Pilegrim up north - dag 2

Etter en god natts søvn i Liverpool-sengetøy startet vi dagen med en porsjon fish'n'chips i strålende sol i en av de lokale pubenes beer garden. På programmet sto den årlige minnestunden for Hillsborough-tragedien i 1989, der 96 LFC-fans mistet livet.
Mye er blitt sagt om fotball kontra religion, men dette var utvilsomt midt i skjæringspunktet. Over 4500 mennesker samlet seg på The Kop for å overvære en gripende seremoni der det ble tent lys for de 96, mens legender som Kenny Dalglish og Jamie Carragher leste bevingede ord. Og da The Choir of St Anne Stanley sang You'll Never Walk Alone ble selv de tøffeste lads blanke i øynene.
Resten av dagen ble for det meste tilbrakt foran TV-skjermen på puben, mens vi WAPet oss fram til kveldens gledelige Tippeligaresultater. Ja, også tok vi et par pints før sengetid.

Pilegrim up north - dag 1

En vakker dag hadde jeg 30000 Eurobonuspoeng som gikk ut på dato, og hva passer vel bedre enn en pilegrimstur til fotballens og popmusikkens mekka, Liverpool?
Det faktum at jeg måtte stå opp kl 0400 tidlig en lørdags morgen la ingen demper på forventningene, heller ikke at jeg ble nødt til å legge igjen penger i hatbyen Manchester, hvor Liverpool møtte middelhavsfarerne ManCity. Min venn og popquizkollega Arnstein fikk plass på et senere fly, så jeg ble sendt ut som fortropp til City of Manchester Stadium for å skaffe billetter. Her reddet jeg dagen for en guttegjeng fra Tønsberg som urutinert hadde røpet at de holdt med bortelaget og dermed ikke fikk kjøpt billetter selv. Mine nye bekjentskaper og jeg fant oss deretter til rette i Manchesters homsegate Canal Street hvor vi inntok et par enheter av Frank Strandlis favorittøl pint, mens Tønsberggutta kikket seg nervøst over skulderen.
Tilbake på stadion til avspark kl 1500 håpet vi selvsagt at våre gutter skulle rævkjøre middelhavsfarerne i lyseblått, men den gang ei. To passive og tannløse lag produserte tilsammen ikke flere sjanser enn en gammel sagbruksarbeider kan telle på én hånd, og de av oss som håpet på tøffe dueller og klassisk engelsk mann-mot-mann burde nok blitt i Canal Street.
I likhet med den legendarisk kjedelige kampen ble vi temmelig målløse og etter en døsig togtur "hjem" til det norske LFC-herberget i Anfield Road nøyde vi oss med et par pints på puben før sengetid.

Alle gode ting er tre

Den tredje Saw-filmen er ute på DVD, og jeg har benyttet anledningen til å skaffe meg en bloddryppende boks med ekstremutgaver av denne makabre filmserien som nå er å regne som en trilogi, eller "triologi" som et uforholdsmessig stort antall språkignoranter har fått det for seg at det heter. Enten det dreier seg om filmer (f.eks. Ringenes Herre), bøker (f.eks. Kristin Lavransdatter) eller skiver (f.eks. Thomas Dybdahl), på engelsk eller norsk, i amatørmessige blogger eller hos selveste Aftenposten, dette ikke-ordet dukker opp raskere enn du kan si "fremmedordbok". Disse folka tror muligens de høres mer lærde ut når de bruker ord som rimer på "biologi", men forstavelsen er altså enkelt og greit "tri" (som i triangel, triathlon, trikoloren, triceps etc) og betyr at det finnes tre av noe (f.eks. vinkler, øvelser, farger eller muskelfester). Forstått?

Flis av plankebyen

Mandagens serieåpning er selvsagt behørig dekket i alskens medier, så jeg nøyer meg med å med mine helt uhildede romeriksøyne konstatere at Fugla er der de skal være på tabellen mens "bohemklubben" sannsynligvis slutter seg til parolen Aldri mer 9. april.

Vi priser ølen

Utepilssesongen er over oss, og vi blir brått klar over at vi bor i verdens dyreste land, men på utecafé er det nok folk som kryr, som det heter i sangen. VG kunne i dag fortelle om halvliteren (den var riktignok 0,6l) på Quality Gardermoen til nesten hundrelappen, noe restaurantsjefen der oppe synes er en "helt grei pris".
Heldigvis er tiden over da man måtte sitte langs Karl Johan, på Fru Hagen eller på Lektern for å leske seg i friluft. Ethvert etablissement med tappekran har fått seg en bord og to stoler ute på fortauet, og takket være global oppvarming kan man nå nyte øl i friluft hvor som helst når som helst. Uoffisielle ølprisrankinger (Nattguiden el. utepils.no) viser sogar at det flere steder går hele tre halvlitere på hundrelappen. Men spørsmålet få stiller seg er: hvor mange penger går det på halvliteren?
Vel, etter å ha samlet opp lommerusk i et par år kan jeg nå presentere svaret: 471,50. Gjett hva jeg skal bruke pengene til?

There goes the neighbourhood

"..politiet vet foreløbig ikke om det er snakk om samme gjerningsmann."

(Denne overskriften kunne i går leses i papirutgaven av Aftenposten, mens de i nettutgaven har vært smarte nok til å formulere seg noe annerledes. Tipper deres egen Per Egil Hegge gnir seg i henda over denne godbiten han helt sikkert kommer til å kommentere i språkspalten sin, bare saken blir gammel nok. Noen vil nå kanskje si at "enkelte ting spøker man bare ikke med". Det er selvsagt bare tull.)

Rett i vasken

Jeg går ikke for å være spesielt praktisk anlagt. Bortsett fra å spille gitar og taste på tastatur er det fint lite hendene mine kan brukes til. Det er da ikke fritt for at jeg kan slumpe til å bli litt misunnelig når min langt mer nevenyttige kollega Chrish i detalj dokumenterer hvordan han pusser opp et helt bad fra A til Å.
Det var derfor med stor stolthet jeg denne uka tok et lite skritt mot økt handiness og reparerte vannkrana på badet helt selv! En gang i februar sa det nemlig pang, noe løsna oppi tuten og i halvannen måned har jeg prøvd å overse at det spruter over hele badet (badet mitt er ikke spesielt stort) når jeg tapper vann. Til slutt var nok nok og jeg måtte avlegge Jernia et sjeldent besøk, hvor jeg etter litt leting og gjetting fant en blank del jeg syntes så riktig ut (det viste seg å hete "luftfilter"). Vel hjemme følte jeg for første (og sannsynligvis siste) gang savnet av en vannpumpetang, men siden jeg i min velfylte verktøykasse gjennom årenes løp har samlet en del ting og eh.. tang, klarte jeg å finne velegnet redskap. Tuten ble skrudd av, metallrester plukket ut og etter litt fikling fikk jeg den nye delen på plass der jeg regnet med at den skulle sitte. Stemningen var til å ta og føle på da jeg skrudde tuten på plass og nervøst hevet håndtaket, og lettelsen, gleden og ikke minst stoltheten var enorm da jeg konstaterte at vannet omsider gikk rett i vasken.

Nå er jeg veldig spent på om mine skills kvalifiserer til plass i dette mysige bofelleskapet, der handiness tydeligvis er påkrevet, muligens først og fremst for å få korken av sjokoladesausflaska.

Aftenstund har gull i Mund

Spørreprogrammet Alle mot én har sesongpremière på TV2 i kveld kl. 2000 og hvis du ser veeeldig nøye etter, kan du sannsynligvis skimte undertegnede som én av hundre oppe på lektern! Og ikke nok med det - to plasser til min høyre står jaggu meg søstra mi! Jepp, helt uvitende om hverandres planer meldte vi oss på hver for oss, og gjorde tydeligvis våre saker bra nok på audition til å havne i det prestisjetunge åpningsprogrammet som ble spilt inn i begynnelsen av desember. Følg nøye med når de presenterer "IT-konsulentene" - han i kortermet skjorte nede til venstre er meg.
Vi har vel strengt tatt ikke lov til å røpe utfallet, men det kan vel tenkes at en gevinst på 2,5mill hadde gitt seg enkelte utslag i bloggen her. Det jeg imidlertid KAN røpe, er at Øyvind Mund er langt høyere og tynnere enn man skulle tro, samt at koffert-babene fra Deal or No Deal neppe er noen kløppere i TP.

Bare barnemat

Jeg har nå vært onkel i et drøyt halvår, men foreløbig må mine onkelplikter sies å ha vært relativt rudimentære. Jeg har riktignok eksellert i grøtmating ved et par anledninger, men ellers har det begrenset seg til tilfeldig leking og pludring når mor og resten av slekta har trengt en pause. Denne lørdagen var det imidlertid alvor. Mor og far skulle i selskap og OnklT ble innkalt for å styre sjappa. Etter en kjapp briefing om matlaging og sovevaner fikk jeg selve ilddåpen: mitt første bleieskift. For å gjøre opplæringen så grundig som mulig hadde hovedpersonen sørget for å fylle bleia godt, men barnevakten lot seg ikke affisere og tok fort kontroll over klut og sinksalve og utførte drittjobben med bravur, og det vanskeligste ved hele operasjonen var faktisk å få strømpebuksa av og på et knøtt som spreller som en fisk på land.
Etter denne prestasjonen reiste foreldrene beroliget avgårde, og Caroline og jeg kunne omsider tilbringe litt kvalitetstid i tosomhet. Sammen så vi bl.a. ManU på sedvanligvis vis grine til seg et tvilsomt straffespark, hvorpå vår aggresjon gikk ut over kose-lemuren Hr. Lemur.
Den urettferdige dommeravgjørelsen var tydeligvis ikke glemt når kveldsgrøten kom på bordet, for Carolines survetryne minnet mest om Cristiano Ronaldo når han har snubla og ikke fått frispark. Det hemmelige våpenet måtte frem fra skapet i form av en boks fruktmos, som heldigvis gikk ned på høykant. I etterkant mistenker jeg at jeg ble lurt, men den slags utspekulerthet bør uansett premieres. Kveldsstellet gikk nesten smertefritt, bortsett fra da jeg i dagens siste strømpebuksemanøver slo hodet hennes i kanten av stellebordet og humøret gikk fra smørblid til utrøstelig på et halvt sekund, men det kan jo også ha vært for at hun ikke fikk se Kill Bill vol.2 sammen med meg. Men et sted må (alders)grensen gå.

Festivalgets kvaler

Snøen er i ferd med å smelte bort her i byen, og da er det jo naturlig å starte planleggingen av årets festivalsesong. Programmene begynner å ta form rundt omkring, billetter er i salg, og noen steder sogar utsolgt!
Her til lands er det jo blitt slik at ethvert veikryss skal ha sin egen festival, men det skal mye til for at jeg gidder å dra til "Åsgårdstrandstock" for å se Big Bang og Sissy Wish altså. Den hyggelige outsideren i år er utvilsomt Down on the Farm som første helga i august klinker til med gamle og nye powerpoplegender i Big Star og The Posies. Legg til Grant-Lee Phillips, Flaming Lips og William Hut, så ligger alt til rette for en trivelig helg for oss over 30.
Jeg spår det årlige solbrille-fesjået i Kristiansand en snarlig død etter at Toffen tok med seg den reelle musikkinteressen noen steinkast østover. Hovefestivalen lokker allerede med Kaiser Chiefs, The Killers og The Hold Steady, og med et trekkplaster eller to til (med all respekt, Slayer gjør det ikke for meg), skal du ikke se bort fra at jeg pakker soveposen med kurs for Tromøya i slutten av juni.
Sovepose er obligatorisk festivalbagasje utenfor Norges grenser, og det er ikke til å komme fra at virkelig sterke line-ups må du krysse en landegrense eller tre for å få. For en som meg, med over middels dragning mot britisk indie, er de engelske festivalene rene kakefatet. Jeg har besøkt både Carling Weekend og V Festival, men alle festivalers mor, Glastonbury, mangler fremdeles fra lista. Der er pågangen så stor at de har måttet innføre et søknadssystem som også bør begrense svartebørshandelen betraktelig, siden billettene er personlige - med bilde! Søknadsfristen var nå på mandag, og undertegnede er en av de 400.000 som skal kjempe om 130.000 billetter - og det før ett eneste band er bekreftet.
Skulle den planen gå i vasken, har jeg en slags backup på sydligere breddegrader, for til tross for at spanjakkene selv ikke har peiling på å spelle råkk, har Benicàssim på Spanias østkyst i mange år pranget seg med staselige engelskspråklige headlinere. Siden jeg allerede har en kompis med feriehus i Spania, en musikk- og reiselysten kollega og et spanskkurs installert på laptop'en burde alt ligge til rette for å leve la vida loca i juli. Time vill sjåvv.