Gull- og sølvskjede?

Noen som husker Oslo Kinematografers billett-blemme ifm ur-kalkunen Kalde Føtter i fjor høst med samme barnslige humring som meg?
Det kan se ut som som en av dagens fotball-debattanter i Aftenposten har lånt en av de gamle skriverne til OK og at korrekturavdelingen til gamla enten var på ferie eller trodde det ble referert til det pågående fotball-VM for kvinner.
Og for orden skyld, selv om innlegget var plassert ved siden av et intervju med Vidar Riseth, var det faktisk ikke ham det handlet om. Ei heller den tyske stjernespissen Stefan Kuntz, som i tillegg til å oppnå tilnærmet legendestatus gjennom videoen til Three Lions '98, under en landskamp ble kommentert av BBC på denne måten: "Germany... 11... Kuntz..."

I got election!

polsk a2 som gjelder Polen og polakker / polsk riksdag larmende forsamling, vilt spetakkelmøte

Noen få timer før det hele braker løs her hjemme, er det jo greit å vite at uansett hvem som står igjen som vinner og taper, ender det neppe med at rettferdigheten går i oppløsning. Godt valg!

Festivaluering del 2: Down on the Farm

I løpet av forsommeren klarte jeg på finurlig vis å tuske til meg en hjertens kjær, som heller ikke gikk av veien for et festivalbesøk eller to. Gleden sto følgelig i taket da hun på bursdagen min vartet opp med festivalpass for to til Down on the Farm, og første helga i august bar det nedover Mosseveien i min ny-rehabiliterte bil, med våtservietter, telt og liggeunderlag i baksetet. Etter et snarbesøk på Systemet i Strömstad, holdt vi på å kjøre oss vill på umerkede svenske skogsveier, men en god retningssans reddet oss og base camp var etablert i god tid før heltene i The Posies entret hovedscenen. Jon og Ken stilte for anledningen som elektrisk duo (selv om plakaten sa "accoustic"), men viste i løpet av deres gnient tilmålte halvtime at så lenge låtene er gode nok, trenger man ikke et fotballag til å framføre dem (Bryan Ferry, are you listening?). Det ble i det hele tatt en hyggelig dag i solskinnet nede på gården, med mimresjef Grant-Lee Phillips, den svenske overraskelsen Sleeping Beauty og Sivert Høyems tårevåte hyllest til Robert Burås som de største høydepunktene.

Festivalnatt i telt er som alltid en vinner, særlig når den middelaldrende bobil-gjengen ved siden av skråler Dylan-låter til sola står opp. Det hører også med til friluftsopplevelsen å våkne med sandpapir-gommer på tvers av en tom luftmadrass i et telt som holder 40 grader, både i temperatur og vinkel. All gruff ble imidlertid raskt kurert med cola, kaffe og polarbrød med smøreost, og etter at Tord Akerbæk hadde lagt ut om universets historie på nostalgisk Lars Saabye Christensen-vis, kunne selv ikke verdens minste vaffelplate ødelegge den gode og avslappede stemninga. Til tonene av ymse hyggelige, om enn noe likelydende americana-orkestre sløvet vi rundt på farmen, og idet vi var i ferd med å gå løs på vårt importerte lager av bilvarm øl, kom sivilisasjonen til unnsetning, i form av Henrik, Christine og en kjærkommen kald sixpack, og dermed ble resten av dagen rene sjarmøretappen. Powerpop-gudfar Alex Chilton og hans Big Star stilte med Jon & Ken fra Posies i midtbaneleddet og serverte lekre lissepasninger i form av en suverent sammensatt settliste og formidabel feelgood-faktor, før The Flaming Lips avsluttet aftenen på hovedscenen med sitt sedvanlig spektakulære show, krydret med konfettikanon og marsboere i matchende minikjoler (sorry, glemte å avslutte allitterasjons-applikasjonen her.. sånn). Festen var imidlertid ikke over, selv etter denne utblåsningen, men fortsatte i låven (hvor ellers?), der twangmeister Bill Kirchen holdt honkytonk-hoff for et entusiastisk publikum som gjorde sitt beste for å tømme lommene for ølbonger. Da gamlefar til full jubel avsluttet med å inkorporere fire tiår med gitarhelter i sin signaturlåt Hot Rod Lincoln, var det igrunn bare naturlig at han ble etterfulgt av heavy-hillbilliene Hayseed Dixie, som etter en time med hardrock-historie arrangert for mandolin og banjo, satte et verdig punktum for kvelden og festivalen med køntri-hymnen Will the Circle Be Unbroken.
Og sirkelen var på sett og vis sluttet da jeg og min trofaste Peugeot dagen derpå fikk æren av å hjelpe teltnaboens folkevognbuss med startkabler og strøm! Isn't it ironic..

Festivaluering del 1: Hyde Park Calling

Festivalsesongen synger bokstavelig talt på siste verset, og det er betimelig med et lite tilbakeblikk for å se om den sto i stil med forventingene. Sånn generelt må undertegnede si seg meget fornøyd med uttellingen og ikke minst variasjonen i sommerens utflukter. Jeg har besøkt kjente og ukjente steder i inn- og utland, har hørt, digga og latterliggjort kjente og ukjente band, jeg har overnattet i telt, på hotell og hjemme hos meg selv, i sol og regn, og jeg har gjennomført dette med et stort antall gode venner, gamle kjente og tilfeldig forbipasserende. Vi begynner med begynnelsen:

Jeg var verken våken eller ivrig nok til å kapre billett til Glastonbury (de to timene de var tilgjengelige), men da min kompis Eigil kasta fram et forslag om å dra for å se våre gamle helter Crowded House i London den samme helga, nølte vi ikke lenge. Våre reise-, øl- og musikkglade venner Thors og Anders var heller ikke direkte vonde å be, og dermed ble det en lang langhelg på gutta boys i London, som i tillegg til besøket på Hyde Park Calling inkluderte den hysterisk morsomme Monty Python-musicalen Spamalot, noe shopping og betydelige kvanta av John Smith's Extra Smooth.
Selve festivalen var det lite å utsette på. Siden vi alle er pene og forsagte gudsord fra landet, valgte vi å stå over hardrockdagen, og gikk istedet hardt for pop-ekstravaganzaen på lørdagen. Mens de oppsiktsvekkende tallrike og søte serveringsbertene serverte oss kald Carlsberg (og en og annen Pimm's) på løpende bånd, leverte Ghosts og The Feeling forseggjort og energisk pop som bare briter kan, og den solfylte plenen i hovedstadsparken var fylt opp av brede smil da gamlegutta fra down under entret scenen. Det ble et svært hyggelig gjensyn med gutta vi sist så på Rockefeller i 1994, og verken nye bandmedlemmer eller helt nye låter la noen demper på stemningen. DET sørget imidlertid værgudene for, rett etter at front-kiwi Neil Finn hadde sunget den særs passende Four Seasons in One Day og fortalt dem noen alvorsord (vel, ukvemsord er vel mer riktig å si). I løpet av noen minutter åpnet himmelen seg fullstendig, og det verste regnværet jeg kan huske å ha opplevd angrep et ubeskyttet publikum. Faenskapet ga seg heller ikke, og bandet måtte faktisk pakke sammen sine dyrebare (men ikke vanntette) instrumenter og evakuere scenen et kvarter før planen. Etter dette sank naturlig nok moralen en smule, og halve mannskapet forsvant før den noe dvaske Peter Gabriel omsider fisket Sledgehammer frem fra ermet og de mest hardføre endelig kunne komme seg "hjem" og skifte til tørre club-til-club-sko.

Jag rear ut min själ..

Disse to fristende annonsene sto på trykk i forrige nummer av Musikkpraksis, og om budene mot formodning skulle utebli, får vi håpe Johan og Arthur til tross for lite bruk er såpass scenevante at de vet å by på seg selv.

Medaljens bakside

Rumpene øker visstnok både i antall og omfang, men JEG tør der Aftenposten tier.

Fixing a hole (or three)

Etter at bilen min i januar ble utsatt for nok et tyveriforsøk, har den stått værfast i parkeringshuset på Ullevaal stadion, mens jeg vært prisgitt mine "venner" i Oslo Sporveier*. Å kjøpe nye originaldeler til en snart 20 år gammel bil er ikke god business, så jeg har nå og da stjålet av min arbeidsgivers tid (hysj!) for å ringe rundt til østlandets bilopphuggerier for å høre hva som finnes i deres "arkiver". Dette har gitt meg mange dype og givende passiarer med Bob-Kåre og Leif-Ronny (som sannynligvis skulka smile- og servicekurset og som synes ord med mer enn én stavelse er homo), men dessverre ikke de nødvendige bildelene jeg trengte, nemlig en siderute, et sidespeil og en ny lås med nøkkel (og høyst sannsynlig et batteri, men det skjønte jeg faktisk selv at man ikke kjøper brukt).
Etter et halvt år i garasjen var nok omsider nok, og da jeg begynte min to ukers sommerferie forbannet jeg meg på at jeg skulle kjøre bil til jobb første arbeidsdag etter ferien.

DAG 1: Første dag av ferien satte jeg meg ned med telefon, Gule Sider og ymse bildele-portaler, fast bestemt på å koke øret til batteriet var tomt eller jeg hadde fått napp. Etter en serie frustrerende "samtaler" med Leif-Ronny i Oslo og Akershus får jeg til slutt tommel opp hos Skjeberg Bilopphugging utenfor Sarpsborg, som på en mistenkelig overbevisende måte bedyrer at de har opptil flere eksemplarer av arten stående. "Bare å stikke innom", sier en kar som høres mistenkelig ut som Raymond.

DAG 2: Siden jeg for en gangs skyld denne sommeren våkner til sol og pent vær - og jeg har en halvannen times biltur uten siderute på agendaen - hiver jeg meg rundt med en pumas grasiøsitet, tar banen til Ullevaal og påkaller min rånerkollega Henning for bistand med startkablene. Bilen, som har stått urørt i seks måneder, starter på første gnist, uten så mye som et host, og etter å ha fylt olje legger jeg optimistisk ut på Ringveien med retning Furuset for å hente kartleser og dokumentør Kirsti. Rett før Furuset senter stiger det sorte røyksignaler til vers fra motoren og jeg frykter det verste. Etter å ha åpnet panseret og sparket litt i dekkene, kommer jeg på at oljefylling på en motor i gang kan medføre litt oljesøl, og at dette gjerne vil ose litt når det klebrer seg rundt en varm motor. Resten av turen på idylliske Mosseveien går som en drøm, og før vi vet ordet av det befinner vi oss i en blanding av Flåklypa og Deliverance. Leif-Ronny og vennene hans skuffer imidlertid ikke, men roter etter noe mumling og leting fram delene mine, og gir meg attpåtil en bra pris (sier de, da). Når bilen ikke vil starte for egen hjelp når jeg skal hjem, ymter Leif-Ronny frampå med at "jeg godt kan la den stå igjen hos dem", men med jumpstart-på-boks kommer vi oss hjem og parkerer på Ullevaal med delene i baksetet.

DAG 3: Turen går igjen opp på Ullevaal der kollega Henning nok en gang låner meg en håndfull strøm, men ikke før jeg helt på egen hånd har klart å montere det nye sidespeilet! Deretter går turen ut til Rud, der jeg "kjenner en som kjenner en" som utrolig nok er marginalt mer dreven med skrutrekker og fastnøkkel enn meg. Han lover å se på bilen i løpet av uka og samtidig undersøke om strømproblemet mitt skyldes gåen dynamo eller gåent batteri. Eller begge deler.

DAG 4: To dager senere får jeg beskjed om at bilen kan hentes fiks ferdig på Rud, og jeg legger ut på min siste kollektivreise på lang, lang tid. Det viser seg også å bli en av de mest frustrerende og kostbare noensinne*, men det spiller ingen rolle for nå er jeg bare noen minutter unna å igjen bli heltidsbilist! Takket være at noen kjenner noen som driver bilvask, kan jeg blid og fornøyd gasse på hjem til Oslo med en skinnende blank bil som starter og går med speil, rute og lås på plass!

DAG 5: Det eneste som gjenstår, er å tømme bilen (inkludert gjenstridige bilbeltefester) for glasskår, samt en grundig støvtørk (tro det eller ei, å stå et halvt år inne i et parkeringshus med åpent vindu kan medføre noe smuss). Statoil på Storo har et fiffig selvvask-apparat med slanger og koster, og for en tjuings blir bilen like fin inni som utenpå. Kirsti gjør samtidig en formidabel innsats med potetkokepinnen og kan atter sitte trygt i kartlesersetet. Mission accomplished, og jeg GLEDET meg faktisk til å begynne på jobb igjen!

PS. Se opp for ny bloggpost innen utgangen av september, da må jeg nemlig ha gjennomført EU-kontrollen, og finner ut om alt var forgjeves. Siste ord er neppe skrevet.

* jeg kunne fylle en hel blogg alene med detaljerte historier om hvordan Sporveiene alltid ser ut til å gå inn for å ødelegge dagen min, men dette innlegget ble langt som det ble.

...and bløtkake for ALL!

I år følte jeg for å slå på den doble stor-tromma på bursdagen min, og samlet like godt 40000 av mine nærmeste venner (da har jeg kun talt de som er på Facebook) til et lite lag oppe ved Helsfyr (eller Hell's Fire, som vi spøkefullt liker å kalle det). Svogern min hadde hyra tungmetallorkesteret Metallica til å underholde, men dagen før evenementet var det fremdeles litt uvisst om de var rammet av metalltyvene som herjer på Østlandet. Heldigvis var det bare oppvarmingsbandet, de finske etterdilterne og gymsokk-gotherne Him som var blitt frastjålet sin metall (antagelig fordi settet deres inneholder en kobberversjon av Chris Isaaks Wicked Game), og hovedbursdagsshowet kunne gå sin gang. Firemannstruppen på scenen ga jernet (metall, geddit?) i to og en halv time, og undertegnede måtte nesten felle en tåre da folket helt mot slutten tente sine mobiltelefoner for meg, mens de høylytt og unisont erklærte at det var ingenting annet som betød noe.

Windows Bellavista

NTB melder i dag at "to av fem nordmenn synes de lever bak skitne vinduer, men flere enn halvparten av norske husstander velger likevel å vaske vinduene færre enn to ganger i året".
Jeg innrømmer glætt at jeg i lengre tid har tilhørt både to femdeler og flere enn halvparten, men i helga var det effektivt slutt på å måtte gå ut for å finne ut om det er overskyet eller ikke. Ved hjelp av Jifs vindusvasker-kit og en ivrig motivator/ dokumentør gikk jeg løs på mine fire sett av tak-til-gulv-vinduer og etter to og en halv times halsbrekkende blodslit kunne jeg for første gang på mange år konstatere at jeg så godt ut.
Og jeg LER i ansiktet av selvvaskende vinduer! Haha!

Gir'u'rem lillefingern..

Stabæk har snurret Tippeliga-motstanderne rundt lillefingern i hele vår, og mye kan tyde på at jåtfiskene fra Blærum omsider er serious contenders til seriemesterskapet. Utenfor banen er imidlertid ikke alt bare fryd og gammen, mye takket være den frittalende primaten Daniel Nannskog, som i tillegg til å kjefte på alt og alle i sin nærhet (seg selv inkludert), egenhendig har jagd hotshot og ikke-dranker Petter Furuseth-Olsen vekk fra klubben, blant annet ved å på en voldelig og truende måte presse en pekefinger mot tinningen hans.
I ettertid kan imidlertid Aftenposten røpe at svensken har sitt på det tørre, og bare har gjort som trener og landsmann Jan Jönsson befalte, nemlig å sette fingeren på hva som var galt og hva som plaget ham. Med disse to fingernemme gutta på laget, var det kanskje ikke så rart at Furuseth-Olsen stakk fingern i jorda og reiste sørover? Thumbs up til den pliktoppfyllende Nannskog som er lojal til fingerspissene.
(Jeg må imidlertid rette en advarende pekefinger mot journalisten her, som overså tommelfingerregelen som sier at opplagte ordspill må brukes i tittelen.)