For the records

Påstår man å ha fasiten på hva som er "årets beste plater" må man regne med nordavind fra alle kanter. Tabloide musikkjournalister her til lands synes å være mer opptatt av hva andre musikkjournalister mener enn å pleie en genuin musikkinteresse, derfor blir det avislesende publikum foret med variasjoner over et åh-så-kredibelt tema (husk å alltid slenge med et par rap-skiver, for å vise at du er urban og mottakelig) og til slutt indoktrinert til å tro at det er dette vi må høre på - og grunnlaget for nok en vellykket Øyafestival er lagt. 
Undertegnede setter selvsagt også opp sin årvisse albumliste, men modererer meg i alle fall til å kalle den "mine favoritt-album". Den er noe mindre enn fjorårets liste, og dette kan være en indikasjon på at 2008 var et labert albumår, men også skyldes økt fokus på enkeltlåter ifm Clever Eleven.  
Noen vil kanskje bli overrasket over å finne at både synth og jentevokal har gjort sitt inntog på listene mine, men fremdeles er hovedvekten utvilsomt på hvite menn med gitar, og det blir den sannsynligvis i 2009 også.  

1. Captain Wilberforce – Everyone Loves a Winner
   
2. The Helio Sequence – Keep Your Eyes Ahead
   
3. The Duke Spirit – Neptune
   
4. Cut Copy – In Ghost Colours
   
5. Attic Lights – Friday Night Lights
   
6. Sparkadia – Postcards
   
7. Royworld – Man in the Machine 
   
8. Army Navy – Army Navy
   
9. The Subways – All or Nothing
   
10. Van She – V
    
11. Death Cab for Cutie – Narrow Stairs
    
12. Nada Surf – Lucky
    
13. Ida Maria – Fortress Round My Heart
    
14. Oasis – Dig Out Your Soul
    
15. The Envy Corps – Dwell
    

Og selvsagt har jeg laget en Spotify-playlist med smakebiter fra (de fleste av) disse. Når årets beste låter skulle plukkes ut, stoppet jeg på det pene tallet 111, og disse kan du med et snev av edb-kompetanse erverve deg her.

(glemte å publisere denne, så den kommer to måneder for sent, men pytt.  Den som venter på nougat, venter aldri forgjeves.)

Vondt skal vondt fordrive

Én ting er hvordan Samferdselsetaten åpenbart har kastet ball med Holgersen-Tvernes fra Ut i vår hage og tatt'n helt ut med sin siste holdningskampanje i kampen mot forsøpling i hovedstaden. Kampanjen er retta inn mot ungdom og snakker ungdommens språk med tøffe bokstaver på en jævla drøy måte (men såpass drøyt må det være).

En annen ting er hvordan de i mine øyne på klønete gangsta-vis skyter seg selv i foten med dette selvutslettende budskapet. For er det en ting som forsøpler min hverdag og som jeg (og flere med meg) gjerne skulle blitt kvitt en gang for alle, så er det nettopp rap. Ond sirkel altså. Jævla drøyt.

Smørefritt

Mange har sikkert fått med seg at påleggslegenden HaPå etter over femti års produksjon ikke lenger skal produseres på Hamar, da driftskostnadene er blitt for høye. 

Det overraskende få vet er imidlertid at navnet HaPå ikke først og fremst er en reklamebyrå-utklekket oppfordring til sukkerhunrige småunger, men en forkortelse for den langt mindre innbydende betegnelsen Hamar Pålegg. Når man åpner for å gjenoppta produksjonen i andre lokaler, har de da tenkt på at de har et merkenavn å ta vare på, tro? Det begrenser jo alternativene betraktelig. Halden, Haugesund og Harstad peker seg ut som hete kandidater her hjemme, men mye tyder på at Nestlé flytter kokeriet ut av dyre Norge. Hamburg, Haag og Hartlepool vil sikkert ha et ord med i laget, men hvis billig arbeidskraft veier tyngst, tipper jeg vi om kort tid kan kose oss med Harare Pålegg. Her ser jeg for meg at bedriften glatt kan betale gasjen i naturalia, og arbeiderne vil kunne glede seg over lønnspålegg hver eneste dag! Burde gå som smurt!

Stjel hva som skjer

For litt siden skapte TV2s klovnereporter Truls Svendsen furore da han drakk seg selv under bordet på "jobb". De som følger litt med på TV og Internett og slikt, kjente imidlertid igjen stuntet fra Jimmy Kimmel Live, der den utskremte sikkerhetsvakten Guillermo noen uker i forveien på identisk vis shoter tequila med stjernene under Emmy-gallaen. Konfrontert med dette åpenbare plagiatet, hevder imidlertid TV2 sin uskyld, og peker istedet gjentatte ganger på at Senkveld har en særdeles kreativ stab. Da var det vel muligens den samme staben som bare noen dager senere kom på den gode idéen å være liksom-flue på veggen i en fiktiv Tippeliga-garderobe, som ble vist under TV2s fotballgalla forrige uke. Her kom treneren inn i pausen og måtte snakke til sin multinasjonale tropp på et halvt dusin språk. Ikke heeeelt ulikt dette to måneder gamle Youtube-innslaget fra England - faktisk helt likt:


En annen copycat på fotballgallaen var Stabæks bejublede brasilianer Alanzinho. Ingen tvil om at dribledvergen har latt seg inspirere av en annen Norgesimport, både hva hår og kleskode angår:

Sekspoengsnoveller

London? Lekende lett. Liverpool leder ligaen!

Banka trøndera. Unngikk nedrykk. Stor opptur.

Brøt forbannelsen da det gjaldt mest.

Lettmetall?

I et fremragende innslag i forrige ukes Lydverket, forsøker journalisten å komme til bunns i en av rockhistoriens mer interessante mordgåter, nemlig hvem drepte heavy metal?
Innimellom herlig nostalgiske privatopptak (som man kjente seg skummelt mye igjen i) fikk vi teorier og vitneutsagn fra både ofre og mistenkte, og en av legendene som uttaler seg med erm.. tyngde er Dee Snider fra Twisted Sister, som bl.a. retter en anklagende langfinger mot akustiske "power"ballader og svart-hvittvideoer på MTV.

Men kanskje den forsmådde has-been burde feie for sin egen dør? Det er tross alt bare et par uker siden følgende var å lese i den meget seriøse og troverdige amerikanske nyhetsfomidleren The Onion:

In a stunning reversal of their long-stated reluctance to take it, members of
heavy-metal band Twisted Sister announced Monday that, after 24 years of fervent refusal, they are now willing to take it. [...] Bassist Mark "the Animal"
Mendoza also stated that, in regards to what he wants to do with his life, he no longer solely wants to rock, but would instead prefer doing other things, such as raising a family and working as a claims adjuster in Rye, NY.

WTF?! Hva blir det neste? Har Europe ytterligere en countdown på lur? Lever Bon Jovi på hederlig timelønn (og 100% på helligdager) i tillegg til bønner? Eller - gud forby - skulle det vise seg at Kiss heretter bare ønsker å smårocke litt på kvelden, og kun feste på lørdager?
Gammel kjærlighet ruster kanskje ikke, men det gjør åpenbart metall. No further questions, your honour.

Delikat, esse!

Hva skjedde med salaten? Har noen tråkket i den? Og kan vi glede oss til at "Sommer", "Potet" og "Reke" snart er å finne i kjøledisken på Rimi?
(legg for øvrig merke til at dette er andre gang italiensk salat figurerer i bloggen min, mer enn noe annet pålegg.)

Alea Jacta Est

De beryktede terningøynene har brakt glede og sorg i kultur-Norge siden de ble introdusert av Arne Skouen i VG for drøye 55 år siden. I løpet av ett sekund kan anmelderen på vegne av folket bestemme kvaliteten på et litterært, filmatisk eller musikalsk livsverk med denne definitive og nådeløse måleenheten som blir stående i stein til evig tid. Eller?
"Kulturavisen" Dagbladet er tydeligvis av den oppfatning at sex gir rett til et ekstra kast, og trakk fra et øye da anmeldelsen av pulemaset (© VG) til New Kids on the Block skulle på nett. Muligens etter å ha lest i VG at alle de andre avisene i den vestlige verden slaktet plata, eventuelt rett og slett etter å ha innsett at boyband-revival allikevel ikke er det nye nu rave.

Tonetyveri

Plagiat i musikk er et ømtålig, men særdeles festlig tema. Vår vestlige toneskala har bare 11 forskjellige toner og det er strengt tatt begrenset hvor mange ulike måter man kan sette sammen disse på uten å tråkke i oppgåtte stier. Pop- og rockhistorien er full av eksempler på at store og kredible artister mer eller mindre ubevisst har tatt seg inn på konkurrentenes territorium, ofte med dyrebare rettsaker som følge. Salige George Harrison slapp ikke unna da han bygde sin #1-hit My Sweet Lord på The Chiffons' He's so Fine, men endte opp med å måtte kjøpe rettighetene til "originalen" (mens Chiffons på sin side profitterte ytterligere ved å gi ut Harrisons "cover"!). Oasis er, kanskje noe overraskende, aldri tatt for å rappe direkte fra The Beatles, men er med hell saksøkt får å stjålet vesentlige deler av Shakermaker og Whatever av mennene bak hhv I'd Like to Teach the World to Sing (New Seekers) og How Sweet to Be an Idiot (Neil Innes). På den litt absurde enden av skalaen finner vi John Fogerty som på 80-tallet ble saksøkt av sin gamle plateselskapssjef for å plagiere Creedence Clearwater Revival (mao. seg selv), mens Neil Young omtrent samtidig ble trukket for retten for å bevisst ikke låte som seg selv. Lett skal det ikke være.

Harrison var på langt nær den siste til å rappe fra 60-tallets jentegrupper. The Coral legger ikke skjul på sine historiske inspirasjonskilder, men for de fleste er det neppe så kjent at deres største hit Dreaming of You er en nesten note-for-note-avskrift av The Supremes' My World is Empty Without You. Også vår egen Ida Maria har vært ute med klørne, og måtte finne seg i at NME påpekte de åpenbare likhetene mellom hennes Stella og Martha & the Vandellas' Jimmy Mack.



Avslutningsvis, inspirasjonen til denne posten kom da jeg hørte gjennom den nye skiva til The Hold Steady og nikket gjenkjennende til spor 6, Yeah Sapphire. Ikke så rart at riffet låt kjent, når det er et simpelt tyveri av en av mine egne låter! De snasne hybeldemoene med min gamle powertrio spoonfool har tydeligvis funnet veien over dammen og "inspirert" Craig Finn i hans arbeid med den vanskelige tredjeplata. Chiffons fikk drøyt en halv mill dollars, bør jeg gå for ca halvparten? Sett bortsett fra riffet, er jo resten av låta ikke i nærheten av å hverken ligne eller være like bra... Døm selv:

OMG LOL ASH IRL!

Etter å omsider ha karret meg til Glastonbury og fått oppleve verdens største festival sammen med drøyt 170000 andre, er det ikke å komme unna at de fleste andre festivaler blir en ørliten nedtur forhold. For første gang siden jaffal 2003 bortprioriterte jeg tradisjonelt brit-fiendtlige Øya, for når headlinerne er Raga, Kaizers, Turboneger og BigBang, kunne årets Øya egentlig vært hvilken som helst norsk festival i hvilket veikryss som helst når som helst på denne sida av årtusenskiftet.
Særest av årets ørti bygdefestivaler var vel allikevel Raumarock på Åndalsnes, som i følge plakaten kun kunne skilte med ett eneste band i levende live, mens de øvrige gamle E6-traverne formodentlig var representert via youtube på storskjerm eller noe.

(Nå vil kanskje en smartass der ute hevde at IRL i denne konteksten ikke betyr In Real Life, men Irland. Men siden Ash er nord-irske, og dermed omtrent like hypp på å bli kalt irske som en sør-ossetier er på å bli kalt georgier (eller en sunnmøring romsdaling, sånn apropos), så kan det umulig være det. Jeg regner dessuten med at arrangørene har lest mitt innlegg om Duffy og Wales og vet godt at Nord-Irland tilhører Storbritannia - og at UK således hadde vært den korrekte geografiske betegnelsen.)