Fine vokalprestasjoner

Etter å ha fått utdelt åpningsrekka fra helvete i et prestisjetungt Scrabbleoppgjør her forleden, gikk mine tanker tilbake til terminalstua på Blindern er gang på 90-tallet, før nettsamfunn og mailservere flommet over av popups og viagratilbud, og man kunne more seg risikofritt med morsomme faux-nyhetsmeldinger fra det store utland, som f.eks. Operation Vowelstorm, som er like aktuell den dag i dag:

Before an emergency joint session of Congress yesterday, President Clinton announced US plans to deploy over 75,000 vowels to the war-torn region of Bosnia. The deployment, the largest of its kind in American history, will provide the region with the critically needed letters A, E, I, O and U, and is hoped to render countless Bosnian names more pronounceable.

"For six years, we have stood by while names like Ygrjvslhv and Tzlynhr and Glrm have been horribly butchered by millions around the world," Clinton said. "Today, the United States must finally stand up and say 'Enough.' It is time the people of Bosnia finally had some vowels in their incomprehensible words. The US is proud to lead the crusade in this noble endeavour. With these valuable letters, the people of war-ravaged Bosnia will be able to make some terrific new words. It should be very exciting for them, and much easier to read their maps."

The deployment, dubbed "Operation Vowel Storm" by the State Department, is set for early next week, with the Adriatic port cities of Sjlbvdnzv and Grzny slated to be the first recipients. Two C-130 transport planes, each carrying over 500 24-count boxes of "E's," will fly from Andrews Air Force Base across the Atlantic and airdrop the letters over the cities.If the initial airlift is successful, Clinton said the United States will go ahead with full-scale vowel deployment, with C-130's airdropping thousands more letters over every area of Bosnia. Other nations are expected to pitch in as well, including 10,000 British "A's" and 6,500 Canadian "U's." Japan, Rich in A's and O's, was asked to participate, but declined.

Citizens of Grzny and Sjlbvdnzv eagerly await the arrival of the vowels. "My God, I do not think we can last another day," Trszg Grzdnjkln, 44, said. "I have six children and none of them has a name that is understandable to me or to anyone else. Mr. Clinton, please send my poor, wretched family just one 'E.' Please." Said Sjlbvdnzv resident Grg Hmphrs, 67: "With just a few key letters, I could be George Humphries. This is my dream."Linguists praise the US's decision to send the vowels. For decades they have struggled with the hard consonants and difficult pronunciation of most Slavic words. "Vowels are crucial to construction of all language," said Baylor university linguist Norm Frankel. "Without them, it would be difficult to utter a single word, much less organize a coherent sentence. Please, just don't get me started on the moon-man languages they use in those Eastern European countries."According to Frankel, once the Bosnians have vowels, they will be able to construct such valuable sentences as "The potatoes are ready," and "I believe it will rain."

The airdrop represents the largest deployment of any letter to a foreign country since 1984. During the summer of that year, the US shipped 92,000 consonants to Ethiopia providing cities like Ouaouoaua, Eaoiiuae, and Aao with vital, life-giving supplies of L's, S's and T's. The consonant-relief effort failed, however, when vast quantities of the letters were intercepted and hoarded by violent, gun-toting warlords.

PS. Hvordan Scrabble-runden gikk? Vel, siden interjeksjoner er forbudt, er så vidt jeg vet det eneste norske ordet man har lov til å skrive vha vokaler (og W) "øy". Og siden jeg ikke hadde noen y, valgte jeg å bytte hele rekka. Eller vent.. er det lov å skrive "i"? Kjør debatt!

Guitar Hero

Jeg har bevisst valgt å ikke fylle opp bloggen med ”morsomme” hjemmevideoer fra YouTube, men den siste TV-opptredenen fra smooothe Carlos Santana er så bra at den fortjener all blest den kan få. Besøk samtidig finske StSanders som til stadighet er å finne ved kameraet/miksepulten når gitarhelter som Slash, Clapton og Kirk Hammett sliper grom-øksa i godt lag.

Clever Eleven

Clever Considerations will be right back after this commercial break

<break>
<span style="ridiculously exaggerated" accent="Drammen-American">
Eeendelig er den her! Clever Eleven samler de 11 hotteste, mest fengende og groovy låtene verden har å by på for øyeblikket.
Haaard-Fi! Fooo Fighters! Hot Hot Heat! Og maange maange fler!
Clever Eleven - lastes ned der DU laster ned musikk!
</span>
</break>

Champignons League

Fotballhøsten har så langt vært begivenhetsrik og spennende, også for østkantens hyggeligste foppallag, SPaRK. Takket være særdeles fotball-vennlige værguder har vi kunnet spille tilnærmet tørrskodd på Ola Narr siden kalenderen viste april (og Fugla ledet Tippeligaen, sukk..).
Men når soppen lurer offsidefella og sender alle mann i angrep, da er det på tide å flytte innendørs.

Knusende ro, du liksom

Etter at jeg fikk lappet sammen bilen, er det ikke fritt for at jeg er blitt ørlitt paranoid hva parkering angår. Det hjalp ikke nevneverdig å finne den faste parkeringsstripa Rathkes gate badet i den umiskjennelige glansen fra bilruteglass da jeg skulle på jobb forrige mandag. Ikke mindre enn FEM små glasshauger var å finne i den lille gatestubben langs Soffa kirke.
I Helgesens gate, kun et casual-steinkast unna, oppdaget jeg ytterligere et offer. Bilen var dekorert i ymse rød-blå "bohem"-effekter, men jeg sverger på at undertegnede ikke var innblandet. Det var vel snarere en VIF-ansatt som bomma på overgangs-vinduet, tenker jeg.

Gull- og sølvskjede?

Noen som husker Oslo Kinematografers billett-blemme ifm ur-kalkunen Kalde Føtter i fjor høst med samme barnslige humring som meg?
Det kan se ut som som en av dagens fotball-debattanter i Aftenposten har lånt en av de gamle skriverne til OK og at korrekturavdelingen til gamla enten var på ferie eller trodde det ble referert til det pågående fotball-VM for kvinner.
Og for orden skyld, selv om innlegget var plassert ved siden av et intervju med Vidar Riseth, var det faktisk ikke ham det handlet om. Ei heller den tyske stjernespissen Stefan Kuntz, som i tillegg til å oppnå tilnærmet legendestatus gjennom videoen til Three Lions '98, under en landskamp ble kommentert av BBC på denne måten: "Germany... 11... Kuntz..."

I got election!

polsk a2 som gjelder Polen og polakker / polsk riksdag larmende forsamling, vilt spetakkelmøte

Noen få timer før det hele braker løs her hjemme, er det jo greit å vite at uansett hvem som står igjen som vinner og taper, ender det neppe med at rettferdigheten går i oppløsning. Godt valg!

Festivaluering del 2: Down on the Farm

I løpet av forsommeren klarte jeg på finurlig vis å tuske til meg en hjertens kjær, som heller ikke gikk av veien for et festivalbesøk eller to. Gleden sto følgelig i taket da hun på bursdagen min vartet opp med festivalpass for to til Down on the Farm, og første helga i august bar det nedover Mosseveien i min ny-rehabiliterte bil, med våtservietter, telt og liggeunderlag i baksetet. Etter et snarbesøk på Systemet i Strömstad, holdt vi på å kjøre oss vill på umerkede svenske skogsveier, men en god retningssans reddet oss og base camp var etablert i god tid før heltene i The Posies entret hovedscenen. Jon og Ken stilte for anledningen som elektrisk duo (selv om plakaten sa "accoustic"), men viste i løpet av deres gnient tilmålte halvtime at så lenge låtene er gode nok, trenger man ikke et fotballag til å framføre dem (Bryan Ferry, are you listening?). Det ble i det hele tatt en hyggelig dag i solskinnet nede på gården, med mimresjef Grant-Lee Phillips, den svenske overraskelsen Sleeping Beauty og Sivert Høyems tårevåte hyllest til Robert Burås som de største høydepunktene.

Festivalnatt i telt er som alltid en vinner, særlig når den middelaldrende bobil-gjengen ved siden av skråler Dylan-låter til sola står opp. Det hører også med til friluftsopplevelsen å våkne med sandpapir-gommer på tvers av en tom luftmadrass i et telt som holder 40 grader, både i temperatur og vinkel. All gruff ble imidlertid raskt kurert med cola, kaffe og polarbrød med smøreost, og etter at Tord Akerbæk hadde lagt ut om universets historie på nostalgisk Lars Saabye Christensen-vis, kunne selv ikke verdens minste vaffelplate ødelegge den gode og avslappede stemninga. Til tonene av ymse hyggelige, om enn noe likelydende americana-orkestre sløvet vi rundt på farmen, og idet vi var i ferd med å gå løs på vårt importerte lager av bilvarm øl, kom sivilisasjonen til unnsetning, i form av Henrik, Christine og en kjærkommen kald sixpack, og dermed ble resten av dagen rene sjarmøretappen. Powerpop-gudfar Alex Chilton og hans Big Star stilte med Jon & Ken fra Posies i midtbaneleddet og serverte lekre lissepasninger i form av en suverent sammensatt settliste og formidabel feelgood-faktor, før The Flaming Lips avsluttet aftenen på hovedscenen med sitt sedvanlig spektakulære show, krydret med konfettikanon og marsboere i matchende minikjoler (sorry, glemte å avslutte allitterasjons-applikasjonen her.. sånn). Festen var imidlertid ikke over, selv etter denne utblåsningen, men fortsatte i låven (hvor ellers?), der twangmeister Bill Kirchen holdt honkytonk-hoff for et entusiastisk publikum som gjorde sitt beste for å tømme lommene for ølbonger. Da gamlefar til full jubel avsluttet med å inkorporere fire tiår med gitarhelter i sin signaturlåt Hot Rod Lincoln, var det igrunn bare naturlig at han ble etterfulgt av heavy-hillbilliene Hayseed Dixie, som etter en time med hardrock-historie arrangert for mandolin og banjo, satte et verdig punktum for kvelden og festivalen med køntri-hymnen Will the Circle Be Unbroken.
Og sirkelen var på sett og vis sluttet da jeg og min trofaste Peugeot dagen derpå fikk æren av å hjelpe teltnaboens folkevognbuss med startkabler og strøm! Isn't it ironic..

Festivaluering del 1: Hyde Park Calling

Festivalsesongen synger bokstavelig talt på siste verset, og det er betimelig med et lite tilbakeblikk for å se om den sto i stil med forventingene. Sånn generelt må undertegnede si seg meget fornøyd med uttellingen og ikke minst variasjonen i sommerens utflukter. Jeg har besøkt kjente og ukjente steder i inn- og utland, har hørt, digga og latterliggjort kjente og ukjente band, jeg har overnattet i telt, på hotell og hjemme hos meg selv, i sol og regn, og jeg har gjennomført dette med et stort antall gode venner, gamle kjente og tilfeldig forbipasserende. Vi begynner med begynnelsen:

Jeg var verken våken eller ivrig nok til å kapre billett til Glastonbury (de to timene de var tilgjengelige), men da min kompis Eigil kasta fram et forslag om å dra for å se våre gamle helter Crowded House i London den samme helga, nølte vi ikke lenge. Våre reise-, øl- og musikkglade venner Thors og Anders var heller ikke direkte vonde å be, og dermed ble det en lang langhelg på gutta boys i London, som i tillegg til besøket på Hyde Park Calling inkluderte den hysterisk morsomme Monty Python-musicalen Spamalot, noe shopping og betydelige kvanta av John Smith's Extra Smooth.
Selve festivalen var det lite å utsette på. Siden vi alle er pene og forsagte gudsord fra landet, valgte vi å stå over hardrockdagen, og gikk istedet hardt for pop-ekstravaganzaen på lørdagen. Mens de oppsiktsvekkende tallrike og søte serveringsbertene serverte oss kald Carlsberg (og en og annen Pimm's) på løpende bånd, leverte Ghosts og The Feeling forseggjort og energisk pop som bare briter kan, og den solfylte plenen i hovedstadsparken var fylt opp av brede smil da gamlegutta fra down under entret scenen. Det ble et svært hyggelig gjensyn med gutta vi sist så på Rockefeller i 1994, og verken nye bandmedlemmer eller helt nye låter la noen demper på stemningen. DET sørget imidlertid værgudene for, rett etter at front-kiwi Neil Finn hadde sunget den særs passende Four Seasons in One Day og fortalt dem noen alvorsord (vel, ukvemsord er vel mer riktig å si). I løpet av noen minutter åpnet himmelen seg fullstendig, og det verste regnværet jeg kan huske å ha opplevd angrep et ubeskyttet publikum. Faenskapet ga seg heller ikke, og bandet måtte faktisk pakke sammen sine dyrebare (men ikke vanntette) instrumenter og evakuere scenen et kvarter før planen. Etter dette sank naturlig nok moralen en smule, og halve mannskapet forsvant før den noe dvaske Peter Gabriel omsider fisket Sledgehammer frem fra ermet og de mest hardføre endelig kunne komme seg "hjem" og skifte til tørre club-til-club-sko.

Jag rear ut min själ..

Disse to fristende annonsene sto på trykk i forrige nummer av Musikkpraksis, og om budene mot formodning skulle utebli, får vi håpe Johan og Arthur til tross for lite bruk er såpass scenevante at de vet å by på seg selv.