Tonetyveri

Plagiat i musikk er et ømtålig, men særdeles festlig tema. Vår vestlige toneskala har bare 11 forskjellige toner og det er strengt tatt begrenset hvor mange ulike måter man kan sette sammen disse på uten å tråkke i oppgåtte stier. Pop- og rockhistorien er full av eksempler på at store og kredible artister mer eller mindre ubevisst har tatt seg inn på konkurrentenes territorium, ofte med dyrebare rettsaker som følge. Salige George Harrison slapp ikke unna da han bygde sin #1-hit My Sweet Lord på The Chiffons' He's so Fine, men endte opp med å måtte kjøpe rettighetene til "originalen" (mens Chiffons på sin side profitterte ytterligere ved å gi ut Harrisons "cover"!). Oasis er, kanskje noe overraskende, aldri tatt for å rappe direkte fra The Beatles, men er med hell saksøkt får å stjålet vesentlige deler av Shakermaker og Whatever av mennene bak hhv I'd Like to Teach the World to Sing (New Seekers) og How Sweet to Be an Idiot (Neil Innes). På den litt absurde enden av skalaen finner vi John Fogerty som på 80-tallet ble saksøkt av sin gamle plateselskapssjef for å plagiere Creedence Clearwater Revival (mao. seg selv), mens Neil Young omtrent samtidig ble trukket for retten for å bevisst ikke låte som seg selv. Lett skal det ikke være.

Harrison var på langt nær den siste til å rappe fra 60-tallets jentegrupper. The Coral legger ikke skjul på sine historiske inspirasjonskilder, men for de fleste er det neppe så kjent at deres største hit Dreaming of You er en nesten note-for-note-avskrift av The Supremes' My World is Empty Without You. Også vår egen Ida Maria har vært ute med klørne, og måtte finne seg i at NME påpekte de åpenbare likhetene mellom hennes Stella og Martha & the Vandellas' Jimmy Mack.



Avslutningsvis, inspirasjonen til denne posten kom da jeg hørte gjennom den nye skiva til The Hold Steady og nikket gjenkjennende til spor 6, Yeah Sapphire. Ikke så rart at riffet låt kjent, når det er et simpelt tyveri av en av mine egne låter! De snasne hybeldemoene med min gamle powertrio spoonfool har tydeligvis funnet veien over dammen og "inspirert" Craig Finn i hans arbeid med den vanskelige tredjeplata. Chiffons fikk drøyt en halv mill dollars, bør jeg gå for ca halvparten? Sett bortsett fra riffet, er jo resten av låta ikke i nærheten av å hverken ligne eller være like bra... Døm selv:

OMG LOL ASH IRL!

Etter å omsider ha karret meg til Glastonbury og fått oppleve verdens største festival sammen med drøyt 170000 andre, er det ikke å komme unna at de fleste andre festivaler blir en ørliten nedtur forhold. For første gang siden jaffal 2003 bortprioriterte jeg tradisjonelt brit-fiendtlige Øya, for når headlinerne er Raga, Kaizers, Turboneger og BigBang, kunne årets Øya egentlig vært hvilken som helst norsk festival i hvilket veikryss som helst når som helst på denne sida av årtusenskiftet.
Særest av årets ørti bygdefestivaler var vel allikevel Raumarock på Åndalsnes, som i følge plakaten kun kunne skilte med ett eneste band i levende live, mens de øvrige gamle E6-traverne formodentlig var representert via youtube på storskjerm eller noe.

(Nå vil kanskje en smartass der ute hevde at IRL i denne konteksten ikke betyr In Real Life, men Irland. Men siden Ash er nord-irske, og dermed omtrent like hypp på å bli kalt irske som en sør-ossetier er på å bli kalt georgier (eller en sunnmøring romsdaling, sånn apropos), så kan det umulig være det. Jeg regner dessuten med at arrangørene har lest mitt innlegg om Duffy og Wales og vet godt at Nord-Irland tilhører Storbritannia - og at UK således hadde vært den korrekte geografiske betegnelsen.)

Eurotrash

Aftenposten utkom tirsdag med et fiffig EM-bilag, hvor man bl.a. kunne lese om Kroatias rocka landslagssjef Slaven Bilic, som artig nok har gått hen og skrevet og spilt inn landets EM-låt.

Alle som hører på FK Fotball vet at fotball-låta til alle tider har vært preget av hjelpeløse og pinlige forsøk på forene fotball og musikk (og denne låta er sannsynligvis ikke blant unntakene), men AP bringer i artikkelen en hederlig liste over sluttspill-låter som faktisk blir husket med positivt fortegn. Det negative med denne lista er imidlertid at samtlige inneholder stavefeil, miskrediteringer eller direkte feil tittel og som ivrig popquizer volder denne type slendrian betydelig smerte.

Jeg skal ikke pirke for mye ved at New Order kalte seg Englandneworder da de ga ut "World in Motion" eller at "Three Lions" (som er utgitt av Baddiel, Skinner & The Lightning Seeds) ALDRI har hett "Football's Coming Home", ei heller at vår egen "Alt For Norge" fra 1994 er utgitt med Drillos eller at den svenske sommerhiten fra samme år optimistisk nok er i presens og heter "När vi Gräver Guld i USA".
Det groveste sleivsparket her er Danmarks legendariske VM-låt fra '86 som altså IKKE heter "Vi er røde, vi er hvide", selv om de synger så i refrenget. Den heter "Re-Sepp-Ten" etter deres daværende trener Sepp Piontek, og framføres ikke av et hvilket som helst landshold, det er VM-holdet som skal rettmessig krediteres denne juvelen av en tribuneslager.

Den andre store "feilen" er selvsagt at Skottlands vemodig vakre VM-låt fra 1998 er utelatt, men den har jeg en mistanke om at det er bare jeg som savner.

Brennende engasjement

I forbindelse med første runde i cupen, brakte TV2-sporten historien om Harstadværingen Hans Petter Schjelderup, som etter en høyspentulykke så lyset og tok initiativ til et senter for brannskadde barn i Etiopia.
Bergenspatriotene i TV2 er som kjent selv hardt Brann-skadde, og det var kanskje nettopp også derfor de tok seg vann over hodet da de i intervjuet titulerte den særdeles fotballinteresserte Schjelderup som ildsjel.
Da blir man som alle vet ikke særlig populær hos brente barn.

Det må legges til at hjemmelaget Harstad IL hadde celebert besøk av Lyn, og publikum var selvsagt i fyr og flamme.

Save the Wales

TV-reklame for plater er noe av det verste jeg vet. Mens annen reklame (med unntak for bind) ofte er både morsom og underholdende og jevnt og trutt har utviklet seg i takt med trender og teknologi, har denne verkebyllen vist en imponerende stagnasjon og er i dag like jævlig som da fenomenet først dukket opp på første halvdel av 90-tallet og Trine Rein solgte 200.000 ved å presse kløfta si inn i de tusen hjem.
Jeg skal ikke gå detaljert inn på alt som er galt, men i tillegg til den massive overdosen av kjekkaseri ("paarty paarty"), store ord ("platen alle har ventet på") og selvfølgeligheter ("i salg nå", "fåes der du kjøper musikk") lest med hyper Radio1-stemme, blir det ekstra ille når det er tydelig at verken avsender eller budbringer har spesielt peiling på produktet de selger.

Snow Patrol ble for et par år siden markedsført på TV i Norge som "Englands største rockeband", og selv om man kunne sette et stort spørsmålstegn ved kriteriene for å kalle seg størst (og hardbarka råkkere ikke engang ville karakterisere SPs sutrete føleri som rock), var det horrible overtrampet her å kalle en gjeng nord-irer bosatt i Glasgow for engelske.

En skulle tro at et plateselskap ved navn Universal hadde litt mer kontroll på geografien enn som så, men nå har de altså gjort det igjen. Den walisiske sangfuglen Duffy (den nye Dusty Springfield eller den nye Amy Winehouse, alt ettersom når du er født) blir hver kveld omtalt som "Årets engelske sensasjon". Beg for mercy, indeed. Å ikke vite forskjellen på England og Storbritannia er i beste fall ignorant og barnslig, i verste fall dødelig provoserende. Det blir som å kalle Martin Andresen "Romerikes store fotballsønn" eller FC Barcelona "Baskerlands stolthet". Og en tilsvarende mix-up i det sør-østlige hjøret av Europa hadde garantert utløst krigshandlinger.

PS. Noen vil kanskje innvende at det her menes at de nevnte artistene er store/populære/sensasjonelle i England. I så fall lurer jeg på hvordan de har målt det. Det finnes ingen hitliste for England, akkurat som det ikke finnes en VG-liste for Rogaland. Og vi sier da heller ikke at Duffy er "en norsk sensasjon" nå når hun faktisk topper VG-lista?

High and Low

Det kan vise seg at årets flotteste album ble utgitt allerede i januar. The Helio Sequence (THS) kom - for min del - fra intet og smeltet seg vei inn i hjerterota med andreplata Keep Your Eyes Ahead, en nydelig samling av sofistikerte og suggererende poplåter. Da jeg nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at de skulle spille i Oslo 8. april (som oppvarming for de adskillig mer velrennomerte Low), ble det naturligvis sporenstreks kjøpt billetter til Kirsti og meg, uten tanke på hva filofaxen måtte ha av innvendinger. Alt er tross alt et spørsmål om prioritering.
Foppalltreninga? Pytt, det er lov å stå over én gang. Det faktum at jeg mindre enn 24 timer tidligere returnerte fra en femdagers heisatur til London? Pytt, man er da fremdeles i sin beste alder! Avgjørende kvartfinale i CL på Anfield? Pytt, man..eh.. hva sa du? Akkurat. Det var vel i overkant å håpe på en trygg firemålsledelse fra bortekampen, så det hele endte i stedet med en av tidenes double whammies, men ikke uten dramatikk! Følg thrilleren minutt for minutt her!

20:00 Dørene åpner på Rockefeller.
20:20 Livredd for å gå glipp av det som for oss er hovedbandet, tar vi trikken til sentrum, mens jeg funderer på om noen av kebab-sjappene i Torggata har TV.
20:32 Vi ankommer storstua og får vite at THS går på 2100.
20:45 Den svenske dommeren blåser i gang kampen på Anfield, mens vi sitter lett nervøse ved et bord med hvert vårt glass vin. Rød vin, selvsagt.
20:59 Det durer i lomma, og jeg motstår fristelsen av å kikke på det som sannsynligvis er en scoringsvarsel.
21:02 THS tusler på scenen og starter showet med åpningslåta på skiva, Lately.
21:15 Det scores igjen på Anfield, men det er vi foreløpig lykkelig uvitende om.
21:23 De to gutta får maksimalt ut av trommer og gitar (og litt lyd på boks), og leverer suverene versjoner av de fleste go'låtene. Jentene på nabobordet ser rart på meg når jeg jubler og klapper mer enn høflig mellom låtene.
21:27 Jeg finner frem mobilen for å knipse et par scenebilder og ser at jeg nå har to uleste sms'er.
21:45 THS avslutter med en hypnotisk versjon av Beatles-klassikeren Tomorrow Never Knows, og vi hiver på oss jakkene og jogger lett ut av lokalet i retning Two Dogs i Brugata, mens jeg sjekker meldingene og får vite at det står 1-1 til pause. Status quo.
21:51 Vi får såvidt kloret til oss plass bakerst i "storsalen" på Two Dogs med en bayer i hånd.
22:02 Kampen er full av nerve og bølger fram og tilbake. Helt åpent, men vi har trua.
22:09 El Niño sender oss til himmels med en nydelig enkeltprestasjon og den ukjente guttungen på stolen ved siden av får en klem. Nå blir det i alle fall ikke ekstraomganger, men samtidig vet vi at en Arsenal-utligning sender dem videre på bortemålsregelen*.
22:21 Den nevnte guttungen ser stadig nervøst på klokka og prikker meg tilslutt på skuldra. Han heter Chris, er på klassetur og er nødt til å stikke, men gir meg nummeret sitt og ber pent om at jeg sender sms med sluttresultatet. Jeg har selvsagt ikke noe problem med å sette meg inn i fyrens dobbeltbookingsproblematikk.
22:23 LFC har god kontroll på kampen med drøye 5 minutter igjen av ordinær tid.
22:24 Theo Walcott får gå over hele banen og legge inn til tre umarkerte spisser. Håret til Adebayor har nå vokst såpass mye ut igjen til at han er på rett sted til rett tid. Det føles det ikke som om vi er.
22:26 Herrejesus og gud. Babel blir felt i boksen og Stevie G er the man på straffer!
22:32 Babel har tydeligvis skjønt at det vil bli stilt spørsmål ved straffesituasjonen av bitre Gooners, og fjerner all tvil med å hamre inn 4-2 på overtid.
22:34 LFC er nok en gang klare for en semifinale mot Chelski, og fornøyde multitaskere kan smilende ta turen opp til Rockefeller der Low er en snau halvtime inn i settet sitt. Jeg aner ikke hva de spiller, men det låter fint. Chris får et detaljert referat fra kampens siste ti minutter.
22:44 Kirsti griper etter sin mobil - som ikke er der den skal være.
22:48 Etter en rekognosering på området og samtale med diverse personell på RF viser jeg sanne gentleman-takter og løper ned til Two Dogs for å lete etter den der.
23:03 Mobilen er ikke å se, verken der vi satt, bak bardisken eller på jentedoen, og jeg må returnere til basen med dårlige nyheter og uforrettet sak.
23:12 Kirsti lufter halmstrå-teorien om at hun kanskje aldri hadde med mobilen ut.
23:20 Low fullfører konserten, men feststemningen sitter naturlig nok ikke helt.
23:34 To trøtte typer kommer hjem og finner et stk mobil på kjøkkenbenken og alle var enige om at hadde vært en fin kveld.

* NEI, denne regelen sier IKKE at bortemål teller dobbelt, det ville i så fall bety at et lag går videre ved å tape 0-3 hjemme og vinne 5-3 borte.

The London I

Innspurten i Premier League er godt i gang, og selv om mine helter i rødt ikke har sjansen til å hevde seg øverst i toppen i år heller, er det alltid stas å reise over for å se gutta i aksjon. Derfor slo jeg til da tidligere reisefelle Arnstein lokket med billetter til Arsenal-LFC på Emirates, og fikk en drøss med andre hyggelige (og noen uhyggelige) opplevelser med på kjøpet. Her er høyde- (og dybde-) punktene i stikkordsform:

:( Flatt batteri på min privat-taxi til Torp
:) Startkabler og trofast Peugeot 205.
:) Bra veier, 100-grense og ankomst boarding i siste minutt.
:( Såkalt "priority boarding" på halve flyet
:) Losji på Anders' ringe 10 m².
:) Innta en meter pizza.
:) The Enemy, for anledningen akustisk med snasen strykekvartett.
:) Hetebølge og sightseeing i t-skjorte
:) Multinasjonal fotballtrening.
:) Jukebox på hotellrommet på Euston Square
:( Smal dobbeltseng og én dyne til Arnstein og meg.
:) Full English Breakfast (alltid).
:) Torres-sangen besunget uavbrutt i 20min av 40 hoppende og ølkastende LFC-fans før kamp.
:) Crouch 1-0.
:( Baklengsmål på dødball. Igjen.
:) Poeng i en vrien bortekamp og trua på semifinale i CL.
:( Gå seg vill i Islington. I regn.
:) Kule små barer i bortgjemte smug.
:( £16 i CC for ett-minutts opphold på technoklubb.
:( Væromslag og snø (!)
:) Se ManU rote bort poeng på TV.
:) Chiswick, hi-class suburbia.
:( Nektet inngang på The Delays-konsert, ikke fordi det er fullt, men fordi det er så mange på gjesteliste.
:) Trøstespise legendarisk god indisk.
:) Komme inn allikevel, for den skammelige sum av £3.
:) Endelig anskaffe strøm-adapter på den siste dagen av min tiende tur til balløya.
:( Brannalarm på hotellet mandag morgen. Falsk.
:( Brannalarm IGJEN. Falsk igjen.
:) Musikk- og kles-shoppebonanza i Camden.
:) Kredittkort og lav pundkurs.

Husker du?

Nordlys kunne i går melde om at tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen har pådratt seg Alzheimer, og eksemplifiserer dette bl.a. med at den ihuga Tromsø-supporteren kan finne på å juble når motstanderen scorer mål.
No-fish Olsen har faktisk hatt sentrale verv helt opp til ledernivå i klubben i en årrekke, og en langt mer plausibel forklaring på den joviale TIL-hengerens tilstand er vel å finne på Gutans "lekegrind". Årevis med knokkelfotball og nedrykkskamp i halvmørket på en snødekt hengemyr av en hjemmebane har utvilsomt sløvet ned essensielle hjernefunksjoner, og det Olsen lider av er nok snarere Alfheimers og kan enkelt kureres med sesongkort på f.eks. Nou Camp.

Lost in space

For kort tid siden nevnte jeg min CD #1000, Swervedrivers EP Space Travel Rock'n'roll. Det er vel heller tvilsomt om Therese Liljeteig hadde denne i tankene da hun satte opp sin space-playlist, som nylig ble valgt ut som soundtrack for de stakkars astronautene på romstasjonen Jules Verne. I stedet finner vi bl.a. heisartistene Celine Dion, R. Kelly og Elton John, samt danskebåtfavoritter som Walk of Life og Rockin' All Over the World.
Hadde jeg vært innestengt i en romferge i et halvt år og kun hatt disse låtene å velge mellom, tror jeg fort det kunne endt som med den suicidale romkapteinen i Pink Floyds legendariske Set the Controls for the Heart of the Sun.
"Jeg tenkte ikke så mye over utvalget," sier Liljeteig, og flaks var kanskje det, ellers kunne kanskje de stakkars astronautene endt opp med flere udødelige dansebandhits, som f.eks. Rai Rai, Cotton Fields eller La det Swinge.

Om jeg kunne gjort det bedre sjøl? Seff, det er ikke DETTE som er rocket science. En utgave av Clever Eleven hadde selvsagt gjort seg bra, men hvis det på død og liv måtte være et astro-tema på samlinga, ville den f.eks. sett omtrent slik ut (off the top of my head):

Pink Floyd - Astronomy Dominé
The Byrds - Mr. Spaceman
David Bowie - Life on Mars
The Church - Under the Milky Way
Inspiral Carpets - Saturn 5
Crowded House - Distant Sun
Dada - Playboy in Outer Space
Kashmir - Mom in Love, Daddy in Space
Smash Mouth - Walking on the Sun
Amundsen - Moonwalker

Kiss me!

Jada, de er gamle og rynkete.
Jada, det er bare halvparten igjen av originalbesetningen.
Jada, det er en gigantisk cash cow.
Jada, 750 spenn + ymse avgifter er mye for én konsert.
Jada, de har ikke gitt ut noe av interesse på 20 år (jada, noen vil si 30 og onde tunger vil si aldri, men når det kommer til tunger vet vi jo hvem som vinner!)

Men det er KISS, for faen! Nostalgi og mytologi. De litt skumle, men utenomjordisk tøffe barndomsheltene. En tjukk bunke med Kiss-kort. Stjerneposen. Et susete kassettopptak av Unmasked. Giga-plakaten til min sjuårsdag. Verdens største trommesett. Raketter ut av gitaren. Blod og flammer. Tunga til Gene. Tunga til Genes bestemor!
OG JEG HAR BILLETT!