Aftenposten vier 4-5 sider i helgens Leve-bilag på Øyvind Aamot som i følge ham selv "våknet på et tog i Kina og husket ikke hvem han var".
Vel, jeg kan hjelpe deg, "Øyvind": Du er Thomas Numme, og noen har tydeligvis hatt det moro med håret ditt mens du sov på toget.
(Dette kan også forklare hvorfor Senkveld resirkulerer de samme gjestene uke etter uke.)
For litt siden skapte TV2s klovnereporter Truls Svendsen furore da han drakk seg selv under bordet på "jobb". De som følger litt med på TV og Internett og slikt, kjente imidlertid igjen stuntet fra Jimmy Kimmel Live, der den utskremte sikkerhetsvakten Guillermo noen uker i forveien på identisk vis shoter tequila med stjernene under Emmy-gallaen. Konfrontert med dette åpenbare plagiatet, hevder imidlertid TV2 sin uskyld, og peker istedet gjentatte ganger på at Senkveld har en særdeles kreativ stab. Da var det vel muligens den samme staben som bare noen dager senere kom på den gode idéen å være liksom-flue på veggen i en fiktiv Tippeliga-garderobe, som ble vist under TV2s fotballgalla forrige uke. Her kom treneren inn i pausen og måtte snakke til sin multinasjonale tropp på et halvt dusin språk. Ikke heeeelt ulikt dette to måneder gamle Youtube-innslaget fra England - faktisk helt likt:
En annen copycat på fotballgallaen var Stabæks bejublede brasilianer Alanzinho. Ingen tvil om at dribledvergen har latt seg inspirere av en annen Norgesimport, både hva hår og kleskode angår:
I et fremragende innslag i forrige ukes Lydverket, forsøker journalisten å komme til bunns i en av rockhistoriens mer interessante mordgåter, nemlig hvem drepte heavy metal?
Innimellom herlig nostalgiske privatopptak (som man kjente seg skummelt mye igjen i) fikk vi teorier og vitneutsagn fra både ofre og mistenkte, og en av legendene som uttaler seg med erm.. tyngde er Dee Snider fra Twisted Sister, som bl.a. retter en anklagende langfinger mot akustiske "power"ballader og svart-hvittvideoer på MTV.
Men kanskje den forsmådde has-been burde feie for sin egen dør? Det er tross alt bare et par uker siden følgende var å lese i den meget seriøse og troverdige amerikanske nyhetsfomidleren The Onion:
In a stunning reversal of their long-stated reluctance to take it, members of
heavy-metal band Twisted Sister announced Monday that, after 24 years of fervent refusal, they are now willing to take it. [...] Bassist Mark "the Animal"
Mendoza also stated that, in regards to what he wants to do with his life, he no longer solely wants to rock, but would instead prefer doing other things, such as raising a family and working as a claims adjuster in Rye, NY.
WTF?! Hva blir det neste? Har Europe ytterligere en countdown på lur? Lever Bon Jovi på hederlig timelønn (og 100% på helligdager) i tillegg til bønner? Eller - gud forby - skulle det vise seg at Kiss heretter bare ønsker å smårocke litt på kvelden, og kun feste på lørdager?
Gammel kjærlighet ruster kanskje ikke, men det gjør åpenbart metall. No further questions, your honour.
TV-reklame for plater er noe av det verste jeg vet. Mens annen reklame (med unntak for bind) ofte er både morsom og underholdende og jevnt og trutt har utviklet seg i takt med trender og teknologi, har denne verkebyllen vist en imponerende stagnasjon og er i dag like jævlig som da fenomenet først dukket opp på første halvdel av 90-tallet og Trine Rein solgte 200.000 ved å presse kløfta si inn i de tusen hjem.
Jeg skal ikke gå detaljert inn på alt som er galt, men i tillegg til den massive overdosen av kjekkaseri ("paarty paarty"), store ord ("platen alle har ventet på") og selvfølgeligheter ("i salg nå", "fåes der du kjøper musikk") lest med hyper Radio1-stemme, blir det ekstra ille når det er tydelig at verken avsender eller budbringer har spesielt peiling på produktet de selger.
Snow Patrol ble for et par år siden markedsført på TV i Norge som "Englands største rockeband", og selv om man kunne sette et stort spørsmålstegn ved kriteriene for å kalle seg størst (og hardbarka råkkere ikke engang ville karakterisere SPs sutrete føleri som rock), var det horrible overtrampet her å kalle en gjeng nord-irer bosatt i Glasgow for engelske.
En skulle tro at et plateselskap ved navn Universal hadde litt mer kontroll på geografien enn som så, men nå har de altså gjort det igjen. Den walisiske sangfuglen Duffy (den nye Dusty Springfield eller den nye Amy Winehouse, alt ettersom når du er født) blir hver kveld omtalt som "Årets engelske sensasjon". Beg for mercy, indeed. Å ikke vite forskjellen på England og Storbritannia er i beste fall ignorant og barnslig, i verste fall dødelig provoserende. Det blir som å kalle Martin Andresen "Romerikes store fotballsønn" eller FC Barcelona "Baskerlands stolthet". Og en tilsvarende mix-up i det sør-østlige hjøret av Europa hadde garantert utløst krigshandlinger.
PS. Noen vil kanskje innvende at det her menes at de nevnte artistene er store/populære/sensasjonelle i England. I så fall lurer jeg på hvordan de har målt det. Det finnes ingen hitliste for England, akkurat som det ikke finnes en VG-liste for Rogaland. Og vi sier da heller ikke at Duffy er "en norsk sensasjon" nå når hun faktisk topper VG-lista?
Dorthe Skappel forteller til VG at hun har falt pladask for klærne til den londonbaserte bergenseren Kristian Aadnevik. Ved siden av å minne om den noe glemte Aerosmith-singlen Falling in Love (is Hard on the Knees), vil sikkert Aadnevik skrive under på at dette er et av få eksempler på at ikke all PR er god PR.
Den tredje Saw-filmen er ute på DVD, og jeg har benyttet anledningen til å skaffe meg en bloddryppende boks med ekstremutgaver av denne makabre filmserien som nå er å regne som en trilogi, eller "triologi" som et uforholdsmessig stort antall språkignoranter har fått det for seg at det heter. Enten det dreier seg om filmer (f.eks. Ringenes Herre), bøker (f.eks. Kristin Lavransdatter) eller skiver (f.eks. Thomas Dybdahl), på engelsk eller norsk, i amatørmessige blogger eller hos selveste Aftenposten, dette ikke-ordet dukker opp raskere enn du kan si "fremmedordbok". Disse folka tror muligens de høres mer lærde ut når de bruker ord som rimer på "biologi", men forstavelsen er altså enkelt og greit "tri" (som i triangel, triathlon, trikoloren, triceps etc) og betyr at det finnes tre av noe (f.eks. vinkler, øvelser, farger eller muskelfester). Forstått?
Spørreprogrammet Alle mot én har sesongpremière på TV2 i kveld kl. 2000 og hvis du ser veeeldig nøye etter, kan du sannsynligvis skimte undertegnede som én av hundre oppe på lektern! Og ikke nok med det - to plasser til min høyre står jaggu meg søstra mi! Jepp, helt uvitende om hverandres planer meldte vi oss på hver for oss, og gjorde tydeligvis våre saker bra nok på audition til å havne i det prestisjetunge åpningsprogrammet som ble spilt inn i begynnelsen av desember. Følg nøye med når de presenterer "IT-konsulentene" - han i kortermet skjorte nede til venstre er meg.
Vi har vel strengt tatt ikke lov til å røpe utfallet, men det kan vel tenkes at en gevinst på 2,5mill hadde gitt seg enkelte utslag i bloggen her. Det jeg imidlertid KAN røpe, er at Øyvind Mund er langt høyere og tynnere enn man skulle tro, samt at koffert-babene fra Deal or No Deal neppe er noen kløppere i TP.
MUSIKK
Finnes det en bedre følelse enn når du akkurat har spilt gjennom et album du hadde små eller ingen forventninger til og du knapt kan vente med å spille det fra begynnelsen igjen? Akkurat slik var det da min popquizkollega Jon Vidar dytta på meg fjorårets Puzzles Like You fra Slowdive-avleggerne Mojave 3. Denne flotte skiva er tidvis svært nær pop-perfeksjon der den blander klassisk nord-engelsk melodikunst (tenk the The La's) med smårootsy twang (tenk The Jayhawks) og luftige vokalharmonier (tenk..tja, Slowdive), og The Magic Numbers kan bare gå og legge seg med jamringa si.
Et annet hyggelig nybekjentskap denne måneden var canadiske Sloan, som viste seg å ikke være spesielt nye, men derimot å ha en 15 år lang platekarriere bak seg. Deres siste langspiller Never Hear the End of It, har fort vekk tidenes mest treffende tittel, siden plata inneholder ikke mindre enn tredve låter, og det kanskje ikke er alle som holder ut lenge nok til å få høre slutten. Men i litt mindre doser fungerer deres velarrangerte glam-indie finfint, og det er ikke å overdrive å si at denne plata slo an.
For øvrig har de gledelige oppfølgerskivene fra Bloc Party, Kaiser Chiefs og The Cooper Temple Clause stått for mye av soundtracket til denne måneden, og sistnevntes Waiting Game ligger så langt an til å bli en av årets store anthems.
LIVE
Den hyggeligste live-opplevelsen i februar var den akustiske in-store-opptredenen til The Hold Steady på PK Oslo City. To av gutta fremførte nakne, men høyst tilstedeværende versjoner av en håndfull go'låter, bl.a. deres ørlille hit Chips O'hoy.
Trippelkonserten med 120 Days, Serena-Maneesh og The Apple Falls på Rockefeller ble dessverre ikke den höjdaren det kunne ha blitt, dels fordi jeg ikke fikk med meg mer enn tre minutter av TAF og dels fordi et særdeles innadvendt og atonalt SM muligens hadde vært litt i overkant rause med jazztobakken i forkant. Heldigvis leverte 120 Days sin kraut-indie med bravur og reddet kvelden for et fullsatt se-og-bli sett-befengt Rockefeller.
FILM
Christopher Nolan, Christian Bale, Michael Caine, Scarlett Johansson. Med en slik gjeng av vakre og talentfulle mennesker foran og bak kamera måtte jo bare The Prestige bli en flott film. Finurlig plott og fiffige effekter, her er det bare å følge godt med.
På hjemmekinoen klarte Fritt Vilt å kjempe seg forbi min sterke motvilje for norsk film, og jeg må innrømme at denne unorske slasheren kan måle seg med lignende filmer fra det store utland. Pluss i margen for å bruke både Øystein Greni OG faren hans på soundtracket!
Og på stuebordet hjemme ligger omsider sesong 1 av Arrested Development! Weee..
..VENTER PÅ..
De seneste årene har de seriøse filmene til Jim Carrey vært langt mer vellykkede enn de morsomme, så det er med stor spenning jeg ser fram til hans nye film, psyko-thrilleren The Number 23, til tross for massiv slakt i USA. Den norske premièren er passende nok lagt til 23. mars.
Av en eller annen merkelig grunn har jeg faktisk ALDRI sett en vanlig konsert på Sentrum Scene, så hva passer vel bedre enn å samle et dusin gamle russevenner og dra på The Waterboys 31. mars?!
"Kom an, ketsjup" innehar sannsynligvis verdens-rekorden i mest brukte punchline uten synlig humoristisk innhold* og jeg var neppe alene om å utbryte et "aaaaahaaa" da engelskkunnskapene omsider tok overhånd mange (ca 15) år senere.
Omtrent den samme langtrukne lyden kunne høres i stua her en kveld jeg koste meg med Little Britain, nærmere bestemt Sandra Patterson og hennes skuspillerspire av en sønn, Ralph - som skal uttales Raif. For da Ralph Fiennes slo igjennom som relativt usympatisk nazi i Schindlers Liste for vel 17 år siden, lærte vi jo alle at navnet hans skulle uttales som "Ray Fines" og jeg antok vel at dette var en gælisk fiffighet hans foreldre hadde insistert på å beholde i familien. Både Wikipedia og IMDB kunne imidlertid bekrefte at fyren ikke heter Ray, men Raif. Doh.
Jeg vet heldigvis med sikkerhet at jeg ikke er alene i verden om å trekke denne kortslutningen, da Google faktisk blar opp 2350 sider som like godt staver navnet på denne måten. Good grielph!
* kom over en ganske vittig variant av denne vitsen, legg samtidig merke til den første av debattantene som hevder at hun alene har intern humor.
Charlize Theron i Arrested Development?! Den Søteste Skuespilleren i Den Beste Komiserien? Kan det være sant? Jeg reagerte med sjokk og vantro da jeg første gangen leste nyheten. Det var tross alt omtrent som om Eric Clapton skulle gjestespille med The Beatles*. Nå, et snaut år senere, vet jeg selvsagt ikke bare at det var sant, jeg har også sett klipp som viser at søta spiller den lettere tilbakestående og britiske Rita - og takket være svensk TV4 kan jeg i kveld endelig ta dette miraklet i øyensyn. Halleluja!
* Observante lesere vil selvsagt vite at dette stjernemøtet har forekommet. Heder og ære til førstemann som forteller i hvilken sammenheng dette skjedde.
Liverpools bortestatistikk i årets Premiership er komisk lesning, og forrige helgs pinlige opptreden mot erkerivalene i øst var så tragisk at man tilslutt bare måtte le av det hele (derav tragikomisk).
Kanskje ikke så rart at blir som det blir, når flere av hovedaktørene også spiller sentrale roller i Den Beste Komiserien på fritida.
Er du over middels interessert i film generelt og i skumle filmer spesielt? Hvis du tillegg er svak for rebuser og tankenøtter så har du noen timers tidtrøyte foran deg hos M&M, hvor du skal finne 50 skumle og dystre filmtitler gjemt i et stort bilde.
Etter å ha funnet 37 av 50 måtte jeg ty til oppslagsverk (f.eks. IMDb) og fant 10 til. Men nå er det stopp. Hmpf..
