I løpet av forsommeren klarte jeg på finurlig vis å tuske til meg en hjertens kjær, som heller ikke gikk av veien for et festivalbesøk eller to. Gleden sto følgelig i taket da hun på bursdagen min vartet opp med festivalpass for to til Down on the Farm, og første helga i august bar det nedover Mosseveien i min ny-rehabiliterte bil, med våtservietter, telt og liggeunderlag i baksetet. Etter et snarbesøk på Systemet i Strömstad, holdt vi på å kjøre oss vill på umerkede svenske skogsveier, men en god retningssans reddet oss og base camp var etablert i god tid før heltene i The Posies entret hovedscenen. Jon og Ken stilte for anledningen som elektrisk duo (selv om plakaten sa "accoustic"), men viste i løpet av deres gnient tilmålte halvtime at så lenge låtene er gode nok, trenger man ikke et fotballag til å framføre dem (Bryan Ferry, are you listening?). Det ble i det hele tatt en hyggelig dag i solskinnet nede på gården, med mimresjef Grant-Lee Phillips, den svenske overraskelsen Sleeping Beauty og Sivert Høyems tårevåte hyllest til Robert Burås som de største høydepunktene.
Festivalnatt i telt er som alltid en vinner, særlig når den middelaldrende bobil-gjengen ved siden av skråler Dylan-låter til sola står opp. Det hører også med til friluftsopplevelsen å våkne med sandpapir-gommer på tvers av en tom luftmadrass i et telt som holder 40 grader, både i temperatur og vinkel. All gruff ble imidlertid raskt kurert med cola, kaffe og polarbrød med smøreost, og etter at Tord Akerbæk hadde lagt ut om universets historie på nostalgisk Lars Saabye Christensen-vis, kunne selv ikke verdens minste vaffelplate ødelegge den gode og avslappede stemninga. Til tonene av ymse hyggelige, om enn noe likelydende americana-orkestre sløvet vi rundt på farmen, og idet vi var i ferd med å gå løs på vårt importerte lager av bilvarm øl, kom sivilisasjonen til unnsetning, i form av Henrik, Christine og en kjærkommen kald sixpack, og dermed ble resten av dagen rene sjarmøretappen. Powerpop-gudfar Alex Chilton og hans Big Star stilte med Jon & Ken fra Posies i midtbaneleddet 
og serverte lekre lissepasninger i form av en suverent sammensatt settliste og formidabel feelgood-faktor, før The Flaming Lips avsluttet aftenen på hovedscenen med sitt sedvanlig spektakulære show, krydret med konfettikanon og marsboere i matchende minikjoler (sorry, glemte å avslutte allitterasjons-applikasjonen her.. sånn). Festen var imidlertid ikke over, selv etter denne utblåsningen, men fortsatte i låven (hvor ellers?), der twangmeister Bill Kirchen holdt honkytonk-hoff for et entusiastisk publikum som gjorde sitt beste for å tømme lommene for ølbonger. Da gamlefar til full jubel avsluttet med å inkorporere fire tiår med gitarhelter i sin signaturlåt Hot Rod Lincoln, var det igrunn bare naturlig at han ble etterfulgt av heavy-hillbilliene Hayseed Dixie, som etter en time med hardrock-historie arrangert for mandolin og banjo, satte et verdig punktum for kvelden og festivalen med køntri-hymnen Will the Circle Be Unbroken.
Og sirkelen var på sett og vis sluttet da jeg og min trofaste Peugeot dagen derpå fikk æren av å hjelpe teltnaboens folkevognbuss med startkabler og strøm! Isn't it ironic..
Etter at jeg fikk lappet sammen bilen, er det ikke fritt for at jeg er blitt ørlitt paranoid hva parkering angår. Det hjalp ikke nevneverdig å finne den faste parkeringsstripa Rathkes gate badet i den umiskjennelige glansen fra bilruteglass da jeg skulle på jobb forrige mandag. Ikke mindre enn FEM små glasshauger var å finne i den lille gatestubben langs Soffa kirke.
I Helgesens gate, kun et casual-steinkast unna, oppdaget jeg ytterligere et offer. Bilen var dekorert i ymse rød-blå "bohem"-effekter, men jeg sverger på at undertegnede ikke var innblandet. Det var vel snarere en VIF-ansatt som bomma på overgangs-vinduet, tenker jeg.
