Festivaluering del 1: Hyde Park Calling
Festivalsesongen synger bokstavelig talt på siste verset, og det er betimelig med et lite tilbakeblikk for å se om den sto i stil med forventingene. Sånn generelt må undertegnede si seg meget fornøyd med uttellingen og ikke minst variasjonen i sommerens utflukter. Jeg har besøkt kjente og ukjente steder i inn- og utland, har hørt, digga og latterliggjort kjente og ukjente band, jeg har overnattet i telt, på hotell og hjemme hos meg selv, i sol og regn, og jeg har gjennomført dette med et stort antall gode venner, gamle kjente og tilfeldig forbipasserende. Vi begynner med begynnelsen:
Jeg var verken våken eller ivrig nok til å kapre billett til Glastonbury (de to timene de var tilgjengelige), men da min kompis Eigil kasta fram et forslag om å dra for å se våre gamle helter Crowded House i London den samme helga, nølte vi ikke lenge. Våre reise-, øl- og musikkglade venner Thors og Anders var heller ikke direkte vonde å be, og dermed ble det en lang langhelg på gutta boys i London, som i tillegg til besøket på Hyde Park Calling inkluderte den hysterisk morsomme Monty Python-musicalen Spamalot, noe shopping og betydelige kvanta av John Smith's Extra Smooth.
Selve festivalen var det lite å utsette på. Siden vi alle er pene og forsagte gudsord fra landet, valgte vi å stå over hardrockdagen, og gikk istedet hardt for pop-ekstravaganzaen på lørdagen. Mens de oppsiktsvekkende tallrike og søte serveringsbertene serverte oss kald Carlsberg (og en og annen Pimm's) på løpende bånd, leverte Ghosts og The Feeling forseggjort og energisk pop som bare briter kan, og den solfylte plenen i hovedstadsparken var fylt opp av brede smil da gamlegutta fra down under entret scenen. Det ble et svært hyggelig gjensyn med gutta vi sist så på Rockefeller i 1994, og verken nye bandmedlemmer eller helt nye låter la noen demper på 
stemningen. DET sørget imidlertid værgudene for, rett etter at front-kiwi Neil Finn hadde sunget den særs passende Four Seasons in One Day og fortalt dem noen alvorsord (vel, ukvemsord er vel mer riktig å si). I løpet av noen minutter åpnet himmelen seg fullstendig, og det verste regnværet jeg kan huske å ha opplevd angrep et ubeskyttet publikum. Faenskapet ga seg heller ikke, og bandet måtte faktisk pakke sammen sine dyrebare (men ikke vanntette) instrumenter og evakuere scenen et kvarter før planen. Etter dette sank naturlig nok moralen en smule, og halve mannskapet forsvant før den noe dvaske Peter Gabriel omsider fisket Sledgehammer frem fra ermet og de mest hardføre endelig kunne komme seg "hjem" og skifte til tørre club-til-club-sko.
