Fjorårets Halloweenfest var for min del fryktelig frustrerende. Her bruker jeg timesvis på sminke og kostyme for å ligne så mye på Karl Ove Knausgård som mulig, også driver alle og mimrer om Grimm og Gru og maser på at jeg skal synge Mom is Home for dem.
Min kamp for å overbevise de andre om at jeg skulle forestille den omdiskuterte forfatteren kan ikke beskrives med ord, så dere slipper i det minste å måtte fordøye seks bind (og påfølgende hyllest/slakt) om dette.
Hvis vi omgår vitenskapen en smule, er vi nettopp ferdige med tusenårets første decennium (joda, det stemmer at vi ikke har fullført 2010 år, men det har i alle fall gått 10 år siden folk flest feiret inngangen til det nye millenniet, så vi er i det minste konsekvente), og hva er vel da mer naturlig enn å summere opp vårt årtusens beste skiver så langt?
De første åra lider muligens noe av undertegnedes slitte hukommelse - på den annen side trenger ofte de beste platene å godgjøre seg litt over tid, så forhåpentligvis er lista tidsmessig noenlunde velbalansert allikevel.
Man vil nok kunne hevde at den genremessig er noe mer ensidig, men nå er det da en gang sånn at jeg foretrekker hvite menn med gitar. De som synes at den slik best-of-liste ikke er komplett uten rap, UK garage eller sirkusmusikk fra Brooklyn, får ta med seg en tørkerull og tusle over til Pitchfork i stedet.
Femti synes å være et passende antall go'skiver på 10 år, og hver artist er kun representert med ett album. Mine damer og herrer, her er de femti beste skivene på 2000-tallet, i alfabetisk rekkefølge:
Ai ai ai. 2009 ble enkelt og greit året da kjøp av fysisk musikk havna i bakleksa. Etter et meget bra 2008, sank antallet nyinnkjøp for første gang siden 1997 til under 50, og det var såvidt samlinga totalt sett klora seg opp til 1700 enheter. Forklaringene er ikke umiddelbart åpenbare (kanskje bortsett fra at cd-hyllene forlengst er fulle); Finanskrise har ingenting med saken å gjøre, og problemet er heller ikke at det ikke kommer ut nok bra skiver (noe vi straks skal se). Kanskje Spotify må ta noe av skylda? Denne finurlige edb-løsningen kan tross alt langt på vei eliminere behovet for å "måtte" kjøpe uhørt musikk - og man trenger dermed kun å gå til fysisk anskaffelse av de absolutte favorittplatene man ønsker å putte i hylla. Et tveegget sverd, kanskje, men teknologien går sin gang uansett hva artistene, plateselskapene, platesjappene og konsumentene måtte mene.
Anyways; 2009 har servert flust av knallbra plater og låter. Her er de 20 albumene jeg har satt mest pris på, i en tilnærmet rangert rekkefølge:
The Boxer Rebellion - Union
Red Light Company - Fine Fascination
White Lies - To Lose My Life
Doves - Kingdom of Rust
Telekinesis! - Telekinesis!
Jeremy Enigk - OK Bear
The Raveonettes - In and Out of Control
Alberta Cross - Broken Side of Time
The Appleseed Cast - Sagarmatha
The Mary Onettes - Islands
Superfamily - Guns Tonight
Kamera - Blank Expressions
The Fine Arts Showcase - Dolophine's Smile
The Pains of Being Pure at Heart - The Pains of Being Pure at Heart
Richard Hawley - Truelove's Gutter
Donkeyboy - Caught in a Life
The Tragically Hip - We are the Same
Editors - In this Light and on this Evening
Jersey Budd - Wonderlands
Sibrydion - Campfire Classics
Siden Spotify dessverre mangler ca. halvparten av disse i sitt register (det var dette tveeggede sverdet da...) gadd jeg ikke lage en "årets album"-spilleliste, men har i stedet samla 100 av årets beste låter i DENNE!
Som de fleste av leserne sikkert har fått med seg, har jeg to favorittlag i fotball som begge begynner på "Li". Jeg snakker ikke om Livingston og Lisleby, men om Lillestrøm (LSK) og Liverpool (LFC), to klubber som i tillegg til en viss navnelikhet har en noenlunde identisk moderne historie. Etter noen år i skyggenes dal, klatret de begge under kyndig og målrettet ledelse helt til topps i sine respektive hjemland på midten av 70-tallet og herjet med motstanderne i nærmere 15 år, før det begynte å butte imot, og de ble tatt igjen og deretter akterutseilt av lag med større pengesekk og strengt tatt bedre spillere.
Begge lag kan nå se tilbake på nøyaktig 20 år uten seriegull, men har det til felles at deres fanatiske tilhengere står ved deres side last og brast, og aldri har gitt opp håpet om å igjen få se gullmedaljene, til tross for at de har mistet en verdifull kantspiller ved navn Riise.
Et sted stopper imidlertid likheten, og det er når mine to lag spiller samtidig. Man skulle tro at dette kunne avstedkomme mang en supersøndag med 6 poeng i sekken - til tross for manglende seriegull snakker vi jo om et "big four"-lag og et vel... "top half"-lag (ok, se bort fra den siste halvannen sesongen til LSK) som stadig vekk drar i land trepoengere. Så ikke tilfelle.
Siden sommeren 1997 og altså i løpet av 12 PL- og Tippeliga-sesonger har det forekommet 60 ganger at LSK og LFC har spilt på samme dag (medregnet 4 cup-kamper for LSK).
Ved kun TI tilfeller - 16,7% - har dette endt med seier til begge mine lag.
Det er med andre ord grunn til å være skeptisk når LFC i dag sesongåpner på White Hart Lane, mens LSK noen timer senere skal ut i prestisjeoppgjøret mot Vålerenga på Ullevaal. Ikke bare fordi LFC har hatt en søplete sesongopppkjøring og Spurs (nå med to tidligere LFC-spisser) var det ene av to lag som slo oss i PL i fjor, ikke bare fordi LSK kjemper desperat mot nedrykk og i løpet av sommerferien mistet to av sine aller beste spillere, men altså fordi historien og statistikken forteller meg at jeg høyst sannsynlig kan se langt etter de seks poengene jeg så gjerne skulle hatt i dag.
Noen lyspunkter kan heldigvis tallene gi meg: Sjansen for 6 poeng er over dobbelt så stor når begge lag spiller borte (4 dobbeltseirer av 15 mulige) som når begge spiller hjemme (2 (!) dobbeltseirer på 17 forsøk). I tillegg er Tottenham representert i denne statistikken på en hyggelig måte: I de fem dobbeltoppgjørene som har involvert Spurs, har LFC og LSK ALDRI tapt (totalt 7 seirer og 3 uavgjorte). 7. oktober 2007 spilte LFC uavgjort mot hvittrøyene, mens Fugla banka Enga 3-1 på Ullevaal. Hvis jeg må "ofre" en seier i dag, har jeg ingen problemer med å akseptere tilsvarende sifre i dag, men med en dobbeltseier blir jeg selvsagt verdens lykkeligste mann, og om jeg ikke tyr til poesi (som da Chelsea og RBK ble knust i oktober i fjor), skal jeg i alle fall gaule med av full hals.
You'll never walk alone.
Du går aldri aleine til Åråsen.
Det er først når man har ferie man begynner å tenke på alle de pussige små detaljene man omgir seg med på jobben til daglig.
Årets første sommerferietur er unnagjort, og originalt nok ble den lagt til de britiske øyer, hvor hovedmålet denne gang var ladrock-ekstravaganza på Wembley. Som med Glastonbury i fjor, lagde Kirsti og jeg også i år en reiseblogg fra turen, som skulle fortelle det meste som er verdt å nevne, via tekst og bilder. Sjekk ut http://islanders09.blogspot.com!
Siden denne bloggen i sin tid ble innviet med å ønske min nyfødte niese velkommen til verden, hva passer vel bedre enn at post #100 (ok, da teller jeg med 3 foreløpig upubliserte) presenterer hennes nye bror?! Jeg lar likegodt det første offisielle bildet av den dagsferske verdensborgeren på 51 cm ledsages av den offisielle pressemeldingen som medfulgte.
NTB 2028: Det var altså Lillestrøms spissjuvel, 19 år gamle Magnus Krogstad, som avgjorde CL-finalen. Han dediserte seieren til sin gamle fantomkeeper-far og sin hardttaklende, men aldri skadede onkel.
Er det bare jeg som synes det er litt vittig at moro-millionær Christian Ringnes nylig inviterte til storslått åpningsfest av det nye Folketeateret, hvor høydepunktet var Postgirobygget?
Aftenposten vier 4-5 sider i helgens Leve-bilag på Øyvind Aamot som i følge ham selv "våknet på et tog i Kina og husket ikke hvem han var".
Vel, jeg kan hjelpe deg, "Øyvind": Du er Thomas Numme, og noen har tydeligvis hatt det moro med håret ditt mens du sov på toget.
(Dette kan også forklare hvorfor Senkveld resirkulerer de samme gjestene uke etter uke.)
Påstår man å ha fasiten på hva som er "årets beste plater" må man regne med nordavind fra alle kanter. Tabloide musikkjournalister her til lands synes å være mer opptatt av hva andre musikkjournalister mener enn å pleie en genuin musikkinteresse, derfor blir det avislesende publikum foret med variasjoner over et åh-så-kredibelt tema (husk å alltid slenge med et par rap-skiver, for å vise at du er urban og mottakelig) og til slutt indoktrinert til å tro at det er dette vi må høre på - og grunnlaget for nok en vellykket Øyafestival er lagt.
Undertegnede setter selvsagt også opp sin årvisse albumliste, men modererer meg i alle fall til å kalle den "mine favoritt-album". Den er noe mindre enn fjorårets liste, og dette kan være en indikasjon på at 2008 var et labert albumår, men også skyldes økt fokus på enkeltlåter ifm Clever Eleven.
Noen vil kanskje bli overrasket over å finne at både synth og jentevokal har gjort sitt inntog på listene mine, men fremdeles er hovedvekten utvilsomt på hvite menn med gitar, og det blir den sannsynligvis i 2009 også.
Én ting er hvordan Samferdselsetaten åpenbart har kastet ball med Holgersen-Tvernes fra Ut i vår hage og tatt'n helt ut med sin siste holdningskampanje i kampen mot forsøpling i hovedstaden. Kampanjen er retta inn mot ungdom og snakker ungdommens språk med tøffe bokstaver på en jævla drøy måte (men såpass drøyt må det være).
En annen ting er hvordan de i mine øyne på klønete gangsta-vis skyter seg selv i foten med dette selvutslettende budskapet. For er det en ting som forsøpler min hverdag og som jeg (og flere med meg) gjerne skulle blitt kvitt en gang for alle, så er det nettopp rap. Ond sirkel altså. Jævla drøyt.
Mange har sikkert fått med seg at påleggslegenden HaPå etter over femti års produksjon ikke lenger skal produseres på Hamar, da driftskostnadene er blitt for høye.
Det overraskende få vet er imidlertid at navnet HaPå ikke først og fremst er en reklamebyrå-utklekket oppfordring til sukkerhunrige småunger, men en forkortelse for den langt mindre innbydende betegnelsen Hamar Pålegg. Når man åpner for å gjenoppta produksjonen i andre lokaler, har de da tenkt på at de har et merkenavn å ta vare på, tro? Det begrenser jo alternativene betraktelig. Halden, Haugesund og Harstad peker seg ut som hete kandidater her hjemme, men mye tyder på at Nestlé flytter kokeriet ut av dyre Norge. Hamburg, Haag og Hartlepool vil sikkert ha et ord med i laget, men hvis billig arbeidskraft veier tyngst, tipper jeg vi om kort tid kan kose oss med Harare Pålegg. Her ser jeg for meg at bedriften glatt kan betale gasjen i naturalia, og arbeiderne vil kunne glede seg over lønnspålegg hver eneste dag! Burde gå som smurt!
For litt siden skapte TV2s klovnereporter Truls Svendsen furore da han drakk seg selv under bordet på "jobb". De som følger litt med på TV og Internett og slikt, kjente imidlertid igjen stuntet fra Jimmy Kimmel Live, der den utskremte sikkerhetsvakten Guillermo noen uker i forveien på identisk vis shoter tequila med stjernene under Emmy-gallaen. Konfrontert med dette åpenbare plagiatet, hevder imidlertid TV2 sin uskyld, og peker istedet gjentatte ganger på at Senkveld har en særdeles kreativ stab. Da var det vel muligens den samme staben som bare noen dager senere kom på den gode idéen å være liksom-flue på veggen i en fiktiv Tippeliga-garderobe, som ble vist under TV2s fotballgalla forrige uke. Her kom treneren inn i pausen og måtte snakke til sin multinasjonale tropp på et halvt dusin språk. Ikke heeeelt ulikt dette to måneder gamle Youtube-innslaget fra England - faktisk helt likt:
En annen copycat på fotballgallaen var Stabæks bejublede brasilianer Alanzinho. Ingen tvil om at dribledvergen har latt seg inspirere av en annen Norgesimport, både hva hår og kleskode angår:
London? Lekende lett. Liverpool leder ligaen!
Banka trøndera. Unngikk nedrykk. Stor opptur.
Brøt forbannelsen da det gjaldt mest.
I et fremragende innslag i forrige ukes Lydverket, forsøker journalisten å komme til bunns i en av rockhistoriens mer interessante mordgåter, nemlig hvem drepte heavy metal?
Innimellom herlig nostalgiske privatopptak (som man kjente seg skummelt mye igjen i) fikk vi teorier og vitneutsagn fra både ofre og mistenkte, og en av legendene som uttaler seg med erm.. tyngde er Dee Snider fra Twisted Sister, som bl.a. retter en anklagende langfinger mot akustiske "power"ballader og svart-hvittvideoer på MTV.
Men kanskje den forsmådde has-been burde feie for sin egen dør? Det er tross alt bare et par uker siden følgende var å lese i den meget seriøse og troverdige amerikanske nyhetsfomidleren The Onion:
In a stunning reversal of their long-stated reluctance to take it, members of
heavy-metal band Twisted Sister announced Monday that, after 24 years of fervent refusal, they are now willing to take it. [...] Bassist Mark "the Animal"
Mendoza also stated that, in regards to what he wants to do with his life, he no longer solely wants to rock, but would instead prefer doing other things, such as raising a family and working as a claims adjuster in Rye, NY.
WTF?! Hva blir det neste? Har Europe ytterligere en countdown på lur? Lever Bon Jovi på hederlig timelønn (og 100% på helligdager) i tillegg til bønner? Eller - gud forby - skulle det vise seg at Kiss heretter bare ønsker å smårocke litt på kvelden, og kun feste på lørdager?
Gammel kjærlighet ruster kanskje ikke, men det gjør åpenbart metall. No further questions, your honour.
Hva skjedde med salaten? Har noen tråkket i den? Og kan vi glede oss til at "Sommer", "Potet" og "Reke" snart er å finne i kjøledisken på Rimi?
(legg for øvrig merke til at dette er andre gang italiensk salat figurerer i bloggen min, mer enn noe annet pålegg.)
De beryktede terningøynene har brakt glede og sorg i kultur-Norge siden de ble introdusert av Arne Skouen i VG for drøye 55 år siden. I løpet av ett sekund kan anmelderen på vegne av folket bestemme kvaliteten på et litterært, filmatisk eller musikalsk livsverk med denne definitive og nådeløse måleenheten som blir stående i stein til evig tid. Eller?
"Kulturavisen" Dagbladet er tydeligvis av den oppfatning at sex gir rett til et ekstra kast, og trakk fra et øye da anmeldelsen av pulemaset (© VG) til New Kids on the Block skulle på nett. Muligens etter å ha lest i VG at alle de andre avisene i den vestlige verden slaktet plata, eventuelt rett og slett etter å ha innsett at boyband-revival allikevel ikke er det nye nu rave.
Plagiat i musikk er et ømtålig, men særdeles festlig tema. Vår vestlige toneskala har bare 11 forskjellige toner og det er strengt tatt begrenset hvor mange ulike måter man kan sette sammen disse på uten å tråkke i oppgåtte stier. Pop- og rockhistorien er full av eksempler på at store og kredible artister mer eller mindre ubevisst har tatt seg inn på konkurrentenes territorium, ofte med dyrebare rettsaker som følge. Salige George Harrison slapp ikke unna da han bygde sin #1-hit My Sweet Lord på The Chiffons' He's so Fine, men endte opp med å måtte kjøpe rettighetene til "originalen" (mens Chiffons på sin side profitterte ytterligere ved å gi ut Harrisons "cover"!). Oasis er, kanskje noe overraskende, aldri tatt for å rappe direkte fra The Beatles, men er med hell saksøkt får å stjålet vesentlige deler av Shakermaker og Whatever av mennene bak hhv I'd Like to Teach the World to Sing (New Seekers) og How Sweet to Be an Idiot (Neil Innes). På den litt absurde enden av skalaen finner vi John Fogerty som på 80-tallet ble saksøkt av sin gamle plateselskapssjef for å plagiere Creedence Clearwater Revival (mao. seg selv), mens Neil Young omtrent samtidig ble trukket for retten for å bevisst ikke låte som seg selv. Lett skal det ikke være.
Harrison var på langt nær den siste til å rappe fra 60-tallets jentegrupper. The Coral legger ikke skjul på sine historiske inspirasjonskilder, men for de fleste er det neppe så kjent at deres største hit Dreaming of You er en nesten note-for-note-avskrift av The Supremes' My World is Empty Without You. Også vår egen Ida Maria har vært ute med klørne, og måtte finne seg i at NME påpekte de åpenbare likhetene mellom hennes Stella og Martha & the Vandellas' Jimmy Mack.
Avslutningsvis, inspirasjonen til denne posten kom da jeg hørte gjennom den nye skiva til The Hold Steady og nikket gjenkjennende til spor 6, Yeah Sapphire. Ikke så rart at riffet låt kjent, når det er et simpelt tyveri av en av mine egne låter! De snasne hybeldemoene med min gamle powertrio spoonfool har tydeligvis funnet veien over dammen og "inspirert" Craig Finn i hans arbeid med den vanskelige tredjeplata. Chiffons fikk drøyt en halv mill dollars, bør jeg gå for ca halvparten? Sett bortsett fra riffet, er jo resten av låta ikke i nærheten av å hverken ligne eller være like bra... Døm selv:
