Stjel hva som skjer

For litt siden skapte TV2s klovnereporter Truls Svendsen furore da han drakk seg selv under bordet på "jobb". De som følger litt med på TV og Internett og slikt, kjente imidlertid igjen stuntet fra Jimmy Kimmel Live, der den utskremte sikkerhetsvakten Guillermo noen uker i forveien på identisk vis shoter tequila med stjernene under Emmy-gallaen. Konfrontert med dette åpenbare plagiatet, hevder imidlertid TV2 sin uskyld, og peker istedet gjentatte ganger på at Senkveld har en særdeles kreativ stab. Da var det vel muligens den samme staben som bare noen dager senere kom på den gode idéen å være liksom-flue på veggen i en fiktiv Tippeliga-garderobe, som ble vist under TV2s fotballgalla forrige uke. Her kom treneren inn i pausen og måtte snakke til sin multinasjonale tropp på et halvt dusin språk. Ikke heeeelt ulikt dette to måneder gamle Youtube-innslaget fra England - faktisk helt likt:


En annen copycat på fotballgallaen var Stabæks bejublede brasilianer Alanzinho. Ingen tvil om at dribledvergen har latt seg inspirere av en annen Norgesimport, både hva hår og kleskode angår:

Sekspoengsnoveller

London? Lekende lett. Liverpool leder ligaen!

Banka trøndera. Unngikk nedrykk. Stor opptur.

Brøt forbannelsen da det gjaldt mest.

Lettmetall?

I et fremragende innslag i forrige ukes Lydverket, forsøker journalisten å komme til bunns i en av rockhistoriens mer interessante mordgåter, nemlig hvem drepte heavy metal?
Innimellom herlig nostalgiske privatopptak (som man kjente seg skummelt mye igjen i) fikk vi teorier og vitneutsagn fra både ofre og mistenkte, og en av legendene som uttaler seg med erm.. tyngde er Dee Snider fra Twisted Sister, som bl.a. retter en anklagende langfinger mot akustiske "power"ballader og svart-hvittvideoer på MTV.

Men kanskje den forsmådde has-been burde feie for sin egen dør? Det er tross alt bare et par uker siden følgende var å lese i den meget seriøse og troverdige amerikanske nyhetsfomidleren The Onion:

In a stunning reversal of their long-stated reluctance to take it, members of
heavy-metal band Twisted Sister announced Monday that, after 24 years of fervent refusal, they are now willing to take it. [...] Bassist Mark "the Animal"
Mendoza also stated that, in regards to what he wants to do with his life, he no longer solely wants to rock, but would instead prefer doing other things, such as raising a family and working as a claims adjuster in Rye, NY.

WTF?! Hva blir det neste? Har Europe ytterligere en countdown på lur? Lever Bon Jovi på hederlig timelønn (og 100% på helligdager) i tillegg til bønner? Eller - gud forby - skulle det vise seg at Kiss heretter bare ønsker å smårocke litt på kvelden, og kun feste på lørdager?
Gammel kjærlighet ruster kanskje ikke, men det gjør åpenbart metall. No further questions, your honour.

Delikat, esse!

Hva skjedde med salaten? Har noen tråkket i den? Og kan vi glede oss til at "Sommer", "Potet" og "Reke" snart er å finne i kjøledisken på Rimi?
(legg for øvrig merke til at dette er andre gang italiensk salat figurerer i bloggen min, mer enn noe annet pålegg.)

Alea Jacta Est

De beryktede terningøynene har brakt glede og sorg i kultur-Norge siden de ble introdusert av Arne Skouen i VG for drøye 55 år siden. I løpet av ett sekund kan anmelderen på vegne av folket bestemme kvaliteten på et litterært, filmatisk eller musikalsk livsverk med denne definitive og nådeløse måleenheten som blir stående i stein til evig tid. Eller?
"Kulturavisen" Dagbladet er tydeligvis av den oppfatning at sex gir rett til et ekstra kast, og trakk fra et øye da anmeldelsen av pulemaset (© VG) til New Kids on the Block skulle på nett. Muligens etter å ha lest i VG at alle de andre avisene i den vestlige verden slaktet plata, eventuelt rett og slett etter å ha innsett at boyband-revival allikevel ikke er det nye nu rave.

Tonetyveri

Plagiat i musikk er et ømtålig, men særdeles festlig tema. Vår vestlige toneskala har bare 11 forskjellige toner og det er strengt tatt begrenset hvor mange ulike måter man kan sette sammen disse på uten å tråkke i oppgåtte stier. Pop- og rockhistorien er full av eksempler på at store og kredible artister mer eller mindre ubevisst har tatt seg inn på konkurrentenes territorium, ofte med dyrebare rettsaker som følge. Salige George Harrison slapp ikke unna da han bygde sin #1-hit My Sweet Lord på The Chiffons' He's so Fine, men endte opp med å måtte kjøpe rettighetene til "originalen" (mens Chiffons på sin side profitterte ytterligere ved å gi ut Harrisons "cover"!). Oasis er, kanskje noe overraskende, aldri tatt for å rappe direkte fra The Beatles, men er med hell saksøkt får å stjålet vesentlige deler av Shakermaker og Whatever av mennene bak hhv I'd Like to Teach the World to Sing (New Seekers) og How Sweet to Be an Idiot (Neil Innes). På den litt absurde enden av skalaen finner vi John Fogerty som på 80-tallet ble saksøkt av sin gamle plateselskapssjef for å plagiere Creedence Clearwater Revival (mao. seg selv), mens Neil Young omtrent samtidig ble trukket for retten for å bevisst ikke låte som seg selv. Lett skal det ikke være.

Harrison var på langt nær den siste til å rappe fra 60-tallets jentegrupper. The Coral legger ikke skjul på sine historiske inspirasjonskilder, men for de fleste er det neppe så kjent at deres største hit Dreaming of You er en nesten note-for-note-avskrift av The Supremes' My World is Empty Without You. Også vår egen Ida Maria har vært ute med klørne, og måtte finne seg i at NME påpekte de åpenbare likhetene mellom hennes Stella og Martha & the Vandellas' Jimmy Mack.



Avslutningsvis, inspirasjonen til denne posten kom da jeg hørte gjennom den nye skiva til The Hold Steady og nikket gjenkjennende til spor 6, Yeah Sapphire. Ikke så rart at riffet låt kjent, når det er et simpelt tyveri av en av mine egne låter! De snasne hybeldemoene med min gamle powertrio spoonfool har tydeligvis funnet veien over dammen og "inspirert" Craig Finn i hans arbeid med den vanskelige tredjeplata. Chiffons fikk drøyt en halv mill dollars, bør jeg gå for ca halvparten? Sett bortsett fra riffet, er jo resten av låta ikke i nærheten av å hverken ligne eller være like bra... Døm selv:

OMG LOL ASH IRL!

Etter å omsider ha karret meg til Glastonbury og fått oppleve verdens største festival sammen med drøyt 170000 andre, er det ikke å komme unna at de fleste andre festivaler blir en ørliten nedtur forhold. For første gang siden jaffal 2003 bortprioriterte jeg tradisjonelt brit-fiendtlige Øya, for når headlinerne er Raga, Kaizers, Turboneger og BigBang, kunne årets Øya egentlig vært hvilken som helst norsk festival i hvilket veikryss som helst når som helst på denne sida av årtusenskiftet.
Særest av årets ørti bygdefestivaler var vel allikevel Raumarock på Åndalsnes, som i følge plakaten kun kunne skilte med ett eneste band i levende live, mens de øvrige gamle E6-traverne formodentlig var representert via youtube på storskjerm eller noe.

(Nå vil kanskje en smartass der ute hevde at IRL i denne konteksten ikke betyr In Real Life, men Irland. Men siden Ash er nord-irske, og dermed omtrent like hypp på å bli kalt irske som en sør-ossetier er på å bli kalt georgier (eller en sunnmøring romsdaling, sånn apropos), så kan det umulig være det. Jeg regner dessuten med at arrangørene har lest mitt innlegg om Duffy og Wales og vet godt at Nord-Irland tilhører Storbritannia - og at UK således hadde vært den korrekte geografiske betegnelsen.)

Eurotrash

Aftenposten utkom tirsdag med et fiffig EM-bilag, hvor man bl.a. kunne lese om Kroatias rocka landslagssjef Slaven Bilic, som artig nok har gått hen og skrevet og spilt inn landets EM-låt.

Alle som hører på FK Fotball vet at fotball-låta til alle tider har vært preget av hjelpeløse og pinlige forsøk på forene fotball og musikk (og denne låta er sannsynligvis ikke blant unntakene), men AP bringer i artikkelen en hederlig liste over sluttspill-låter som faktisk blir husket med positivt fortegn. Det negative med denne lista er imidlertid at samtlige inneholder stavefeil, miskrediteringer eller direkte feil tittel og som ivrig popquizer volder denne type slendrian betydelig smerte.

Jeg skal ikke pirke for mye ved at New Order kalte seg Englandneworder da de ga ut "World in Motion" eller at "Three Lions" (som er utgitt av Baddiel, Skinner & The Lightning Seeds) ALDRI har hett "Football's Coming Home", ei heller at vår egen "Alt For Norge" fra 1994 er utgitt med Drillos eller at den svenske sommerhiten fra samme år optimistisk nok er i presens og heter "När vi Gräver Guld i USA".
Det groveste sleivsparket her er Danmarks legendariske VM-låt fra '86 som altså IKKE heter "Vi er røde, vi er hvide", selv om de synger så i refrenget. Den heter "Re-Sepp-Ten" etter deres daværende trener Sepp Piontek, og framføres ikke av et hvilket som helst landshold, det er VM-holdet som skal rettmessig krediteres denne juvelen av en tribuneslager.

Den andre store "feilen" er selvsagt at Skottlands vemodig vakre VM-låt fra 1998 er utelatt, men den har jeg en mistanke om at det er bare jeg som savner.

Brennende engasjement

I forbindelse med første runde i cupen, brakte TV2-sporten historien om Harstadværingen Hans Petter Schjelderup, som etter en høyspentulykke så lyset og tok initiativ til et senter for brannskadde barn i Etiopia.
Bergenspatriotene i TV2 er som kjent selv hardt Brann-skadde, og det var kanskje nettopp også derfor de tok seg vann over hodet da de i intervjuet titulerte den særdeles fotballinteresserte Schjelderup som ildsjel.
Da blir man som alle vet ikke særlig populær hos brente barn.

Det må legges til at hjemmelaget Harstad IL hadde celebert besøk av Lyn, og publikum var selvsagt i fyr og flamme.

Save the Wales

TV-reklame for plater er noe av det verste jeg vet. Mens annen reklame (med unntak for bind) ofte er både morsom og underholdende og jevnt og trutt har utviklet seg i takt med trender og teknologi, har denne verkebyllen vist en imponerende stagnasjon og er i dag like jævlig som da fenomenet først dukket opp på første halvdel av 90-tallet og Trine Rein solgte 200.000 ved å presse kløfta si inn i de tusen hjem.
Jeg skal ikke gå detaljert inn på alt som er galt, men i tillegg til den massive overdosen av kjekkaseri ("paarty paarty"), store ord ("platen alle har ventet på") og selvfølgeligheter ("i salg nå", "fåes der du kjøper musikk") lest med hyper Radio1-stemme, blir det ekstra ille når det er tydelig at verken avsender eller budbringer har spesielt peiling på produktet de selger.

Snow Patrol ble for et par år siden markedsført på TV i Norge som "Englands største rockeband", og selv om man kunne sette et stort spørsmålstegn ved kriteriene for å kalle seg størst (og hardbarka råkkere ikke engang ville karakterisere SPs sutrete føleri som rock), var det horrible overtrampet her å kalle en gjeng nord-irer bosatt i Glasgow for engelske.

En skulle tro at et plateselskap ved navn Universal hadde litt mer kontroll på geografien enn som så, men nå har de altså gjort det igjen. Den walisiske sangfuglen Duffy (den nye Dusty Springfield eller den nye Amy Winehouse, alt ettersom når du er født) blir hver kveld omtalt som "Årets engelske sensasjon". Beg for mercy, indeed. Å ikke vite forskjellen på England og Storbritannia er i beste fall ignorant og barnslig, i verste fall dødelig provoserende. Det blir som å kalle Martin Andresen "Romerikes store fotballsønn" eller FC Barcelona "Baskerlands stolthet". Og en tilsvarende mix-up i det sør-østlige hjøret av Europa hadde garantert utløst krigshandlinger.

PS. Noen vil kanskje innvende at det her menes at de nevnte artistene er store/populære/sensasjonelle i England. I så fall lurer jeg på hvordan de har målt det. Det finnes ingen hitliste for England, akkurat som det ikke finnes en VG-liste for Rogaland. Og vi sier da heller ikke at Duffy er "en norsk sensasjon" nå når hun faktisk topper VG-lista?

High and Low

Det kan vise seg at årets flotteste album ble utgitt allerede i januar. The Helio Sequence (THS) kom - for min del - fra intet og smeltet seg vei inn i hjerterota med andreplata Keep Your Eyes Ahead, en nydelig samling av sofistikerte og suggererende poplåter. Da jeg nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at de skulle spille i Oslo 8. april (som oppvarming for de adskillig mer velrennomerte Low), ble det naturligvis sporenstreks kjøpt billetter til Kirsti og meg, uten tanke på hva filofaxen måtte ha av innvendinger. Alt er tross alt et spørsmål om prioritering.
Foppalltreninga? Pytt, det er lov å stå over én gang. Det faktum at jeg mindre enn 24 timer tidligere returnerte fra en femdagers heisatur til London? Pytt, man er da fremdeles i sin beste alder! Avgjørende kvartfinale i CL på Anfield? Pytt, man..eh.. hva sa du? Akkurat. Det var vel i overkant å håpe på en trygg firemålsledelse fra bortekampen, så det hele endte i stedet med en av tidenes double whammies, men ikke uten dramatikk! Følg thrilleren minutt for minutt her!

20:00 Dørene åpner på Rockefeller.
20:20 Livredd for å gå glipp av det som for oss er hovedbandet, tar vi trikken til sentrum, mens jeg funderer på om noen av kebab-sjappene i Torggata har TV.
20:32 Vi ankommer storstua og får vite at THS går på 2100.
20:45 Den svenske dommeren blåser i gang kampen på Anfield, mens vi sitter lett nervøse ved et bord med hvert vårt glass vin. Rød vin, selvsagt.
20:59 Det durer i lomma, og jeg motstår fristelsen av å kikke på det som sannsynligvis er en scoringsvarsel.
21:02 THS tusler på scenen og starter showet med åpningslåta på skiva, Lately.
21:15 Det scores igjen på Anfield, men det er vi foreløpig lykkelig uvitende om.
21:23 De to gutta får maksimalt ut av trommer og gitar (og litt lyd på boks), og leverer suverene versjoner av de fleste go'låtene. Jentene på nabobordet ser rart på meg når jeg jubler og klapper mer enn høflig mellom låtene.
21:27 Jeg finner frem mobilen for å knipse et par scenebilder og ser at jeg nå har to uleste sms'er.
21:45 THS avslutter med en hypnotisk versjon av Beatles-klassikeren Tomorrow Never Knows, og vi hiver på oss jakkene og jogger lett ut av lokalet i retning Two Dogs i Brugata, mens jeg sjekker meldingene og får vite at det står 1-1 til pause. Status quo.
21:51 Vi får såvidt kloret til oss plass bakerst i "storsalen" på Two Dogs med en bayer i hånd.
22:02 Kampen er full av nerve og bølger fram og tilbake. Helt åpent, men vi har trua.
22:09 El Niño sender oss til himmels med en nydelig enkeltprestasjon og den ukjente guttungen på stolen ved siden av får en klem. Nå blir det i alle fall ikke ekstraomganger, men samtidig vet vi at en Arsenal-utligning sender dem videre på bortemålsregelen*.
22:21 Den nevnte guttungen ser stadig nervøst på klokka og prikker meg tilslutt på skuldra. Han heter Chris, er på klassetur og er nødt til å stikke, men gir meg nummeret sitt og ber pent om at jeg sender sms med sluttresultatet. Jeg har selvsagt ikke noe problem med å sette meg inn i fyrens dobbeltbookingsproblematikk.
22:23 LFC har god kontroll på kampen med drøye 5 minutter igjen av ordinær tid.
22:24 Theo Walcott får gå over hele banen og legge inn til tre umarkerte spisser. Håret til Adebayor har nå vokst såpass mye ut igjen til at han er på rett sted til rett tid. Det føles det ikke som om vi er.
22:26 Herrejesus og gud. Babel blir felt i boksen og Stevie G er the man på straffer!
22:32 Babel har tydeligvis skjønt at det vil bli stilt spørsmål ved straffesituasjonen av bitre Gooners, og fjerner all tvil med å hamre inn 4-2 på overtid.
22:34 LFC er nok en gang klare for en semifinale mot Chelski, og fornøyde multitaskere kan smilende ta turen opp til Rockefeller der Low er en snau halvtime inn i settet sitt. Jeg aner ikke hva de spiller, men det låter fint. Chris får et detaljert referat fra kampens siste ti minutter.
22:44 Kirsti griper etter sin mobil - som ikke er der den skal være.
22:48 Etter en rekognosering på området og samtale med diverse personell på RF viser jeg sanne gentleman-takter og løper ned til Two Dogs for å lete etter den der.
23:03 Mobilen er ikke å se, verken der vi satt, bak bardisken eller på jentedoen, og jeg må returnere til basen med dårlige nyheter og uforrettet sak.
23:12 Kirsti lufter halmstrå-teorien om at hun kanskje aldri hadde med mobilen ut.
23:20 Low fullfører konserten, men feststemningen sitter naturlig nok ikke helt.
23:34 To trøtte typer kommer hjem og finner et stk mobil på kjøkkenbenken og alle var enige om at hadde vært en fin kveld.

* NEI, denne regelen sier IKKE at bortemål teller dobbelt, det ville i så fall bety at et lag går videre ved å tape 0-3 hjemme og vinne 5-3 borte.

The London I

Innspurten i Premier League er godt i gang, og selv om mine helter i rødt ikke har sjansen til å hevde seg øverst i toppen i år heller, er det alltid stas å reise over for å se gutta i aksjon. Derfor slo jeg til da tidligere reisefelle Arnstein lokket med billetter til Arsenal-LFC på Emirates, og fikk en drøss med andre hyggelige (og noen uhyggelige) opplevelser med på kjøpet. Her er høyde- (og dybde-) punktene i stikkordsform:

:( Flatt batteri på min privat-taxi til Torp
:) Startkabler og trofast Peugeot 205.
:) Bra veier, 100-grense og ankomst boarding i siste minutt.
:( Såkalt "priority boarding" på halve flyet
:) Losji på Anders' ringe 10 m².
:) Innta en meter pizza.
:) The Enemy, for anledningen akustisk med snasen strykekvartett.
:) Hetebølge og sightseeing i t-skjorte
:) Multinasjonal fotballtrening.
:) Jukebox på hotellrommet på Euston Square
:( Smal dobbeltseng og én dyne til Arnstein og meg.
:) Full English Breakfast (alltid).
:) Torres-sangen besunget uavbrutt i 20min av 40 hoppende og ølkastende LFC-fans før kamp.
:) Crouch 1-0.
:( Baklengsmål på dødball. Igjen.
:) Poeng i en vrien bortekamp og trua på semifinale i CL.
:( Gå seg vill i Islington. I regn.
:) Kule små barer i bortgjemte smug.
:( £16 i CC for ett-minutts opphold på technoklubb.
:( Væromslag og snø (!)
:) Se ManU rote bort poeng på TV.
:) Chiswick, hi-class suburbia.
:( Nektet inngang på The Delays-konsert, ikke fordi det er fullt, men fordi det er så mange på gjesteliste.
:) Trøstespise legendarisk god indisk.
:) Komme inn allikevel, for den skammelige sum av £3.
:) Endelig anskaffe strøm-adapter på den siste dagen av min tiende tur til balløya.
:( Brannalarm på hotellet mandag morgen. Falsk.
:( Brannalarm IGJEN. Falsk igjen.
:) Musikk- og kles-shoppebonanza i Camden.
:) Kredittkort og lav pundkurs.

Husker du?

Nordlys kunne i går melde om at tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen har pådratt seg Alzheimer, og eksemplifiserer dette bl.a. med at den ihuga Tromsø-supporteren kan finne på å juble når motstanderen scorer mål.
No-fish Olsen har faktisk hatt sentrale verv helt opp til ledernivå i klubben i en årrekke, og en langt mer plausibel forklaring på den joviale TIL-hengerens tilstand er vel å finne på Gutans "lekegrind". Årevis med knokkelfotball og nedrykkskamp i halvmørket på en snødekt hengemyr av en hjemmebane har utvilsomt sløvet ned essensielle hjernefunksjoner, og det Olsen lider av er nok snarere Alfheimers og kan enkelt kureres med sesongkort på f.eks. Nou Camp.

Lost in space

For kort tid siden nevnte jeg min CD #1000, Swervedrivers EP Space Travel Rock'n'roll. Det er vel heller tvilsomt om Therese Liljeteig hadde denne i tankene da hun satte opp sin space-playlist, som nylig ble valgt ut som soundtrack for de stakkars astronautene på romstasjonen Jules Verne. I stedet finner vi bl.a. heisartistene Celine Dion, R. Kelly og Elton John, samt danskebåtfavoritter som Walk of Life og Rockin' All Over the World.
Hadde jeg vært innestengt i en romferge i et halvt år og kun hatt disse låtene å velge mellom, tror jeg fort det kunne endt som med den suicidale romkapteinen i Pink Floyds legendariske Set the Controls for the Heart of the Sun.
"Jeg tenkte ikke så mye over utvalget," sier Liljeteig, og flaks var kanskje det, ellers kunne kanskje de stakkars astronautene endt opp med flere udødelige dansebandhits, som f.eks. Rai Rai, Cotton Fields eller La det Swinge.

Om jeg kunne gjort det bedre sjøl? Seff, det er ikke DETTE som er rocket science. En utgave av Clever Eleven hadde selvsagt gjort seg bra, men hvis det på død og liv måtte være et astro-tema på samlinga, ville den f.eks. sett omtrent slik ut (off the top of my head):

Pink Floyd - Astronomy Dominé
The Byrds - Mr. Spaceman
David Bowie - Life on Mars
The Church - Under the Milky Way
Inspiral Carpets - Saturn 5
Crowded House - Distant Sun
Dada - Playboy in Outer Space
Kashmir - Mom in Love, Daddy in Space
Smash Mouth - Walking on the Sun
Amundsen - Moonwalker

Kiss me!

Jada, de er gamle og rynkete.
Jada, det er bare halvparten igjen av originalbesetningen.
Jada, det er en gigantisk cash cow.
Jada, 750 spenn + ymse avgifter er mye for én konsert.
Jada, de har ikke gitt ut noe av interesse på 20 år (jada, noen vil si 30 og onde tunger vil si aldri, men når det kommer til tunger vet vi jo hvem som vinner!)

Men det er KISS, for faen! Nostalgi og mytologi. De litt skumle, men utenomjordisk tøffe barndomsheltene. En tjukk bunke med Kiss-kort. Stjerneposen. Et susete kassettopptak av Unmasked. Giga-plakaten til min sjuårsdag. Verdens største trommesett. Raketter ut av gitaren. Blod og flammer. Tunga til Gene. Tunga til Genes bestemor!
OG JEG HAR BILLETT!

Low-tech

Fuglas offisielle hjemmeside melder om at de har tekniske problemer om dagen, og det er jo da bare naturlig at klubben prøver å bringe Tippeligaens fremste tekniker, milliard-mannen Alanzinho til klubben.
lsk.no illustrerer dessuten situasjonen på en ypperlig måte, med begavelsen Arild Gilbert, som er mest kjent for å score med ryggen og sentre til seg selv med hånda.

Skiveboms

Plateåret 2007 har fått litt tid til å godgjøre seg, og det er på tide med et tilbakeblikk. Mye er blitt sagt og skrevet om nedlasting og plateselskapenes sikre død. Selv har jeg utvilsomt bidratt til illegalitetene ved å ikke bare ulovlig laste ned godt over 50 nye album, men også ved å spre budskapet gjennom Clever Eleven, og burde således stått på alle selskapers hit list (ikke den, den andre).

Imidlertid er det slik at det ene ikke utelukker det andre, i mitt tilfelle tvert i mot. 119 nye titler fant veien til den sprengte CD-hylla mi i løpet av året som gikk, flere av disse hadde jeg neppe gått til anskaffelse av hvis jeg ikke hadde fått høre plata først. Den store æren av å bli skive #1500 gikk for øvrig til noe av en oddsbombe, nemlig nybekjentskap og Fountains of Wayne-sideprosjekt Ivy, med deres kjølige (og kvinnelige) loungepopversjoner av personlige favoritter på plata Guestroom. (Til sammenligning, #1000 var den sjeldne Swervedriver-EP’n Space Travel Rock’n’roll, det låter unektelig litt kulere...)

2007 var også året da jeg for alvor begynte å kjøpe låter på nettet. Jeg betalte faktisk for In Rainbows og har blitt en flittig bruker av 7digital/indiestore, hvor hard-to-come-by singler og EP’er fra ikke-helt-etablerte artister kan lastes ned for en rimelig penge. Hvis bare nettsalgmafiaen kunne kutte ut iTunes-monopolet og innse at WMA er et tøyseformat, så begynner vi kanskje å nærme oss den nye hverdagen.

Men til saken! Her er fjorårets 20 mest hørbare album, kategorisert og rangert for your convenience:

TRUBADURER Jeremy Enigk - The Missing Link Cherry Ghost - Thirst for Romance Josh Pyke - Memories & Dust Bright Eyes - Cassadaga Richard Hawley – Lady’s Bridge	POPGUTTA Georgie James - Places Sloan – Never Hear the End of It Fountains of Wayne - Traffic and Weather The Weakerthans – Reunion Tour Crowded House – Time on Earth
MØRKEMENN Editors - An End Has a Start The National - Boxer Bloc Party - A Weekend in the City Radiohead - In Rainbows Interpol – Our Love to Admire	BRITBRATS The Cinematics - A Strange Education Ghosts - The World Is Outside The Enemy – We’ll Live and Die in These Towns The Cooper Temple Clause - Make This Your Own Hard-Fi – Once Upon a Time in the West

Når det gjelder de beste låtene, finner du dem enkelt og greit her. No nonsense.

Blåmandag

Jeg burde selvsagt skjønt det da jeg i romjula slukøret trakk ut et LFC-håndkle med blåskjær fra vaskemaskina etter en omgang med et nyervervet blått laken. Makan til omen (nei, ikke owen) skal man lete lenge etter.
Etter full pott på de to første julekampene skulle vi først påføre ManCity deres første hjemmetap for sesongen, for deretter feire det nye året med å oppskriftsmessig knuse dumpekandidat (sorry, Hege) Wigan, og vise forståsegpåere at Premiership fremdeles dreier seg om The Big Four. Right.
Som alle nå vet, skrapte de røde med seg totalt hele 2 poeng fra disse kampene, til tross for at sjansestatistikken tilsammen viste 22-4 i rød favør (kilde: The Guardian 31/12 & 3/1), og kunne dermed i praksis kaste inn håndkledet i tittelkampen. Hvilken draktfarge disse to lagene spiller med? Gjett da!

Heldigvis hadde vesle Luton Town vasket med Blenda før tredjerundeoppgjøret i cupen noen dager senere, ellers kunne det fort endt med fullstendig katastrofe der også. I stedet ble omkampen en ren formalitet, en omkamp undertegnede faktisk så sitt snitt til å reise over for å se (du kan se du også)!
La oss håpe resten av januar blir en hvit måned, og takke høyere makter for at Havant & Waterlooville ikke spiller i blått.