Windows Bellavista

NTB melder i dag at "to av fem nordmenn synes de lever bak skitne vinduer, men flere enn halvparten av norske husstander velger likevel å vaske vinduene færre enn to ganger i året".
Jeg innrømmer glætt at jeg i lengre tid har tilhørt både to femdeler og flere enn halvparten, men i helga var det effektivt slutt på å måtte gå ut for å finne ut om det er overskyet eller ikke. Ved hjelp av Jifs vindusvasker-kit og en ivrig motivator/ dokumentør gikk jeg løs på mine fire sett av tak-til-gulv-vinduer og etter to og en halv times halsbrekkende blodslit kunne jeg for første gang på mange år konstatere at jeg så godt ut.
Og jeg LER i ansiktet av selvvaskende vinduer! Haha!

Gir'u'rem lillefingern..

Stabæk har snurret Tippeliga-motstanderne rundt lillefingern i hele vår, og mye kan tyde på at jåtfiskene fra Blærum omsider er serious contenders til seriemesterskapet. Utenfor banen er imidlertid ikke alt bare fryd og gammen, mye takket være den frittalende primaten Daniel Nannskog, som i tillegg til å kjefte på alt og alle i sin nærhet (seg selv inkludert), egenhendig har jagd hotshot og ikke-dranker Petter Furuseth-Olsen vekk fra klubben, blant annet ved å på en voldelig og truende måte presse en pekefinger mot tinningen hans.
I ettertid kan imidlertid Aftenposten røpe at svensken har sitt på det tørre, og bare har gjort som trener og landsmann Jan Jönsson befalte, nemlig å sette fingeren på hva som var galt og hva som plaget ham. Med disse to fingernemme gutta på laget, var det kanskje ikke så rart at Furuseth-Olsen stakk fingern i jorda og reiste sørover? Thumbs up til den pliktoppfyllende Nannskog som er lojal til fingerspissene.
(Jeg må imidlertid rette en advarende pekefinger mot journalisten her, som overså tommelfingerregelen som sier at opplagte ordspill må brukes i tittelen.)

at the Universal Serial Bus Stop

Toget sier w00t w00t, og mitt tog er lastet med.. IT-konsulenter!
(til dere som ikke skjønte denne: wikit, n00bs! LOL)

Blåveispiken

Dorthe Skappel forteller til VG at hun har falt pladask for klærne til den londonbaserte bergenseren Kristian Aadnevik. Ved siden av å minne om den noe glemte Aerosmith-singlen Falling in Love (is Hard on the Knees), vil sikkert Aadnevik skrive under på at dette er et av få eksempler på at ikke all PR er god PR.

Dank u wel

Her kunne jeg som nyinnflytta Oslo-beboer i 1996 føle meg hjemme, like hjemme som i 2007. Her hadde de spennende øltyper på utstilling, og etter hvert fikk man smaken for søt witbier og ikke minst Grolsch på de store fine flaskene. Hit gikk 17-trikken i direktelinje fra Sofienberg og hjem igjen, men man rakk jo sjelden den siste hjem. Her spilte de alltid fin musikk på akkurat passe volum, og Radiohead, Counting Crows eller Brendan Benson dukka gjerne opp uten at man trengte å be om det. Her kunne man ha bandmøter, og bandet mitt skrev sogar en låt om/til stedet, som vi på smått amatørmessig vis spilte inn, med autentiske lydopptak fra baren og selvsagt 17-trikken. Her begynte jeg å samle folk på bursdagen min (midt i fellesferien), med unntak av det ene året jeg faktisk var i selve Amsterdam. Her fikk jeg så mange Jack Daniels i bursdaggave at jeg nesten ikke klarte å få dem i meg, men bare nesten. Her lærte jeg Elise fra Kristiansand å like øl, gjennom parolen "livet er mer enn CB". Her ble jeg en gang intervjuet av et heldigvis-ikke-publisert livsstils- og smykkemagasin (!) og fremsto som en arrogant posør (utdrag fra en av de mindre grøssefremkallende passasjene: "Det er underlig å se på Terje Kleven i lokalet, en av Oslos mye besøkte caféer. Han er tilstede i en annen grad enn oss andre. Et par jenter går ut av døra, kikker i smug og hvisker noe til hverandre. Kleven drikker kaffe. Og later ikke til å tenke så mye over sin tilstedeværelse selv."). Her har jeg hatt sikkert et halvt dusin first dates, og jeg skal vel ikke klandre stedet for at ingen av dem resulterte i ekteskap og unger. Her har jeg, i motsetning til alle andre utesteder i byen, ALDRI glemt igjen VISA'n, av den enkle grunn at betjeningen alltid har kommet med kortet til meg når klokka har nærmet seg halv fire og haka har nærmet seg øverste skjorteknapp.

Nå har de lenger ikke råd til husleia og har måttet stenge, sikkert for å gjøre plass til enda en 7-11. Hvor skal jeg gå nå?
Takk for følget, Café Amsterdam. It's been a blast.

Life imitating art plagiarizing life

Skulle du ha sett. Bare 3 dager etter min forrige post vedrørende tollsatser på DVD'er fra utlandet dukket denne stripen opp i Aften Aften. Det er jo greit å vite hvor tegner Siv Nordsveen får "sine" idéer fra - helt ned til allitterasjonen i tittelen..

Alle gode ting er 12

Husker den Saw-boksen jeg bestilte? Da jeg kom hjem fra Liverpool gledet jeg meg til å finne den i postkassa (sammen med et kilo reklame for eiendomsmeglere og elektrokjeder), men den gang ei. Istedet fant jeg en liten lapp fra postkontoret hvor det sto at pakken kunne hentes hos dem mot et lite vederlag, nærmere bestemt 164 spenn. Jada, yours truly hadde i et øyeblikks ubevissthet glemt denne flotte tollgrensen vi har her til lands (som faktisk har vært uforandret i hele min levetid) og tenkte ikke over at det ville koste snaut 60% av boksens verdi å få den inn i landet. Veldig smart, men da vet jeg i det minste hva jeg skal bruke disse pengene til.

Pilegrim up north - dag 5

Man har ikke vært skikkelig rock'n'roll-turist i Liverpool hvis man ikke har kjørt ferry cross the Mersey. Denne turen, udødeliggjort i Gerry & the Pacemakers' 1964-hit med samme navn, er en times historie- og geografileksjon til sjøs, som med værgudenes hjelp ble en perfekt oppladning til kveldens oppgjør på Anfield.
Middlesbrough hjemme skal være grei skuring for et Liverpool på medaljejakt, men når man mønstrer midtbaneduoen fra helvete(Sissoko og Zenden) fra start, var det kanskje ikke annet å vente enn at førsteomgang ble omtrent like tannløs og sjansefattig som oppgjøret i Manchester. Heldigvis ble misfosteret fra Mali plukket av rett etter pause, og med Stevie G tilbake på midten kunne LFC angripe mot The Kop i sedvanlig stil. I løpet av seks minutter avgjorde sjefen sjøl med et klassisk langskudd og en utagbar straffe (denne er filmet fra rett ved der vi satt), og med 2-0 sikret LFC seg overtaket i kampen om bronsen - og satte samtidig et verdig punktum for vårt besøk på Merseyside. Vel vitende om at vi garantert kommer tilbake, nøyde vi oss med et par-fire pints på puben før sengetid.

sjekk fotoalbumet fra hele turen!

Pilegrim up north - dag 4

Siden det bare er to år siden sist undertegnede kjørte den eminente Magical Mystery-bussen, sendte jeg Arnie avgårde alene på nerdetur, og kunne dermed bedrive slacker-turisme på egen hånd. Dette innebar hovedsaklig å rusle bort til Chinatown for å knipse et bilde av noe som visstnok er det nest største kinamonumentet utenfor Kina, for deretter å slentre tilbake til den ørlitt bohemaktige Bond street for å shoppe flere CD'r.
Helt fotballfri skulle imidlertid ikke dagen bli, for når den litt sure kveldsvinden fra Mersey trakk innover byen dro vi på supporterforum på Anfield, der David 'Supersub' Fairclough svarte på spørsmål fra fansen, bl.a. om hvorfor stemninga på The Kop som oftest er så merkbart mye bedre i CL enn i PL. Da en kar i salen framla en teori om at det skyldtes alle utlendingene på tribunen sank Arnie og jeg sammen i stolene og håpet at ingen så oss. Heldigvis fikk han ikke særlig medhold av norgesvennen Fairclough, som tvert imot kunne fortelle forsamlingen hvor entusiastiske og språkmektige nordmenn er.
Med denne støtten i ryggen fra en gammel local lad meldte vi oss optimistisk på en pubquiz på den andre sida av gata. Vi kan vel si det sånn at det ikke ble noen premie på oss, men vi bevilget oss selv et par pints for god innsats, før sengetid, förstås.

Pilegrim up north - dag 3

På mandag var det duket for shopping og sightseeing i et gravemaskin- og heisekranbefengt sentrum. Etter å ha bunkret opp CD'r (den avbildede var IKKE blant disse), ble det et gjensyn med Beatles-muséet på Albert Dock, før vi dro tilbake til HMV for å bivåne en minikonsert med den norsk-scouske indietrioen The Wombats. Selv om småpikene i den lange køen knapt var over den seksuelle lavalder var det tydelig at bandets norske bassist Tord var gjenstand for store mengder attrå. Arnie og jeg ble faktisk ganske populære selv da de skjønte at vi var norske, og vi fikk umiddelbart det ærefulle korrekturleseransvaret for obskønitetene jentene på Babelfish-norsk hadde skrevet på sine medbrakte truser. Vi kunne straks berolige dem med at Tord helt sikkert skjønte meningen bak utsagn som "Jeg vil gynge deg longboat" og "Jeg elsker du".
Etter fire energiske, men relativt likelydende låter fra unggutta bar det opp til Anfield hvor den første finalekampen i FA-cupen for juniorer gikk av stabelen. Skjebnen skulle ha det til at LFC møtte ManU i årets finale og 20.000 hjemmefans møtte opp med forhåpninger om i alle fall én seier over erkerivalen denne sesongen. Slik gikk det dessverre ikke; akkurat som når de store gutta spiller, avgjorde United-juniorene en jevn kamp ved hjelp av et selvmål og en straffe og har dermed en 2-1 ledelse å gå på før returoppgjøret i Manc 26. april. Hjemmefansen kunne i det minste glede seg over endel fine individuelle ferdigheter og et par spillere som helt sikkert kommer til å bli fulgt med argusøyne av Rafa og hans stab i tiden fremover. Med litt blandede følelser tok vi et par pints på puben før sengetid.