There goes the neighbourhood

"..politiet vet foreløbig ikke om det er snakk om samme gjerningsmann."

(Denne overskriften kunne i går leses i papirutgaven av Aftenposten, mens de i nettutgaven har vært smarte nok til å formulere seg noe annerledes. Tipper deres egen Per Egil Hegge gnir seg i henda over denne godbiten han helt sikkert kommer til å kommentere i språkspalten sin, bare saken blir gammel nok. Noen vil nå kanskje si at "enkelte ting spøker man bare ikke med". Det er selvsagt bare tull.)

Rett i vasken

Jeg går ikke for å være spesielt praktisk anlagt. Bortsett fra å spille gitar og taste på tastatur er det fint lite hendene mine kan brukes til. Det er da ikke fritt for at jeg kan slumpe til å bli litt misunnelig når min langt mer nevenyttige kollega Chrish i detalj dokumenterer hvordan han pusser opp et helt bad fra A til Å.
Det var derfor med stor stolthet jeg denne uka tok et lite skritt mot økt handiness og reparerte vannkrana på badet helt selv! En gang i februar sa det nemlig pang, noe løsna oppi tuten og i halvannen måned har jeg prøvd å overse at det spruter over hele badet (badet mitt er ikke spesielt stort) når jeg tapper vann. Til slutt var nok nok og jeg måtte avlegge Jernia et sjeldent besøk, hvor jeg etter litt leting og gjetting fant en blank del jeg syntes så riktig ut (det viste seg å hete "luftfilter"). Vel hjemme følte jeg for første (og sannsynligvis siste) gang savnet av en vannpumpetang, men siden jeg i min velfylte verktøykasse gjennom årenes løp har samlet en del ting og eh.. tang, klarte jeg å finne velegnet redskap. Tuten ble skrudd av, metallrester plukket ut og etter litt fikling fikk jeg den nye delen på plass der jeg regnet med at den skulle sitte. Stemningen var til å ta og føle på da jeg skrudde tuten på plass og nervøst hevet håndtaket, og lettelsen, gleden og ikke minst stoltheten var enorm da jeg konstaterte at vannet omsider gikk rett i vasken.

Nå er jeg veldig spent på om mine skills kvalifiserer til plass i dette mysige bofelleskapet, der handiness tydeligvis er påkrevet, muligens først og fremst for å få korken av sjokoladesausflaska.

Aftenstund har gull i Mund

Spørreprogrammet Alle mot én har sesongpremière på TV2 i kveld kl. 2000 og hvis du ser veeeldig nøye etter, kan du sannsynligvis skimte undertegnede som én av hundre oppe på lektern! Og ikke nok med det - to plasser til min høyre står jaggu meg søstra mi! Jepp, helt uvitende om hverandres planer meldte vi oss på hver for oss, og gjorde tydeligvis våre saker bra nok på audition til å havne i det prestisjetunge åpningsprogrammet som ble spilt inn i begynnelsen av desember. Følg nøye med når de presenterer "IT-konsulentene" - han i kortermet skjorte nede til venstre er meg.
Vi har vel strengt tatt ikke lov til å røpe utfallet, men det kan vel tenkes at en gevinst på 2,5mill hadde gitt seg enkelte utslag i bloggen her. Det jeg imidlertid KAN røpe, er at Øyvind Mund er langt høyere og tynnere enn man skulle tro, samt at koffert-babene fra Deal or No Deal neppe er noen kløppere i TP.

Bare barnemat

Jeg har nå vært onkel i et drøyt halvår, men foreløbig må mine onkelplikter sies å ha vært relativt rudimentære. Jeg har riktignok eksellert i grøtmating ved et par anledninger, men ellers har det begrenset seg til tilfeldig leking og pludring når mor og resten av slekta har trengt en pause. Denne lørdagen var det imidlertid alvor. Mor og far skulle i selskap og OnklT ble innkalt for å styre sjappa. Etter en kjapp briefing om matlaging og sovevaner fikk jeg selve ilddåpen: mitt første bleieskift. For å gjøre opplæringen så grundig som mulig hadde hovedpersonen sørget for å fylle bleia godt, men barnevakten lot seg ikke affisere og tok fort kontroll over klut og sinksalve og utførte drittjobben med bravur, og det vanskeligste ved hele operasjonen var faktisk å få strømpebuksa av og på et knøtt som spreller som en fisk på land.
Etter denne prestasjonen reiste foreldrene beroliget avgårde, og Caroline og jeg kunne omsider tilbringe litt kvalitetstid i tosomhet. Sammen så vi bl.a. ManU på sedvanligvis vis grine til seg et tvilsomt straffespark, hvorpå vår aggresjon gikk ut over kose-lemuren Hr. Lemur.
Den urettferdige dommeravgjørelsen var tydeligvis ikke glemt når kveldsgrøten kom på bordet, for Carolines survetryne minnet mest om Cristiano Ronaldo når han har snubla og ikke fått frispark. Det hemmelige våpenet måtte frem fra skapet i form av en boks fruktmos, som heldigvis gikk ned på høykant. I etterkant mistenker jeg at jeg ble lurt, men den slags utspekulerthet bør uansett premieres. Kveldsstellet gikk nesten smertefritt, bortsett fra da jeg i dagens siste strømpebuksemanøver slo hodet hennes i kanten av stellebordet og humøret gikk fra smørblid til utrøstelig på et halvt sekund, men det kan jo også ha vært for at hun ikke fikk se Kill Bill vol.2 sammen med meg. Men et sted må (alders)grensen gå.

Festivalgets kvaler

Snøen er i ferd med å smelte bort her i byen, og da er det jo naturlig å starte planleggingen av årets festivalsesong. Programmene begynner å ta form rundt omkring, billetter er i salg, og noen steder sogar utsolgt!
Her til lands er det jo blitt slik at ethvert veikryss skal ha sin egen festival, men det skal mye til for at jeg gidder å dra til "Åsgårdstrandstock" for å se Big Bang og Sissy Wish altså. Den hyggelige outsideren i år er utvilsomt Down on the Farm som første helga i august klinker til med gamle og nye powerpoplegender i Big Star og The Posies. Legg til Grant-Lee Phillips, Flaming Lips og William Hut, så ligger alt til rette for en trivelig helg for oss over 30.
Jeg spår det årlige solbrille-fesjået i Kristiansand en snarlig død etter at Toffen tok med seg den reelle musikkinteressen noen steinkast østover. Hovefestivalen lokker allerede med Kaiser Chiefs, The Killers og The Hold Steady, og med et trekkplaster eller to til (med all respekt, Slayer gjør det ikke for meg), skal du ikke se bort fra at jeg pakker soveposen med kurs for Tromøya i slutten av juni.
Sovepose er obligatorisk festivalbagasje utenfor Norges grenser, og det er ikke til å komme fra at virkelig sterke line-ups må du krysse en landegrense eller tre for å få. For en som meg, med over middels dragning mot britisk indie, er de engelske festivalene rene kakefatet. Jeg har besøkt både Carling Weekend og V Festival, men alle festivalers mor, Glastonbury, mangler fremdeles fra lista. Der er pågangen så stor at de har måttet innføre et søknadssystem som også bør begrense svartebørshandelen betraktelig, siden billettene er personlige - med bilde! Søknadsfristen var nå på mandag, og undertegnede er en av de 400.000 som skal kjempe om 130.000 billetter - og det før ett eneste band er bekreftet.
Skulle den planen gå i vasken, har jeg en slags backup på sydligere breddegrader, for til tross for at spanjakkene selv ikke har peiling på å spelle råkk, har Benicàssim på Spanias østkyst i mange år pranget seg med staselige engelskspråklige headlinere. Siden jeg allerede har en kompis med feriehus i Spania, en musikk- og reiselysten kollega og et spanskkurs installert på laptop'en burde alt ligge til rette for å leve la vida loca i juli. Time vill sjåvv.

"Émile Zola? Han finner du under Zzzz.."

Mang en bokhandel tilbyr komfortable stoler til sine kunder for at man skal kunne teste ut en bok i en mest mulig naturlig og behagelig setting. Det spørs om ikke Tanum Byporten i tillegg burde investere i en kaffemaskin, slik at ikke menn på vei hjem fra kontoret ender opp med å ta ettermiddagsluren sin i butikken, slik som denne karen her. (ok, jeg vet at det ligner på Jonas Rønning som leter etter noe mat han har mistet nedi genseren, men denne fyren satt faktisk slik og sov de 10-15 minuttene jeg var inne i butikken.)
Tipper at ikke bokhandleren i Kabul har dette problemet.

Uten mat og drikke..

La meg presentere deluxe-utgaven av helgehandle-kurven for den ansvars-bevisste ungkar: I tillegg til mat og drikke inneholder den altså gulvvaskremedier for å forhindre at de gjestende pokerspillere ikke snubler i hybelkaninene.
Bare 60-åringer som synes saltstenger er festsnacks, sier du? Har du PRØVD å spille kort etter en pose ostepop eller?