskilta!)
...gått på bortoverski for første gang på minst 15 år.
...ikke fått svineinfluensa og heller ikke vaksinert meg mot den. (Så lenge alle andre er vaksinert, er det ingen igjen som kan smitte meg, right?)
...blitt innehaver av både xbox og iPod, to gadgets som hadde gitt temmelig høye odds for 12 måneder siden.
...blitt en av de 10 millioner som skaffet seg Twitter-konto, twitra et dusin ganger, for så å glemme hele greia.
...på fire utenlandsreiser besøkt Liverpool, London, Barcelona, Manchester, Dublin og (om enn noe ufrivillig) Southport, de to sistnevnte for første gang.
...sett tolv scoringer i tre Premier League-kamper på tre ulike stadioner. Ingen av kampene endte med ønsket resultat, men 4-4-matchen mot Arsenal på Anfield var selvsagt historisk.
...sett ca. ti LSK-kamper, med borteseieren mot Enga som høydepunktet (og hjemmetapet mot samme motstander, samt siste-spark-på-ballen-tapene mot Molde og Stabæk som et av alt for mange lavmål)
...sett 22 band på 11 forskjellige scener, med Oasis på Wembley som et av høydepunktene, og logistikk-havariet ifm AC/DC på Telenor Arena som lavmål.
...vært på kino et dusin ganger, med Slumdog Millionaire og District 9 som høydepunktene.
...pløyd igjennom (i svakt synkende begeistringsrekkefølge) Flight of the Conchords (ses2), Corleone, Little Britain USA, The IT Crowd (ses3) og True Blood (ses1).
...lest Beatles og Bly enda en gang, sånn at jeg til slutt kunne skjønne/huske hva som foregikk i Bisettelsen.
...hørt masse bra musikk, det aller meste kan du lese (og høre) om på Clever Eleven.

Bring it on, 2010!

Double trouble

Som de fleste av leserne sikkert har fått med seg, har jeg to favorittlag i fotball som begge begynner på "Li". Jeg snakker ikke om Livingston og Lisleby, men om Lillestrøm (LSK) og Liverpool (LFC), to klubber som i tillegg til en viss navnelikhet har en noenlunde identisk moderne historie. Etter noen år i skyggenes dal, klatret de begge under kyndig og målrettet ledelse helt til topps i sine respektive hjemland på midten av 70-tallet og herjet med motstanderne i nærmere 15 år, før det begynte å butte imot, og de ble tatt igjen og deretter akterutseilt av lag med større pengesekk og strengt tatt bedre spillere.
Begge lag kan nå se tilbake på nøyaktig 20 år uten seriegull, men har det til felles at deres fanatiske tilhengere står ved deres side last og brast, og aldri har gitt opp håpet om å igjen få se gullmedaljene, til tross for at de har mistet en verdifull kantspiller ved navn Riise.

Et sted stopper imidlertid likheten, og det er når mine to lag spiller samtidig. Man skulle tro at dette kunne avstedkomme mang en supersøndag med 6 poeng i sekken - til tross for manglende seriegull snakker vi jo om et "big four"-lag og et vel... "top half"-lag (ok, se bort fra den siste halvannen sesongen til LSK) som stadig vekk drar i land trepoengere. Så ikke tilfelle.
Siden sommeren 1997 og altså i løpet av 12 PL- og Tippeliga-sesonger har det forekommet 60 ganger at LSK og LFC har spilt på samme dag (medregnet 4 cup-kamper for LSK).
Ved kun TI tilfeller - 16,7% - har dette endt med seier til begge mine lag.
Det er med andre ord grunn til å være skeptisk når LFC i dag sesongåpner på White Hart Lane, mens LSK noen timer senere skal ut i prestisjeoppgjøret mot Vålerenga på Ullevaal. Ikke bare fordi LFC har hatt en søplete sesongopppkjøring og Spurs (nå med to tidligere LFC-spisser) var det ene av to lag som slo oss i PL i fjor, ikke bare fordi LSK kjemper desperat mot nedrykk og i løpet av sommerferien mistet to av sine aller beste spillere, men altså fordi historien og statistikken forteller meg at jeg høyst sannsynlig kan se langt etter de seks poengene jeg så gjerne skulle hatt i dag.

Noen lyspunkter kan heldigvis tallene gi meg: Sjansen for 6 poeng er over dobbelt så stor når begge lag spiller borte (4 dobbeltseirer av 15 mulige) som når begge spiller hjemme (2 (!) dobbeltseirer på 17 forsøk). I tillegg er Tottenham representert i denne statistikken på en hyggelig måte: I de fem dobbeltoppgjørene som har involvert Spurs, har LFC og LSK ALDRI tapt (totalt 7 seirer og 3 uavgjorte). 7. oktober 2007 spilte LFC uavgjort mot hvittrøyene, mens Fugla banka Enga 3-1 på Ullevaal. Hvis jeg må "ofre" en seier i dag, har jeg ingen problemer med å akseptere tilsvarende sifre i dag, men med en dobbeltseier blir jeg selvsagt verdens lykkeligste mann, og om jeg ikke tyr til poesi (som da Chelsea og RBK ble knust i oktober i fjor), skal jeg i alle fall gaule med av full hals.

You'll never walk alone.

Du går aldri aleine til Åråsen.

Stjel hva som skjer

For litt siden skapte TV2s klovnereporter Truls Svendsen furore da han drakk seg selv under bordet på "jobb". De som følger litt med på TV og Internett og slikt, kjente imidlertid igjen stuntet fra Jimmy Kimmel Live, der den utskremte sikkerhetsvakten Guillermo noen uker i forveien på identisk vis shoter tequila med stjernene under Emmy-gallaen. Konfrontert med dette åpenbare plagiatet, hevder imidlertid TV2 sin uskyld, og peker istedet gjentatte ganger på at Senkveld har en særdeles kreativ stab. Da var det vel muligens den samme staben som bare noen dager senere kom på den gode idéen å være liksom-flue på veggen i en fiktiv Tippeliga-garderobe, som ble vist under TV2s fotballgalla forrige uke. Her kom treneren inn i pausen og måtte snakke til sin multinasjonale tropp på et halvt dusin språk. Ikke heeeelt ulikt dette to måneder gamle Youtube-innslaget fra England - faktisk helt likt:


En annen copycat på fotballgallaen var Stabæks bejublede brasilianer Alanzinho. Ingen tvil om at dribledvergen har latt seg inspirere av en annen Norgesimport, både hva hår og kleskode angår:

Sekspoengsnoveller

London? Lekende lett. Liverpool leder ligaen!

Banka trøndera. Unngikk nedrykk. Stor opptur.

Brøt forbannelsen da det gjaldt mest.

Eurotrash

Aftenposten utkom tirsdag med et fiffig EM-bilag, hvor man bl.a. kunne lese om Kroatias rocka landslagssjef Slaven Bilic, som artig nok har gått hen og skrevet og spilt inn landets EM-låt.

Alle som hører på FK Fotball vet at fotball-låta til alle tider har vært preget av hjelpeløse og pinlige forsøk på forene fotball og musikk (og denne låta er sannsynligvis ikke blant unntakene), men AP bringer i artikkelen en hederlig liste over sluttspill-låter som faktisk blir husket med positivt fortegn. Det negative med denne lista er imidlertid at samtlige inneholder stavefeil, miskrediteringer eller direkte feil tittel og som ivrig popquizer volder denne type slendrian betydelig smerte.

Jeg skal ikke pirke for mye ved at New Order kalte seg Englandneworder da de ga ut "World in Motion" eller at "Three Lions" (som er utgitt av Baddiel, Skinner & The Lightning Seeds) ALDRI har hett "Football's Coming Home", ei heller at vår egen "Alt For Norge" fra 1994 er utgitt med Drillos eller at den svenske sommerhiten fra samme år optimistisk nok er i presens og heter "När vi Gräver Guld i USA".
Det groveste sleivsparket her er Danmarks legendariske VM-låt fra '86 som altså IKKE heter "Vi er røde, vi er hvide", selv om de synger så i refrenget. Den heter "Re-Sepp-Ten" etter deres daværende trener Sepp Piontek, og framføres ikke av et hvilket som helst landshold, det er VM-holdet som skal rettmessig krediteres denne juvelen av en tribuneslager.

Den andre store "feilen" er selvsagt at Skottlands vemodig vakre VM-låt fra 1998 er utelatt, men den har jeg en mistanke om at det er bare jeg som savner.

Brennende engasjement

I forbindelse med første runde i cupen, brakte TV2-sporten historien om Harstadværingen Hans Petter Schjelderup, som etter en høyspentulykke så lyset og tok initiativ til et senter for brannskadde barn i Etiopia.
Bergenspatriotene i TV2 er som kjent selv hardt Brann-skadde, og det var kanskje nettopp også derfor de tok seg vann over hodet da de i intervjuet titulerte den særdeles fotballinteresserte Schjelderup som ildsjel.
Da blir man som alle vet ikke særlig populær hos brente barn.

Det må legges til at hjemmelaget Harstad IL hadde celebert besøk av Lyn, og publikum var selvsagt i fyr og flamme.

High and Low

Det kan vise seg at årets flotteste album ble utgitt allerede i januar. The Helio Sequence (THS) kom - for min del - fra intet og smeltet seg vei inn i hjerterota med andreplata Keep Your Eyes Ahead, en nydelig samling av sofistikerte og suggererende poplåter. Da jeg nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at de skulle spille i Oslo 8. april (som oppvarming for de adskillig mer velrennomerte Low), ble det naturligvis sporenstreks kjøpt billetter til Kirsti og meg, uten tanke på hva filofaxen måtte ha av innvendinger. Alt er tross alt et spørsmål om prioritering.
Foppalltreninga? Pytt, det er lov å stå over én gang. Det faktum at jeg mindre enn 24 timer tidligere returnerte fra en femdagers heisatur til London? Pytt, man er da fremdeles i sin beste alder! Avgjørende kvartfinale i CL på Anfield? Pytt, man..eh.. hva sa du? Akkurat. Det var vel i overkant å håpe på en trygg firemålsledelse fra bortekampen, så det hele endte i stedet med en av tidenes double whammies, men ikke uten dramatikk! Følg thrilleren minutt for minutt her!

20:00 Dørene åpner på Rockefeller.
20:20 Livredd for å gå glipp av det som for oss er hovedbandet, tar vi trikken til sentrum, mens jeg funderer på om noen av kebab-sjappene i Torggata har TV.
20:32 Vi ankommer storstua og får vite at THS går på 2100.
20:45 Den svenske dommeren blåser i gang kampen på Anfield, mens vi sitter lett nervøse ved et bord med hvert vårt glass vin. Rød vin, selvsagt.
20:59 Det durer i lomma, og jeg motstår fristelsen av å kikke på det som sannsynligvis er en scoringsvarsel.
21:02 THS tusler på scenen og starter showet med åpningslåta på skiva, Lately.
21:15 Det scores igjen på Anfield, men det er vi foreløpig lykkelig uvitende om.
21:23 De to gutta får maksimalt ut av trommer og gitar (og litt lyd på boks), og leverer suverene versjoner av de fleste go'låtene. Jentene på nabobordet ser rart på meg når jeg jubler og klapper mer enn høflig mellom låtene.
21:27 Jeg finner frem mobilen for å knipse et par scenebilder og ser at jeg nå har to uleste sms'er.
21:45 THS avslutter med en hypnotisk versjon av Beatles-klassikeren Tomorrow Never Knows, og vi hiver på oss jakkene og jogger lett ut av lokalet i retning Two Dogs i Brugata, mens jeg sjekker meldingene og får vite at det står 1-1 til pause. Status quo.
21:51 Vi får såvidt kloret til oss plass bakerst i "storsalen" på Two Dogs med en bayer i hånd.
22:02 Kampen er full av nerve og bølger fram og tilbake. Helt åpent, men vi har trua.
22:09 El Niño sender oss til himmels med en nydelig enkeltprestasjon og den ukjente guttungen på stolen ved siden av får en klem. Nå blir det i alle fall ikke ekstraomganger, men samtidig vet vi at en Arsenal-utligning sender dem videre på bortemålsregelen*.
22:21 Den nevnte guttungen ser stadig nervøst på klokka og prikker meg tilslutt på skuldra. Han heter Chris, er på klassetur og er nødt til å stikke, men gir meg nummeret sitt og ber pent om at jeg sender sms med sluttresultatet. Jeg har selvsagt ikke noe problem med å sette meg inn i fyrens dobbeltbookingsproblematikk.
22:23 LFC har god kontroll på kampen med drøye 5 minutter igjen av ordinær tid.
22:24 Theo Walcott får gå over hele banen og legge inn til tre umarkerte spisser. Håret til Adebayor har nå vokst såpass mye ut igjen til at han er på rett sted til rett tid. Det føles det ikke som om vi er.
22:26 Herrejesus og gud. Babel blir felt i boksen og Stevie G er the man på straffer!
22:32 Babel har tydeligvis skjønt at det vil bli stilt spørsmål ved straffesituasjonen av bitre Gooners, og fjerner all tvil med å hamre inn 4-2 på overtid.
22:34 LFC er nok en gang klare for en semifinale mot Chelski, og fornøyde multitaskere kan smilende ta turen opp til Rockefeller der Low er en snau halvtime inn i settet sitt. Jeg aner ikke hva de spiller, men det låter fint. Chris får et detaljert referat fra kampens siste ti minutter.
22:44 Kirsti griper etter sin mobil - som ikke er der den skal være.
22:48 Etter en rekognosering på området og samtale med diverse personell på RF viser jeg sanne gentleman-takter og løper ned til Two Dogs for å lete etter den der.
23:03 Mobilen er ikke å se, verken der vi satt, bak bardisken eller på jentedoen, og jeg må returnere til basen med dårlige nyheter og uforrettet sak.
23:12 Kirsti lufter halmstrå-teorien om at hun kanskje aldri hadde med mobilen ut.
23:20 Low fullfører konserten, men feststemningen sitter naturlig nok ikke helt.
23:34 To trøtte typer kommer hjem og finner et stk mobil på kjøkkenbenken og alle var enige om at hadde vært en fin kveld.

* NEI, denne regelen sier IKKE at bortemål teller dobbelt, det ville i så fall bety at et lag går videre ved å tape 0-3 hjemme og vinne 5-3 borte.

The London I

Innspurten i Premier League er godt i gang, og selv om mine helter i rødt ikke har sjansen til å hevde seg øverst i toppen i år heller, er det alltid stas å reise over for å se gutta i aksjon. Derfor slo jeg til da tidligere reisefelle Arnstein lokket med billetter til Arsenal-LFC på Emirates, og fikk en drøss med andre hyggelige (og noen uhyggelige) opplevelser med på kjøpet. Her er høyde- (og dybde-) punktene i stikkordsform:

:( Flatt batteri på min privat-taxi til Torp
:) Startkabler og trofast Peugeot 205.
:) Bra veier, 100-grense og ankomst boarding i siste minutt.
:( Såkalt "priority boarding" på halve flyet
:) Losji på Anders' ringe 10 m².
:) Innta en meter pizza.
:) The Enemy, for anledningen akustisk med snasen strykekvartett.
:) Hetebølge og sightseeing i t-skjorte
:) Multinasjonal fotballtrening.
:) Jukebox på hotellrommet på Euston Square
:( Smal dobbeltseng og én dyne til Arnstein og meg.
:) Full English Breakfast (alltid).
:) Torres-sangen besunget uavbrutt i 20min av 40 hoppende og ølkastende LFC-fans før kamp.
:) Crouch 1-0.
:( Baklengsmål på dødball. Igjen.
:) Poeng i en vrien bortekamp og trua på semifinale i CL.
:( Gå seg vill i Islington. I regn.
:) Kule små barer i bortgjemte smug.
:( £16 i CC for ett-minutts opphold på technoklubb.
:( Væromslag og snø (!)
:) Se ManU rote bort poeng på TV.
:) Chiswick, hi-class suburbia.
:( Nektet inngang på The Delays-konsert, ikke fordi det er fullt, men fordi det er så mange på gjesteliste.
:) Trøstespise legendarisk god indisk.
:) Komme inn allikevel, for den skammelige sum av £3.
:) Endelig anskaffe strøm-adapter på den siste dagen av min tiende tur til balløya.
:( Brannalarm på hotellet mandag morgen. Falsk.
:( Brannalarm IGJEN. Falsk igjen.
:) Musikk- og kles-shoppebonanza i Camden.
:) Kredittkort og lav pundkurs.

Husker du?

Nordlys kunne i går melde om at tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen har pådratt seg Alzheimer, og eksemplifiserer dette bl.a. med at den ihuga Tromsø-supporteren kan finne på å juble når motstanderen scorer mål.
No-fish Olsen har faktisk hatt sentrale verv helt opp til ledernivå i klubben i en årrekke, og en langt mer plausibel forklaring på den joviale TIL-hengerens tilstand er vel å finne på Gutans "lekegrind". Årevis med knokkelfotball og nedrykkskamp i halvmørket på en snødekt hengemyr av en hjemmebane har utvilsomt sløvet ned essensielle hjernefunksjoner, og det Olsen lider av er nok snarere Alfheimers og kan enkelt kureres med sesongkort på f.eks. Nou Camp.

Low-tech

Fuglas offisielle hjemmeside melder om at de har tekniske problemer om dagen, og det er jo da bare naturlig at klubben prøver å bringe Tippeligaens fremste tekniker, milliard-mannen Alanzinho til klubben.
lsk.no illustrerer dessuten situasjonen på en ypperlig måte, med begavelsen Arild Gilbert, som er mest kjent for å score med ryggen og sentre til seg selv med hånda.

Blåmandag

Jeg burde selvsagt skjønt det da jeg i romjula slukøret trakk ut et LFC-håndkle med blåskjær fra vaskemaskina etter en omgang med et nyervervet blått laken. Makan til omen (nei, ikke owen) skal man lete lenge etter.
Etter full pott på de to første julekampene skulle vi først påføre ManCity deres første hjemmetap for sesongen, for deretter feire det nye året med å oppskriftsmessig knuse dumpekandidat (sorry, Hege) Wigan, og vise forståsegpåere at Premiership fremdeles dreier seg om The Big Four. Right.
Som alle nå vet, skrapte de røde med seg totalt hele 2 poeng fra disse kampene, til tross for at sjansestatistikken tilsammen viste 22-4 i rød favør (kilde: The Guardian 31/12 & 3/1), og kunne dermed i praksis kaste inn håndkledet i tittelkampen. Hvilken draktfarge disse to lagene spiller med? Gjett da!

Heldigvis hadde vesle Luton Town vasket med Blenda før tredjerundeoppgjøret i cupen noen dager senere, ellers kunne det fort endt med fullstendig katastrofe der også. I stedet ble omkampen en ren formalitet, en omkamp undertegnede faktisk så sitt snitt til å reise over for å se (du kan se du også)!
La oss håpe resten av januar blir en hvit måned, og takke høyere makter for at Havant & Waterlooville ikke spiller i blått.

Champignons League

Fotballhøsten har så langt vært begivenhetsrik og spennende, også for østkantens hyggeligste foppallag, SPaRK. Takket være særdeles fotball-vennlige værguder har vi kunnet spille tilnærmet tørrskodd på Ola Narr siden kalenderen viste april (og Fugla ledet Tippeligaen, sukk..).
Men når soppen lurer offsidefella og sender alle mann i angrep, da er det på tide å flytte innendørs.

Gull- og sølvskjede?

Noen som husker Oslo Kinematografers billett-blemme ifm ur-kalkunen Kalde Føtter i fjor høst med samme barnslige humring som meg?
Det kan se ut som som en av dagens fotball-debattanter i Aftenposten har lånt en av de gamle skriverne til OK og at korrekturavdelingen til gamla enten var på ferie eller trodde det ble referert til det pågående fotball-VM for kvinner.
Og for orden skyld, selv om innlegget var plassert ved siden av et intervju med Vidar Riseth, var det faktisk ikke ham det handlet om. Ei heller den tyske stjernespissen Stefan Kuntz, som i tillegg til å oppnå tilnærmet legendestatus gjennom videoen til Three Lions '98, under en landskamp ble kommentert av BBC på denne måten: "Germany... 11... Kuntz..."

Gir'u'rem lillefingern..

Stabæk har snurret Tippeliga-motstanderne rundt lillefingern i hele vår, og mye kan tyde på at jåtfiskene fra Blærum omsider er serious contenders til seriemesterskapet. Utenfor banen er imidlertid ikke alt bare fryd og gammen, mye takket være den frittalende primaten Daniel Nannskog, som i tillegg til å kjefte på alt og alle i sin nærhet (seg selv inkludert), egenhendig har jagd hotshot og ikke-dranker Petter Furuseth-Olsen vekk fra klubben, blant annet ved å på en voldelig og truende måte presse en pekefinger mot tinningen hans.
I ettertid kan imidlertid Aftenposten røpe at svensken har sitt på det tørre, og bare har gjort som trener og landsmann Jan Jönsson befalte, nemlig å sette fingeren på hva som var galt og hva som plaget ham. Med disse to fingernemme gutta på laget, var det kanskje ikke så rart at Furuseth-Olsen stakk fingern i jorda og reiste sørover? Thumbs up til den pliktoppfyllende Nannskog som er lojal til fingerspissene.
(Jeg må imidlertid rette en advarende pekefinger mot journalisten her, som overså tommelfingerregelen som sier at opplagte ordspill må brukes i tittelen.)

Pilegrim up north - dag 5

Man har ikke vært skikkelig rock'n'roll-turist i Liverpool hvis man ikke har kjørt ferry cross the Mersey. Denne turen, udødeliggjort i Gerry & the Pacemakers' 1964-hit med samme navn, er en times historie- og geografileksjon til sjøs, som med værgudenes hjelp ble en perfekt oppladning til kveldens oppgjør på Anfield.
Middlesbrough hjemme skal være grei skuring for et Liverpool på medaljejakt, men når man mønstrer midtbaneduoen fra helvete(Sissoko og Zenden) fra start, var det kanskje ikke annet å vente enn at førsteomgang ble omtrent like tannløs og sjansefattig som oppgjøret i Manchester. Heldigvis ble misfosteret fra Mali plukket av rett etter pause, og med Stevie G tilbake på midten kunne LFC angripe mot The Kop i sedvanlig stil. I løpet av seks minutter avgjorde sjefen sjøl med et klassisk langskudd og en utagbar straffe (denne er filmet fra rett ved der vi satt), og med 2-0 sikret LFC seg overtaket i kampen om bronsen - og satte samtidig et verdig punktum for vårt besøk på Merseyside. Vel vitende om at vi garantert kommer tilbake, nøyde vi oss med et par-fire pints på puben før sengetid.

sjekk fotoalbumet fra hele turen!

Pilegrim up north - dag 4

Siden det bare er to år siden sist undertegnede kjørte den eminente Magical Mystery-bussen, sendte jeg Arnie avgårde alene på nerdetur, og kunne dermed bedrive slacker-turisme på egen hånd. Dette innebar hovedsaklig å rusle bort til Chinatown for å knipse et bilde av noe som visstnok er det nest største kinamonumentet utenfor Kina, for deretter å slentre tilbake til den ørlitt bohemaktige Bond street for å shoppe flere CD'r.
Helt fotballfri skulle imidlertid ikke dagen bli, for når den litt sure kveldsvinden fra Mersey trakk innover byen dro vi på supporterforum på Anfield, der David 'Supersub' Fairclough svarte på spørsmål fra fansen, bl.a. om hvorfor stemninga på The Kop som oftest er så merkbart mye bedre i CL enn i PL. Da en kar i salen framla en teori om at det skyldtes alle utlendingene på tribunen sank Arnie og jeg sammen i stolene og håpet at ingen så oss. Heldigvis fikk han ikke særlig medhold av norgesvennen Fairclough, som tvert imot kunne fortelle forsamlingen hvor entusiastiske og språkmektige nordmenn er.
Med denne støtten i ryggen fra en gammel local lad meldte vi oss optimistisk på en pubquiz på den andre sida av gata. Vi kan vel si det sånn at det ikke ble noen premie på oss, men vi bevilget oss selv et par pints for god innsats, før sengetid, förstås.

Pilegrim up north - dag 3

På mandag var det duket for shopping og sightseeing i et gravemaskin- og heisekranbefengt sentrum. Etter å ha bunkret opp CD'r (den avbildede var IKKE blant disse), ble det et gjensyn med Beatles-muséet på Albert Dock, før vi dro tilbake til HMV for å bivåne en minikonsert med den norsk-scouske indietrioen The Wombats. Selv om småpikene i den lange køen knapt var over den seksuelle lavalder var det tydelig at bandets norske bassist Tord var gjenstand for store mengder attrå. Arnie og jeg ble faktisk ganske populære selv da de skjønte at vi var norske, og vi fikk umiddelbart det ærefulle korrekturleseransvaret for obskønitetene jentene på Babelfish-norsk hadde skrevet på sine medbrakte truser. Vi kunne straks berolige dem med at Tord helt sikkert skjønte meningen bak utsagn som "Jeg vil gynge deg longboat" og "Jeg elsker du".
Etter fire energiske, men relativt likelydende låter fra unggutta bar det opp til Anfield hvor den første finalekampen i FA-cupen for juniorer gikk av stabelen. Skjebnen skulle ha det til at LFC møtte ManU i årets finale og 20.000 hjemmefans møtte opp med forhåpninger om i alle fall én seier over erkerivalen denne sesongen. Slik gikk det dessverre ikke; akkurat som når de store gutta spiller, avgjorde United-juniorene en jevn kamp ved hjelp av et selvmål og en straffe og har dermed en 2-1 ledelse å gå på før returoppgjøret i Manc 26. april. Hjemmefansen kunne i det minste glede seg over endel fine individuelle ferdigheter og et par spillere som helt sikkert kommer til å bli fulgt med argusøyne av Rafa og hans stab i tiden fremover. Med litt blandede følelser tok vi et par pints på puben før sengetid.

Pilegrim up north - dag 2

Etter en god natts søvn i Liverpool-sengetøy startet vi dagen med en porsjon fish'n'chips i strålende sol i en av de lokale pubenes beer garden. På programmet sto den årlige minnestunden for Hillsborough-tragedien i 1989, der 96 LFC-fans mistet livet.
Mye er blitt sagt om fotball kontra religion, men dette var utvilsomt midt i skjæringspunktet. Over 4500 mennesker samlet seg på The Kop for å overvære en gripende seremoni der det ble tent lys for de 96, mens legender som Kenny Dalglish og Jamie Carragher leste bevingede ord. Og da The Choir of St Anne Stanley sang You'll Never Walk Alone ble selv de tøffeste lads blanke i øynene.
Resten av dagen ble for det meste tilbrakt foran TV-skjermen på puben, mens vi WAPet oss fram til kveldens gledelige Tippeligaresultater. Ja, også tok vi et par pints før sengetid.

Pilegrim up north - dag 1

En vakker dag hadde jeg 30000 Eurobonuspoeng som gikk ut på dato, og hva passer vel bedre enn en pilegrimstur til fotballens og popmusikkens mekka, Liverpool?
Det faktum at jeg måtte stå opp kl 0400 tidlig en lørdags morgen la ingen demper på forventningene, heller ikke at jeg ble nødt til å legge igjen penger i hatbyen Manchester, hvor Liverpool møtte middelhavsfarerne ManCity. Min venn og popquizkollega Arnstein fikk plass på et senere fly, så jeg ble sendt ut som fortropp til City of Manchester Stadium for å skaffe billetter. Her reddet jeg dagen for en guttegjeng fra Tønsberg som urutinert hadde røpet at de holdt med bortelaget og dermed ikke fikk kjøpt billetter selv. Mine nye bekjentskaper og jeg fant oss deretter til rette i Manchesters homsegate Canal Street hvor vi inntok et par enheter av Frank Strandlis favorittøl pint, mens Tønsberggutta kikket seg nervøst over skulderen.
Tilbake på stadion til avspark kl 1500 håpet vi selvsagt at våre gutter skulle rævkjøre middelhavsfarerne i lyseblått, men den gang ei. To passive og tannløse lag produserte tilsammen ikke flere sjanser enn en gammel sagbruksarbeider kan telle på én hånd, og de av oss som håpet på tøffe dueller og klassisk engelsk mann-mot-mann burde nok blitt i Canal Street.
I likhet med den legendarisk kjedelige kampen ble vi temmelig målløse og etter en døsig togtur "hjem" til det norske LFC-herberget i Anfield Road nøyde vi oss med et par pints på puben før sengetid.

Flis av plankebyen

Mandagens serieåpning er selvsagt behørig dekket i alskens medier, så jeg nøyer meg med å med mine helt uhildede romeriksøyne konstatere at Fugla er der de skal være på tabellen mens "bohemklubben" sannsynligvis slutter seg til parolen Aldri mer 9. april.