Tiårsoppgjør

Hvis vi omgår vitenskapen en smule, er vi nettopp ferdige med tusenårets første decennium (joda, det stemmer at vi ikke har fullført 2010 år, men det har i alle fall gått 10 år siden folk flest feiret inngangen til det nye millenniet, så vi er i det minste konsekvente), og hva er vel da mer naturlig enn å summere opp vårt årtusens beste skiver så langt?
De første åra lider muligens noe av undertegnedes slitte hukommelse - på den annen side trenger ofte de beste platene å godgjøre seg litt over tid, så forhåpentligvis er lista tidsmessig noenlunde velbalansert allikevel.
Man vil nok kunne hevde at den genremessig er noe mer ensidig, men nå er det da en gang sånn at jeg foretrekker hvite menn med gitar. De som synes at den slik best-of-liste ikke er komplett uten rap, UK garage eller sirkusmusikk fra Brooklyn, får ta med seg en tørkerull og tusle over til Pitchfork i stedet.
Femti synes å være et passende antall go'skiver på 10 år, og hver artist er kun representert med ett album. Mine damer og herrer, her er de femti beste skivene på 2000-tallet, i alfabetisk rekkefølge:

...and You Will Know us by the Trail of Dead - Worlds Apart (2005)
Jon Auer - Songs from the Year of our Demise (2006)
The Boxer Rebellion - Union (2009)
Cherry Ghost - Thirst for Romance (2007)
Captain Wilberforce - Everybody Loves a Villain (2008)
The Cooper Temple Clause  - See this Through and Leave (2002)
Cosmic Rough Riders - Enjoy the Melodic Sunshine (2000)
The Dears - Gang of Losers (2006)
Death Cab for Cutie - Transatlanticism (2003)
The Delays - Faded Seaside Glamour (2004)
Doves - The Last Broadcast (2002)
The Duke Spirit - Neptune (2008)
Editors - The Back Room (2005)
The Enemy - We'll Live and Die in These Towns (2007)
Jeremy Enigk - The Missing Link (2007)
Fountains of Wayne - Welcome Interstate Managers (2003)
The Go! Team - Thunder Lightning Strike (2004)
Guillemots - Through the Window Pane (2006)
Richard Hawley - Cole's Corner (2005)
The Helio Sequence - Keep Your Eyes Ahead (2008)
The Hellacopters  - By the Grace of God (2002)
Idlewild - The Remote Part (2002)
Interpol - Antics (2004)
Kasabian - Kasabian (2004)
Kashmir - Zitilites (2003)
The Killers - Hot Fuss (2004)
Lamchop - Nixon (2000)
Lowgold - Just Backwards of Square (2001)
Magnet - Quiet & Still (2000)
Midlake - The Trials of Van Occupanther (2006)
Mojave 3 - Puzzles Like You (2006)
Motorpsycho - Phanerothyme (2001)
Muse - Origin of Symmetry (2001)
My Vitriol - Finelines (2001)
Nada Surf - Let Go (2002)
The National - The Boxer (2007)
Poor Rich Ones - Happy Happy Happy (2000)
Josh Pyke - Memories and Dust (2007)
Radiohead - Hail to the Thief (2003)
The Raveonettes - Pretty in Black (2005)
Red Light Company - Fine Fascination (2009)
Rogue Wave - Descended Like Vultures (2005)
Josh Rouse - Nashville (2005)
Sloan - Never Hear the End of it (2006)
The Soundtrack of Our Lives - Behind the Music (2001)
Sufjan Stevens - Illinois (2005)
Ken Stringfellow - Touched (2001)
The Strokes - Is this it? (2001)
Sunny Day Real Estate - The Rising Tide (2000)
Pete Yorn - Musicforthemorningafter (2001)


(og selvsagt ingen slik liste uten Spotify!)

Musikkåret 2009

Ai ai ai. 2009 ble enkelt og greit året da kjøp av fysisk musikk havna i bakleksa. Etter et meget bra 2008, sank antallet nyinnkjøp for første gang siden 1997 til under 50, og det var såvidt samlinga totalt sett klora seg opp til 1700 enheter. Forklaringene er ikke umiddelbart åpenbare (kanskje bortsett fra at cd-hyllene forlengst er fulle);  Finanskrise har ingenting med saken å gjøre, og problemet er heller ikke at det ikke kommer ut nok bra skiver (noe vi straks skal se). Kanskje Spotify må ta noe av skylda? Denne finurlige edb-løsningen kan tross alt langt på vei eliminere behovet for å "måtte" kjøpe uhørt musikk - og man trenger dermed kun å gå til fysisk anskaffelse av de absolutte favorittplatene man ønsker å putte i hylla. Et tveegget sverd, kanskje, men teknologien går sin gang uansett hva artistene, plateselskapene, platesjappene og konsumentene måtte mene.

Anyways; 2009 har servert flust av knallbra plater og låter. Her er de 20 albumene jeg har satt mest pris på, i en tilnærmet rangert rekkefølge:

The Boxer Rebellion - Union
Red Light Company - Fine Fascination
White Lies - To Lose My Life
Doves - Kingdom of Rust
Telekinesis! - Telekinesis!
Jeremy Enigk - OK Bear
The Raveonettes - In and Out of Control
Alberta Cross - Broken Side of Time
The Appleseed Cast - Sagarmatha
The Mary Onettes - Islands
Superfamily - Guns Tonight
Kamera - Blank Expressions
The Fine Arts Showcase - Dolophine's Smile
The Pains of Being Pure at Heart - The Pains of Being Pure at Heart
Richard Hawley - Truelove's Gutter
Donkeyboy - Caught in a Life
The Tragically Hip - We are the Same
Editors - In this Light and on this Evening
Jersey Budd - Wonderlands
Sibrydion - Campfire Classics

Siden Spotify dessverre mangler ca. halvparten av disse i sitt register (det var dette tveeggede sverdet da...) gadd jeg ikke lage en "årets album"-spilleliste, men har i stedet samla 100 av årets beste låter i DENNE!

Double trouble

Som de fleste av leserne sikkert har fått med seg, har jeg to favorittlag i fotball som begge begynner på "Li". Jeg snakker ikke om Livingston og Lisleby, men om Lillestrøm (LSK) og Liverpool (LFC), to klubber som i tillegg til en viss navnelikhet har en noenlunde identisk moderne historie. Etter noen år i skyggenes dal, klatret de begge under kyndig og målrettet ledelse helt til topps i sine respektive hjemland på midten av 70-tallet og herjet med motstanderne i nærmere 15 år, før det begynte å butte imot, og de ble tatt igjen og deretter akterutseilt av lag med større pengesekk og strengt tatt bedre spillere.
Begge lag kan nå se tilbake på nøyaktig 20 år uten seriegull, men har det til felles at deres fanatiske tilhengere står ved deres side last og brast, og aldri har gitt opp håpet om å igjen få se gullmedaljene, til tross for at de har mistet en verdifull kantspiller ved navn Riise.

Et sted stopper imidlertid likheten, og det er når mine to lag spiller samtidig. Man skulle tro at dette kunne avstedkomme mang en supersøndag med 6 poeng i sekken - til tross for manglende seriegull snakker vi jo om et "big four"-lag og et vel... "top half"-lag (ok, se bort fra den siste halvannen sesongen til LSK) som stadig vekk drar i land trepoengere. Så ikke tilfelle.
Siden sommeren 1997 og altså i løpet av 12 PL- og Tippeliga-sesonger har det forekommet 60 ganger at LSK og LFC har spilt på samme dag (medregnet 4 cup-kamper for LSK).
Ved kun TI tilfeller - 16,7% - har dette endt med seier til begge mine lag.
Det er med andre ord grunn til å være skeptisk når LFC i dag sesongåpner på White Hart Lane, mens LSK noen timer senere skal ut i prestisjeoppgjøret mot Vålerenga på Ullevaal. Ikke bare fordi LFC har hatt en søplete sesongopppkjøring og Spurs (nå med to tidligere LFC-spisser) var det ene av to lag som slo oss i PL i fjor, ikke bare fordi LSK kjemper desperat mot nedrykk og i løpet av sommerferien mistet to av sine aller beste spillere, men altså fordi historien og statistikken forteller meg at jeg høyst sannsynlig kan se langt etter de seks poengene jeg så gjerne skulle hatt i dag.

Noen lyspunkter kan heldigvis tallene gi meg: Sjansen for 6 poeng er over dobbelt så stor når begge lag spiller borte (4 dobbeltseirer av 15 mulige) som når begge spiller hjemme (2 (!) dobbeltseirer på 17 forsøk). I tillegg er Tottenham representert i denne statistikken på en hyggelig måte: I de fem dobbeltoppgjørene som har involvert Spurs, har LFC og LSK ALDRI tapt (totalt 7 seirer og 3 uavgjorte). 7. oktober 2007 spilte LFC uavgjort mot hvittrøyene, mens Fugla banka Enga 3-1 på Ullevaal. Hvis jeg må "ofre" en seier i dag, har jeg ingen problemer med å akseptere tilsvarende sifre i dag, men med en dobbeltseier blir jeg selvsagt verdens lykkeligste mann, og om jeg ikke tyr til poesi (som da Chelsea og RBK ble knust i oktober i fjor), skal jeg i alle fall gaule med av full hals.

You'll never walk alone.

Du går aldri aleine til Åråsen.

Leggetid

Noen som husker phooning? Denne finurlige aktiviteten som gikk ut på stille seg opp som en løper i fart (ikke helt ulikt Fakkelmannen, faktisk), helst på et originalt eller eksotisk sted, sørge for å bli fotografert og deretter formidle resultatet på verdensveven, fortinnsvis hos mannen som startet det hele. Denne farsotten bredte seg som ild i tørre internettsider for noen år siden, men som det meste annet i kyberrommet, har ilden sluknet en smule, og nå står et nytt påfunn klar til å ta over fakkelen (ooooh, fiffig overgang!): "the lying down game".

Denne gangen startet det med en gruppe på Facebook (hvor ellers?), hvor tusenvis av gærninger fra hele verden konkurrerer i å legge seg ned i de villeste omgivelser.

Jeg hiver meg selvsagt på enhver ny trend og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. For å si det med Pondus: Legg deg ned!

Scener fra en arbeidsplass

Det er først når man har ferie man begynner å tenke på alle de pussige små detaljene man omgir seg med på jobben til daglig.

Øyhopping

Årets første sommerferietur er unnagjort, og originalt nok ble den lagt til de britiske øyer, hvor hovedmålet denne gang var ladrock-ekstravaganza på Wembley. Som med Glastonbury i fjor, lagde Kirsti og jeg også i år en reiseblogg fra turen, som skulle fortelle det meste som er verdt å nevne, via tekst og bilder. Sjekk ut http://islanders09.blogspot.com!

About a Boy

Siden denne bloggen i sin tid ble innviet med å ønske min nyfødte niese velkommen til verden, hva passer vel bedre enn at post #100 (ok, da teller jeg med 3 foreløpig upubliserte) presenterer hennes nye bror?! Jeg lar likegodt det første offisielle bildet av den dagsferske verdensborgeren på 51 cm ledsages av den offisielle pressemeldingen som medfulgte.

NTB 2028: Det var altså Lillestrøms spissjuvel, 19 år gamle Magnus Krogstad, som avgjorde CL-finalen. Han dediserte seieren til sin gamle fantomkeeper-far og sin hardttaklende, men aldri skadede onkel.

We built this city of DH-rock

Er det bare jeg som synes det er litt vittig at moro-millionær Christian Ringnes nylig inviterte til storslått åpningsfest av det nye Folketeateret, hvor høydepunktet var Postgirobygget?

Finni seg sjæl

Aftenposten vier 4-5 sider i helgens Leve-bilag på Øyvind Aamot som i følge ham selv "våknet på et tog i Kina og husket ikke hvem han var".
Vel, jeg kan hjelpe deg, "Øyvind": Du er Thomas Numme, og noen har tydeligvis hatt det moro med håret ditt mens du sov på toget.
(Dette kan også forklare hvorfor Senkveld resirkulerer de samme gjestene uke etter uke.)

For the records

Påstår man å ha fasiten på hva som er "årets beste plater" må man regne med nordavind fra alle kanter. Tabloide musikkjournalister her til lands synes å være mer opptatt av hva andre musikkjournalister mener enn å pleie en genuin musikkinteresse, derfor blir det avislesende publikum foret med variasjoner over et åh-så-kredibelt tema (husk å alltid slenge med et par rap-skiver, for å vise at du er urban og mottakelig) og til slutt indoktrinert til å tro at det er dette vi må høre på - og grunnlaget for nok en vellykket Øyafestival er lagt. 
Undertegnede setter selvsagt også opp sin årvisse albumliste, men modererer meg i alle fall til å kalle den "mine favoritt-album". Den er noe mindre enn fjorårets liste, og dette kan være en indikasjon på at 2008 var et labert albumår, men også skyldes økt fokus på enkeltlåter ifm Clever Eleven.  
Noen vil kanskje bli overrasket over å finne at både synth og jentevokal har gjort sitt inntog på listene mine, men fremdeles er hovedvekten utvilsomt på hvite menn med gitar, og det blir den sannsynligvis i 2009 også.  

1. Captain Wilberforce – Everyone Loves a Winner
   
2. The Helio Sequence – Keep Your Eyes Ahead
   
3. The Duke Spirit – Neptune
   
4. Cut Copy – In Ghost Colours
   
5. Attic Lights – Friday Night Lights
   
6. Sparkadia – Postcards
   
7. Royworld – Man in the Machine 
   
8. Army Navy – Army Navy
   
9. The Subways – All or Nothing
   
10. Van She – V
    
11. Death Cab for Cutie – Narrow Stairs
    
12. Nada Surf – Lucky
    
13. Ida Maria – Fortress Round My Heart
    
14. Oasis – Dig Out Your Soul
    
15. The Envy Corps – Dwell
    

Og selvsagt har jeg laget en Spotify-playlist med smakebiter fra (de fleste av) disse. Når årets beste låter skulle plukkes ut, stoppet jeg på det pene tallet 111, og disse kan du med et snev av edb-kompetanse erverve deg her.

(glemte å publisere denne, så den kommer to måneder for sent, men pytt.  Den som venter på nougat, venter aldri forgjeves.)