Fullmåned (februar)

MUSIKK
Finnes det en bedre følelse enn når du akkurat har spilt gjennom et album du hadde små eller ingen forventninger til og du knapt kan vente med å spille det fra begynnelsen igjen? Akkurat slik var det da min popquizkollega Jon Vidar dytta på meg fjorårets Puzzles Like You fra Slowdive-avleggerne Mojave 3. Denne flotte skiva er tidvis svært nær pop-perfeksjon der den blander klassisk nord-engelsk melodikunst (tenk the The La's) med smårootsy twang (tenk The Jayhawks) og luftige vokalharmonier (tenk..tja, Slowdive), og The Magic Numbers kan bare gå og legge seg med jamringa si.
Et annet hyggelig nybekjentskap denne måneden var canadiske Sloan, som viste seg å ikke være spesielt nye, men derimot å ha en 15 år lang platekarriere bak seg. Deres siste langspiller Never Hear the End of It, har fort vekk tidenes mest treffende tittel, siden plata inneholder ikke mindre enn tredve låter, og det kanskje ikke er alle som holder ut lenge nok til å få høre slutten. Men i litt mindre doser fungerer deres velarrangerte glam-indie finfint, og det er ikke å overdrive å si at denne plata slo an.
For øvrig har de gledelige oppfølgerskivene fra Bloc Party, Kaiser Chiefs og The Cooper Temple Clause stått for mye av soundtracket til denne måneden, og sistnevntes Waiting Game ligger så langt an til å bli en av årets store anthems.

LIVE
Den hyggeligste live-opplevelsen i februar var den akustiske in-store-opptredenen til The Hold Steady på PK Oslo City. To av gutta fremførte nakne, men høyst tilstedeværende versjoner av en håndfull go'låter, bl.a. deres ørlille hit Chips O'hoy.
Trippelkonserten med 120 Days, Serena-Maneesh og The Apple Falls på Rockefeller ble dessverre ikke den höjdaren det kunne ha blitt, dels fordi jeg ikke fikk med meg mer enn tre minutter av TAF og dels fordi et særdeles innadvendt og atonalt SM muligens hadde vært litt i overkant rause med jazztobakken i forkant. Heldigvis leverte 120 Days sin kraut-indie med bravur og reddet kvelden for et fullsatt se-og-bli sett-befengt Rockefeller.

FILM
Christopher Nolan, Christian Bale, Michael Caine, Scarlett Johansson. Med en slik gjeng av vakre og talentfulle mennesker foran og bak kamera måtte jo bare The Prestige bli en flott film. Finurlig plott og fiffige effekter, her er det bare å følge godt med.
På hjemmekinoen klarte Fritt Vilt å kjempe seg forbi min sterke motvilje for norsk film, og jeg må innrømme at denne unorske slasheren kan måle seg med lignende filmer fra det store utland. Pluss i margen for å bruke både Øystein Greni OG faren hans på soundtracket!
Og på stuebordet hjemme ligger omsider sesong 1 av Arrested Development! Weee..

..VENTER PÅ..
De seneste årene har de seriøse filmene til Jim Carrey vært langt mer vellykkede enn de morsomme, så det er med stor spenning jeg ser fram til hans nye film, psyko-thrilleren The Number 23, til tross for massiv slakt i USA. Den norske premièren er passende nok lagt til 23. mars.
Av en eller annen merkelig grunn har jeg faktisk ALDRI sett en vanlig konsert på Sentrum Scene, så hva passer vel bedre enn å samle et dusin gamle russevenner og dra på The Waterboys 31. mars?!

It's a shame about Ralph

"Kom an, ketsjup" innehar sannsynligvis verdens-rekorden i mest brukte punchline uten synlig humoristisk innhold* og jeg var neppe alene om å utbryte et "aaaaahaaa" da engelskkunnskapene omsider tok overhånd mange (ca 15) år senere.
Omtrent den samme langtrukne lyden kunne høres i stua her en kveld jeg koste meg med Little Britain, nærmere bestemt Sandra Patterson og hennes skuspillerspire av en sønn, Ralph - som skal uttales Raif. For da Ralph Fiennes slo igjennom som relativt usympatisk nazi i Schindlers Liste for vel 17 år siden, lærte vi jo alle at navnet hans skulle uttales som "Ray Fines" og jeg antok vel at dette var en gælisk fiffighet hans foreldre hadde insistert på å beholde i familien. Både Wikipedia og IMDB kunne imidlertid bekrefte at fyren ikke heter Ray, men Raif. Doh.
Jeg vet heldigvis med sikkerhet at jeg ikke er alene i verden om å trekke denne kortslutningen, da Google faktisk blar opp 2350 sider som like godt staver navnet på denne måten. Good grielph!

* kom over en ganske vittig variant av denne vitsen, legg samtidig merke til den første av debattantene som hevder at hun alene har intern humor.

Long Player indeed

Internettet kan selvsagt også brukes til å handle på og mange av mine mest oppegående venner handler både klær, sko og nerdete duppeditter fra fiffige sjapper med finurlige navn (IWantOneOfThose.com er blant favorittene i så måte). Selv holder jeg meg for det meste til film og musikk. Play, Blah og CDConnection er blant de mest brukte her i bygården, og en veldig sjelden gang sveiper jeg innom CDON, for å se om de har noen bra kampanjer. Det hender faktisk at de klarer å lokke meg til å bestille en bunke, men det spørs om ikke de mista en kunde når de nå har begynt å pakke cd'er på langs. Jepp, mine skarve 5 plater utgjorde plutselig en snau halvmeter, og måtte derfor selvsagt hentes på postkontoret. Ja, det samme postkontoret som til tross for nesten umenneskelig konkurranse fra nettopp Internettet fremdeles insisterer på å holde åpent kun når vanlige folk er på jobb.