Smørefritt

Mange har sikkert fått med seg at påleggslegenden HaPå etter over femti års produksjon ikke lenger skal produseres på Hamar, da driftskostnadene er blitt for høye. 

Det overraskende få vet er imidlertid at navnet HaPå ikke først og fremst er en reklamebyrå-utklekket oppfordring til sukkerhunrige småunger, men en forkortelse for den langt mindre innbydende betegnelsen Hamar Pålegg. Når man åpner for å gjenoppta produksjonen i andre lokaler, har de da tenkt på at de har et merkenavn å ta vare på, tro? Det begrenser jo alternativene betraktelig. Halden, Haugesund og Harstad peker seg ut som hete kandidater her hjemme, men mye tyder på at Nestlé flytter kokeriet ut av dyre Norge. Hamburg, Haag og Hartlepool vil sikkert ha et ord med i laget, men hvis billig arbeidskraft veier tyngst, tipper jeg vi om kort tid kan kose oss med Harare Pålegg. Her ser jeg for meg at bedriften glatt kan betale gasjen i naturalia, og arbeiderne vil kunne glede seg over lønnspålegg hver eneste dag! Burde gå som smurt!

Delikat, esse!

Hva skjedde med salaten? Har noen tråkket i den? Og kan vi glede oss til at "Sommer", "Potet" og "Reke" snart er å finne i kjøledisken på Rimi?
(legg for øvrig merke til at dette er andre gang italiensk salat figurerer i bloggen min, mer enn noe annet pålegg.)

Dank u wel

Her kunne jeg som nyinnflytta Oslo-beboer i 1996 føle meg hjemme, like hjemme som i 2007. Her hadde de spennende øltyper på utstilling, og etter hvert fikk man smaken for søt witbier og ikke minst Grolsch på de store fine flaskene. Hit gikk 17-trikken i direktelinje fra Sofienberg og hjem igjen, men man rakk jo sjelden den siste hjem. Her spilte de alltid fin musikk på akkurat passe volum, og Radiohead, Counting Crows eller Brendan Benson dukka gjerne opp uten at man trengte å be om det. Her kunne man ha bandmøter, og bandet mitt skrev sogar en låt om/til stedet, som vi på smått amatørmessig vis spilte inn, med autentiske lydopptak fra baren og selvsagt 17-trikken. Her begynte jeg å samle folk på bursdagen min (midt i fellesferien), med unntak av det ene året jeg faktisk var i selve Amsterdam. Her fikk jeg så mange Jack Daniels i bursdaggave at jeg nesten ikke klarte å få dem i meg, men bare nesten. Her lærte jeg Elise fra Kristiansand å like øl, gjennom parolen "livet er mer enn CB". Her ble jeg en gang intervjuet av et heldigvis-ikke-publisert livsstils- og smykkemagasin (!) og fremsto som en arrogant posør (utdrag fra en av de mindre grøssefremkallende passasjene: "Det er underlig å se på Terje Kleven i lokalet, en av Oslos mye besøkte caféer. Han er tilstede i en annen grad enn oss andre. Et par jenter går ut av døra, kikker i smug og hvisker noe til hverandre. Kleven drikker kaffe. Og later ikke til å tenke så mye over sin tilstedeværelse selv."). Her har jeg hatt sikkert et halvt dusin first dates, og jeg skal vel ikke klandre stedet for at ingen av dem resulterte i ekteskap og unger. Her har jeg, i motsetning til alle andre utesteder i byen, ALDRI glemt igjen VISA'n, av den enkle grunn at betjeningen alltid har kommet med kortet til meg når klokka har nærmet seg halv fire og haka har nærmet seg øverste skjorteknapp.

Nå har de lenger ikke råd til husleia og har måttet stenge, sikkert for å gjøre plass til enda en 7-11. Hvor skal jeg gå nå?
Takk for følget, Café Amsterdam. It's been a blast.

Vi priser ølen

Utepilssesongen er over oss, og vi blir brått klar over at vi bor i verdens dyreste land, men på utecafé er det nok folk som kryr, som det heter i sangen. VG kunne i dag fortelle om halvliteren (den var riktignok 0,6l) på Quality Gardermoen til nesten hundrelappen, noe restaurantsjefen der oppe synes er en "helt grei pris".
Heldigvis er tiden over da man måtte sitte langs Karl Johan, på Fru Hagen eller på Lektern for å leske seg i friluft. Ethvert etablissement med tappekran har fått seg en bord og to stoler ute på fortauet, og takket være global oppvarming kan man nå nyte øl i friluft hvor som helst når som helst. Uoffisielle ølprisrankinger (Nattguiden el. utepils.no) viser sogar at det flere steder går hele tre halvlitere på hundrelappen. Men spørsmålet få stiller seg er: hvor mange penger går det på halvliteren?
Vel, etter å ha samlet opp lommerusk i et par år kan jeg nå presentere svaret: 471,50. Gjett hva jeg skal bruke pengene til?

Uten mat og drikke..

La meg presentere deluxe-utgaven av helgehandle-kurven for den ansvars-bevisste ungkar: I tillegg til mat og drikke inneholder den altså gulvvaskremedier for å forhindre at de gjestende pokerspillere ikke snubler i hybelkaninene.
Bare 60-åringer som synes saltstenger er festsnacks, sier du? Har du PRØVD å spille kort etter en pose ostepop eller?

..altså uten dressing

Orddelingsfeil er blitt mer utbredt (og mer irriterende) enn mygg på Finnmarksvidda, og PC-staveprogrammer og den generelt sterke innflytelsen fra engelsk får gjerne skylda når fenomenet skal forklares.
Greit nok, men det som forundrer meg mest er at folka som deler ord ikke SER selv hvor galt det blir. Hallo?! Bare prøv å lese det høyt, goddamnit!

Jeg er en gastronaut

Alle mathjerter gledet seg da salige New Orleans dukket opp igjen i hovedstaden i fjor høst. I "gamle dager" kunne man alltid tusle ned den bratte trappa (hvor først Stille Bar og deretter ikke fullt så stille Johns Bar senere tok over) og være sikker på å finne noe man aldri tidligere hadde smakt på restaurantens ever-changing meny av kreative kulinariske kreasjoner basert på crossover-cajun cooking milevis unna Fedon. Her hadde jeg mine første smakfulle møter med eksotisk fauna som kanin, hest, struts og kenguru, oftest akkompagnert av freske sauser som spilte flipper med smaksløkene. Jackass med mat, om du vil.
Av en eller annen grunn tok det et år før jeg fikk hilst på min gamle venn, og kunne konstatere at NO har blitt noe mer konforme og rendyrket southern i stilen. Litt merkelig, siden f.eks. Jimmy's og TGI Friday har trådt inn på disse jaktmarkene siden sist, men det kan jo også hende at kengurujakta gikk skeis i år. De har rett og slett litt igjen før de når gamle høyder på spisekartet, men én ting fant jeg denne gangen, som jeg alltid har ønsket å prøve, nemlig froskelår. Snaue 150 spenn for 3 små amfibiebein som stort sett smakte frityr må jo sies å være en suveren investering. Oh well, been there, done that, got these tiny toothpicks to prove it.
Resten av måltidet var imidlertid en særdeles hyggelig reunionfest for ganen, med en heit jambalaya som sto ikke mye tilbake for den jeg spiste i New Orleans (byen, ja) for to år siden, og en smaksbombe av en bourbondryppende bread pudding som verdig avslutning, begge deler i så rause amerikanske porsjoner at jeg måtte holde meg til små lyse flaskeøl resten av kvelden.
Men joda gamle venn, I'll be back for sure. Like a hurricane.

Crikey!

Det var jo litt av et sammentreff at jeg gjorde kål (samt litt gulrot og noe som ligner skinke) på en Australia-formet brødskive samme dag som krokodillejeger Steve Irwin vandret til de evige.. ja, nettopp, jaktmarker.