Jeg er en gastronaut

Alle mathjerter gledet seg da salige New Orleans dukket opp igjen i hovedstaden i fjor høst. I "gamle dager" kunne man alltid tusle ned den bratte trappa (hvor først Stille Bar og deretter ikke fullt så stille Johns Bar senere tok over) og være sikker på å finne noe man aldri tidligere hadde smakt på restaurantens ever-changing meny av kreative kulinariske kreasjoner basert på crossover-cajun cooking milevis unna Fedon. Her hadde jeg mine første smakfulle møter med eksotisk fauna som kanin, hest, struts og kenguru, oftest akkompagnert av freske sauser som spilte flipper med smaksløkene. Jackass med mat, om du vil.
Av en eller annen grunn tok det et år før jeg fikk hilst på min gamle venn, og kunne konstatere at NO har blitt noe mer konforme og rendyrket southern i stilen. Litt merkelig, siden f.eks. Jimmy's og TGI Friday har trådt inn på disse jaktmarkene siden sist, men det kan jo også hende at kengurujakta gikk skeis i år. De har rett og slett litt igjen før de når gamle høyder på spisekartet, men én ting fant jeg denne gangen, som jeg alltid har ønsket å prøve, nemlig froskelår. Snaue 150 spenn for 3 små amfibiebein som stort sett smakte frityr må jo sies å være en suveren investering. Oh well, been there, done that, got these tiny toothpicks to prove it.
Resten av måltidet var imidlertid en særdeles hyggelig reunionfest for ganen, med en heit jambalaya som sto ikke mye tilbake for den jeg spiste i New Orleans (byen, ja) for to år siden, og en smaksbombe av en bourbondryppende bread pudding som verdig avslutning, begge deler i så rause amerikanske porsjoner at jeg måtte holde meg til små lyse flaskeøl resten av kvelden.
Men joda gamle venn, I'll be back for sure. Like a hurricane.