Festivalgets kvaler

Snøen er i ferd med å smelte bort her i byen, og da er det jo naturlig å starte planleggingen av årets festivalsesong. Programmene begynner å ta form rundt omkring, billetter er i salg, og noen steder sogar utsolgt!
Her til lands er det jo blitt slik at ethvert veikryss skal ha sin egen festival, men det skal mye til for at jeg gidder å dra til "Åsgårdstrandstock" for å se Big Bang og Sissy Wish altså. Den hyggelige outsideren i år er utvilsomt Down on the Farm som første helga i august klinker til med gamle og nye powerpoplegender i Big Star og The Posies. Legg til Grant-Lee Phillips, Flaming Lips og William Hut, så ligger alt til rette for en trivelig helg for oss over 30.
Jeg spår det årlige solbrille-fesjået i Kristiansand en snarlig død etter at Toffen tok med seg den reelle musikkinteressen noen steinkast østover. Hovefestivalen lokker allerede med Kaiser Chiefs, The Killers og The Hold Steady, og med et trekkplaster eller to til (med all respekt, Slayer gjør det ikke for meg), skal du ikke se bort fra at jeg pakker soveposen med kurs for Tromøya i slutten av juni.
Sovepose er obligatorisk festivalbagasje utenfor Norges grenser, og det er ikke til å komme fra at virkelig sterke line-ups må du krysse en landegrense eller tre for å få. For en som meg, med over middels dragning mot britisk indie, er de engelske festivalene rene kakefatet. Jeg har besøkt både Carling Weekend og V Festival, men alle festivalers mor, Glastonbury, mangler fremdeles fra lista. Der er pågangen så stor at de har måttet innføre et søknadssystem som også bør begrense svartebørshandelen betraktelig, siden billettene er personlige - med bilde! Søknadsfristen var nå på mandag, og undertegnede er en av de 400.000 som skal kjempe om 130.000 billetter - og det før ett eneste band er bekreftet.
Skulle den planen gå i vasken, har jeg en slags backup på sydligere breddegrader, for til tross for at spanjakkene selv ikke har peiling på å spelle råkk, har Benicàssim på Spanias østkyst i mange år pranget seg med staselige engelskspråklige headlinere. Siden jeg allerede har en kompis med feriehus i Spania, en musikk- og reiselysten kollega og et spanskkurs installert på laptop'en burde alt ligge til rette for å leve la vida loca i juli. Time vill sjåvv.

"Émile Zola? Han finner du under Zzzz.."

Mang en bokhandel tilbyr komfortable stoler til sine kunder for at man skal kunne teste ut en bok i en mest mulig naturlig og behagelig setting. Det spørs om ikke Tanum Byporten i tillegg burde investere i en kaffemaskin, slik at ikke menn på vei hjem fra kontoret ender opp med å ta ettermiddagsluren sin i butikken, slik som denne karen her. (ok, jeg vet at det ligner på Jonas Rønning som leter etter noe mat han har mistet nedi genseren, men denne fyren satt faktisk slik og sov de 10-15 minuttene jeg var inne i butikken.)
Tipper at ikke bokhandleren i Kabul har dette problemet.

Uten mat og drikke..

La meg presentere deluxe-utgaven av helgehandle-kurven for den ansvars-bevisste ungkar: I tillegg til mat og drikke inneholder den altså gulvvaskremedier for å forhindre at de gjestende pokerspillere ikke snubler i hybelkaninene.
Bare 60-åringer som synes saltstenger er festsnacks, sier du? Har du PRØVD å spille kort etter en pose ostepop eller?

Fullmåned (februar)

MUSIKK
Finnes det en bedre følelse enn når du akkurat har spilt gjennom et album du hadde små eller ingen forventninger til og du knapt kan vente med å spille det fra begynnelsen igjen? Akkurat slik var det da min popquizkollega Jon Vidar dytta på meg fjorårets Puzzles Like You fra Slowdive-avleggerne Mojave 3. Denne flotte skiva er tidvis svært nær pop-perfeksjon der den blander klassisk nord-engelsk melodikunst (tenk the The La's) med smårootsy twang (tenk The Jayhawks) og luftige vokalharmonier (tenk..tja, Slowdive), og The Magic Numbers kan bare gå og legge seg med jamringa si.
Et annet hyggelig nybekjentskap denne måneden var canadiske Sloan, som viste seg å ikke være spesielt nye, men derimot å ha en 15 år lang platekarriere bak seg. Deres siste langspiller Never Hear the End of It, har fort vekk tidenes mest treffende tittel, siden plata inneholder ikke mindre enn tredve låter, og det kanskje ikke er alle som holder ut lenge nok til å få høre slutten. Men i litt mindre doser fungerer deres velarrangerte glam-indie finfint, og det er ikke å overdrive å si at denne plata slo an.
For øvrig har de gledelige oppfølgerskivene fra Bloc Party, Kaiser Chiefs og The Cooper Temple Clause stått for mye av soundtracket til denne måneden, og sistnevntes Waiting Game ligger så langt an til å bli en av årets store anthems.

LIVE
Den hyggeligste live-opplevelsen i februar var den akustiske in-store-opptredenen til The Hold Steady på PK Oslo City. To av gutta fremførte nakne, men høyst tilstedeværende versjoner av en håndfull go'låter, bl.a. deres ørlille hit Chips O'hoy.
Trippelkonserten med 120 Days, Serena-Maneesh og The Apple Falls på Rockefeller ble dessverre ikke den höjdaren det kunne ha blitt, dels fordi jeg ikke fikk med meg mer enn tre minutter av TAF og dels fordi et særdeles innadvendt og atonalt SM muligens hadde vært litt i overkant rause med jazztobakken i forkant. Heldigvis leverte 120 Days sin kraut-indie med bravur og reddet kvelden for et fullsatt se-og-bli sett-befengt Rockefeller.

FILM
Christopher Nolan, Christian Bale, Michael Caine, Scarlett Johansson. Med en slik gjeng av vakre og talentfulle mennesker foran og bak kamera måtte jo bare The Prestige bli en flott film. Finurlig plott og fiffige effekter, her er det bare å følge godt med.
På hjemmekinoen klarte Fritt Vilt å kjempe seg forbi min sterke motvilje for norsk film, og jeg må innrømme at denne unorske slasheren kan måle seg med lignende filmer fra det store utland. Pluss i margen for å bruke både Øystein Greni OG faren hans på soundtracket!
Og på stuebordet hjemme ligger omsider sesong 1 av Arrested Development! Weee..

..VENTER PÅ..
De seneste årene har de seriøse filmene til Jim Carrey vært langt mer vellykkede enn de morsomme, så det er med stor spenning jeg ser fram til hans nye film, psyko-thrilleren The Number 23, til tross for massiv slakt i USA. Den norske premièren er passende nok lagt til 23. mars.
Av en eller annen merkelig grunn har jeg faktisk ALDRI sett en vanlig konsert på Sentrum Scene, så hva passer vel bedre enn å samle et dusin gamle russevenner og dra på The Waterboys 31. mars?!

It's a shame about Ralph

"Kom an, ketsjup" innehar sannsynligvis verdens-rekorden i mest brukte punchline uten synlig humoristisk innhold* og jeg var neppe alene om å utbryte et "aaaaahaaa" da engelskkunnskapene omsider tok overhånd mange (ca 15) år senere.
Omtrent den samme langtrukne lyden kunne høres i stua her en kveld jeg koste meg med Little Britain, nærmere bestemt Sandra Patterson og hennes skuspillerspire av en sønn, Ralph - som skal uttales Raif. For da Ralph Fiennes slo igjennom som relativt usympatisk nazi i Schindlers Liste for vel 17 år siden, lærte vi jo alle at navnet hans skulle uttales som "Ray Fines" og jeg antok vel at dette var en gælisk fiffighet hans foreldre hadde insistert på å beholde i familien. Både Wikipedia og IMDB kunne imidlertid bekrefte at fyren ikke heter Ray, men Raif. Doh.
Jeg vet heldigvis med sikkerhet at jeg ikke er alene i verden om å trekke denne kortslutningen, da Google faktisk blar opp 2350 sider som like godt staver navnet på denne måten. Good grielph!

* kom over en ganske vittig variant av denne vitsen, legg samtidig merke til den første av debattantene som hevder at hun alene har intern humor.

Long Player indeed

Internettet kan selvsagt også brukes til å handle på og mange av mine mest oppegående venner handler både klær, sko og nerdete duppeditter fra fiffige sjapper med finurlige navn (IWantOneOfThose.com er blant favorittene i så måte). Selv holder jeg meg for det meste til film og musikk. Play, Blah og CDConnection er blant de mest brukte her i bygården, og en veldig sjelden gang sveiper jeg innom CDON, for å se om de har noen bra kampanjer. Det hender faktisk at de klarer å lokke meg til å bestille en bunke, men det spørs om ikke de mista en kunde når de nå har begynt å pakke cd'er på langs. Jepp, mine skarve 5 plater utgjorde plutselig en snau halvmeter, og måtte derfor selvsagt hentes på postkontoret. Ja, det samme postkontoret som til tross for nesten umenneskelig konkurranse fra nettopp Internettet fremdeles insisterer på å holde åpent kun når vanlige folk er på jobb.

En kur for alt

Internett er en fin oppfinnelse som utvilsomt har tatt av seg jakka for å bli en stund. Takket være Internett kan man snuble over mennesker og organisasjoner man aldri ellers hadde fått høre om, og ikke minst tilegne seg nyttig kunnskap gjennom disse.
Idag, for eksempel, har jeg lært at jeg bør vokte meg (og mine fremtidige barn) for å høre på band som The Doors, The Strokes og Motörhead, da disse fører en lukt inn i homo-helvete før du vet ordet av det. Under den fengende parolen Changing Homosexuals into Ordinary People (CHOPS), har en ivrig texaner satt seg fore å frelse verden fra homsenes klamme klør, og tar like godt ondet ved roten, nemlig musikken. Love God's Way, som den marginale menigheten kaller seg, har altså vært geme nok til å utarbeide lister over "gay bands" og "safe bands", som kan være kjekke å ha med seg neste gang man skal på Platekompaniet.
På svartelista finner vi selvsagt en del åpenbare skumlinger (Erasure, Frankie Goes to Hollywood, The Village People og Elton John, som er så homo at han listes to ganger), mens noen av disse bandene sannsynligvis ikke er klar over sin homo-effekt selv en gang (Metallica er tydeligvis såpass i gråsonen at de fant det nødvendig å dokumentere deres evinnelige manneklining).
Kun 16 band i hele verden er stemplet som trygge, og det må jo være en fin oppreisning for Cyndi Lauper å omsider havne i det guddommelig gode selskap, drøye 20 år etter at hun sto oppført blant Tipper Gores Filthy Fifteen.

Som om ikke dette var nok, har den driftige fyren spilt inn plate som et ledd i sin avhomsifiseringskampanje, og med brask og bram erklærer de at de har overvunnet sensuren og at musikkvideoen til "God Hates Fags" nå kan også beskues på menighetens hjemmesider. Men jeg følte jeg hadde lært nok for én dag, og sto over den leksjonen.

Mother Nature's (Grand)Son

Ok, jeg skal ikke skryte på meg en dyp tilhørighet til naturen. Ei heller har jeg enormt mye til overs for kulde og snø, men når man nå en gang befinner seg i absolutt stillhet godt utenfor allfarvei, og ettermiddagssola glitrer i skaren, da er det umulig for selv en garva bygutt å ikke bli fascinert, inspirert og ørlitt kunstnerisk. (også hjelper det så klart at bestemor venter inne med nystekte vafler.)

Sølvguttene

Denne joviale gjengen gikk faktisk hen og tok sølv i helgas prestisjetunge Finstad-cup for tøyselag. Les alt om de spennende kampene på www.spark.priv.no!
(Bildet er nesten ikke arrangert.)

Feel free to go berzerk

Det er jo kanskje en slags trøst for oss som var drittlei "de nye gitar-kameratene" allerede før de hadde hulket fra seg en eneste note, at det faktisk finnes verre. Denne lekkerbiskenen av et album lyste mot meg i CD-hylla på postkontoret her en dag, og for ordens skyld; det er ikke Leonard Cohens sørgelig overcovra hymne det refereres til, men Israels klassiske vinnerlåt fra MGP 1979.
Av andre udødelige hits på denne skiva må nevnes mongolåta Dsjingis Khan (Tysklands bidrag i MGP samme år!) og Boney Ms steeldrum-gymsokk Hooray Hooray (it's a Holi-holiday). Løp og kjøp.