Clever Considerations

Trippelgjenger

2010-01-11T23:52:00.003+01:00

Fjorårets Halloweenfest var for min del fryktelig frustrerende. Her bruker jeg timesvis på sminke og kostyme for å ligne så mye på Karl Ove Knausgård som mulig, også driver alle og mimrer om Grimm og Gru og maser på at jeg skal synge Mom is Home for dem.
Min kamp for å overbevise de andre om at jeg skulle forestille den omdiskuterte forfatteren kan ikke beskrives med ord, så dere slipper i det minste å måtte fordøye seks bind (og påfølgende hyllest/slakt) om dette.

Årsoppgjør

2010-01-03T22:30:00.002+01:00

I 2009 har jeg...
...blitt onkel for andre gang.
...blitt samboer.
...holdt takk-for-maten-tale i bryllup.
...meldt meg ut av staskirken.
...solgt bilen, rett før den skulle EU-godkjennes i sitt tjuende år. (Den er nå avskilta!)
...gått på bortoverski for første gang på minst 15 år.
...ikke fått svineinfluensa og heller ikke vaksinert meg mot den. (Så lenge alle andre er vaksinert, er det ingen igjen som kan smitte meg, right?)
...blitt innehaver av både xbox og iPod, to gadgets som hadde gitt temmelig høye odds for 12 måneder siden.
...blitt en av de 10 millioner som skaffet seg Twitter-konto, twitra et dusin ganger, for så å glemme hele greia.
...på fire utenlandsreiser besøkt Liverpool, London, Barcelona, Manchester, Dublin og (om enn noe ufrivillig) Southport, de to sistnevnte for første gang.
...sett tolv scoringer i tre Premier League-kamper på tre ulike stadioner. Ingen av kampene endte med ønsket resultat, men 4-4-matchen mot Arsenal på Anfield var selvsagt historisk.
...sett ca. ti LSK-kamper, med borteseieren mot Enga som høydepunktet (og hjemmetapet mot samme motstander, samt siste-spark-på-ballen-tapene mot Molde og Stabæk som et av alt for mange lavmål)
...sett 22 band på 11 forskjellige scener, med Oasis på Wembley som et av høydepunktene, og logistikk-havariet ifm AC/DC på Telenor Arena som lavmål.
...vært på kino et dusin ganger, med Slumdog Millionaire og District 9 som høydepunktene.
...pløyd igjennom (i svakt synkende begeistringsrekkefølge) Flight of the Conchords (ses2), Corleone, Little Britain USA, The IT Crowd (ses3) og True Blood (ses1).
...lest Beatles og Bly enda en gang, sånn at jeg til slutt kunne skjønne/huske hva som foregikk i Bisettelsen.
...hørt masse bra musikk, det aller meste kan du lese (og høre) om på Clever Eleven.

Bring it on, 2010!

Tiårsoppgjør

2010-01-02T22:00:00.000+01:00

Hvis vi omgår vitenskapen en smule, er vi nettopp ferdige med tusenårets første decennium (joda, det stemmer at vi ikke har fullført 2010 år, men det har i alle fall gått 10 år siden folk flest feiret inngangen til det nye millenniet, så vi er i det minste konsekvente), og hva er vel da mer naturlig enn å summere opp vårt årtusens beste skiver så langt?
De første åra lider muligens noe av undertegnedes slitte hukommelse - på den annen side trenger ofte de beste platene å godgjøre seg litt over tid, så forhåpentligvis er lista tidsmessig noenlunde velbalansert allikevel.
Man vil nok kunne hevde at den genremessig er noe mer ensidig, men nå er det da en gang sånn at jeg foretrekker hvite menn med gitar. De som synes at den slik best-of-liste ikke er komplett uten rap, UK garage eller sirkusmusikk fra Brooklyn, får ta med seg en tørkerull og tusle over til Pitchfork i stedet.
Femti synes å være et passende antall go'skiver på 10 år, og hver artist er kun representert med ett album. Mine damer og herrer, her er de femti beste skivene på 2000-tallet, i alfabetisk rekkefølge:

...and You Will Know us by the Trail of Dead - Worlds Apart (2005)
Jon Auer - Songs from the Year of our Demise (2006)
The Boxer Rebellion - Union (2009)
Cherry Ghost - Thirst for Romance (2007)
Captain Wilberforce - Everybody Loves a Villain (2008)
The Cooper Temple Clause - See this Through and Leave (2002)
Cosmic Rough Riders - Enjoy the Melodic Sunshine (2000)
The Dears - Gang of Losers (2006)
Death Cab for Cutie - Transatlanticism (2003)
The Delays - Faded Seaside Glamour (2004)
Doves - The Last Broadcast (2002)
The Duke Spirit - Neptune (2008)
Editors - The Back Room (2005)
The Enemy - We'll Live and Die in These Towns (2007)
Jeremy Enigk - The Missing Link (2007)
Fountains of Wayne - Welcome Interstate Managers (2003)
The Go! Team - Thunder Lightning Strike (2004)
Guillemots - Through the Window Pane (2006)
Richard Hawley - Cole's Corner (2005)
The Helio Sequence - Keep Your Eyes Ahead (2008)
The Hellacopters - By the Grace of God (2002)
Idlewild - The Remote Part (2002)
Interpol - Antics (2004)
Kasabian - Kasabian (2004)
Kashmir - Zitilites (2003)
The Killers - Hot Fuss (2004)
Lamchop - Nixon (2000)
Lowgold - Just Backwards of Square (2001)
Magnet - Quiet & Still (2000)
Midlake - The Trials of Van Occupanther (2006)
Mojave 3 - Puzzles Like You (2006)
Motorpsycho - Phanerothyme (2001)
Muse - Origin of Symmetry (2001)
My Vitriol - Finelines (2001)
Nada Surf - Let Go (2002)
The National - The Boxer (2007)
Poor Rich Ones - Happy Happy Happy (2000)
Josh Pyke - Memories and Dust (2007)
Radiohead - Hail to the Thief (2003)
The Raveonettes - Pretty in Black (2005)
Red Light Company - Fine Fascination (2009)
Rogue Wave - Descended Like Vultures (2005)
Josh Rouse - Nashville (2005)
Sloan - Never Hear the End of it (2006)
The Soundtrack of Our Lives - Behind the Music (2001)
Sufjan Stevens - Illinois (2005)
Ken Stringfellow - Touched (2001)
The Strokes - Is this it? (2001)
Sunny Day Real Estate - The Rising Tide (2000)
Pete Yorn - Musicforthemorningafter (2001)

(og selvsagt ingen slik liste uten Spotify!)

Musikkåret 2009

2009-12-31T22:00:00.000+01:00

Ai ai ai. 2009 ble enkelt og greit året da kjøp av fysisk musikk havna i bakleksa. Etter et meget bra 2008, sank antallet nyinnkjøp for første gang siden 1997 til under 50, og det var såvidt samlinga totalt sett klora seg opp til 1700 enheter. Forklaringene er ikke umiddelbart åpenbare (kanskje bortsett fra at cd-hyllene forlengst er fulle); Finanskrise har ingenting med saken å gjøre, og problemet er heller ikke at det ikke kommer ut nok bra skiver (noe vi straks skal se). Kanskje Spotify må ta noe av skylda? Denne finurlige edb-løsningen kan tross alt langt på vei eliminere behovet for å "måtte" kjøpe uhørt musikk - og man trenger dermed kun å gå til fysisk anskaffelse av de absolutte favorittplatene man ønsker å putte i hylla. Et tveegget sverd, kanskje, men teknologien går sin gang uansett hva artistene, plateselskapene, platesjappene og konsumentene måtte mene.

Anyways; 2009 har servert flust av knallbra plater og låter. Her er de 20 albumene jeg har satt mest pris på, i en tilnærmet rangert rekkefølge:

The Boxer Rebellion - Union
Red Light Company - Fine Fascination
White Lies - To Lose My Life
Doves - Kingdom of Rust
Telekinesis! - Telekinesis!
Jeremy Enigk - OK Bear
The Raveonettes - In and Out of Control
Alberta Cross - Broken Side of Time
The Appleseed Cast - Sagarmatha
The Mary Onettes - Islands
Superfamily - Guns Tonight
Kamera - Blank Expressions
The Fine Arts Showcase - Dolophine's Smile
The Pains of Being Pure at Heart - The Pains of Being Pure at Heart
Richard Hawley - Truelove's Gutter
Donkeyboy - Caught in a Life
The Tragically Hip - We are the Same
Editors - In this Light and on this Evening
Jersey Budd - Wonderlands
Sibrydion - Campfire Classics

Siden Spotify dessverre mangler ca. halvparten av disse i sitt register (det var dette tveeggede sverdet da...) gadd jeg ikke lage en "årets album"-spilleliste, men har i stedet samla 100 av årets beste låter i DENNE!

Double trouble

2009-08-16T13:47:00.009+02:00

Som de fleste av leserne sikkert har fått med seg, har jeg to favorittlag i fotball som begge begynner på "Li". Jeg snakker ikke om Livingston og Lisleby, men om Lillestrøm (LSK) og Liverpool (LFC), to klubber som i tillegg til en viss navnelikhet har en noenlunde identisk moderne historie. Etter noen år i skyggenes dal, klatret de begge under kyndig og målrettet ledelse helt til topps i sine respektive hjemland på midten av 70-tallet og herjet med motstanderne i nærmere 15 år, før det begynte å butte imot, og de ble tatt igjen og deretter akterutseilt av lag med større pengesekk og strengt tatt bedre spillere.
Begge lag kan nå se tilbake på nøyaktig 20 år uten seriegull, men har det til felles at deres fanatiske tilhengere står ved deres side last og brast, og aldri har gitt opp håpet om å igjen få se gullmedaljene, til tross for at de har mistet en verdifull kantspiller ved navn Riise.

Et sted stopper imidlertid likheten, og det er når mine to lag spiller samtidig. Man skulle tro at dette kunne avstedkomme mang en supersøndag med 6 poeng i sekken - til tross for manglende seriegull snakker vi jo om et "big four"-lag og et vel... "top half"-lag (ok, se bort fra den siste halvannen sesongen til LSK) som stadig vekk drar i land trepoengere. Så ikke tilfelle.
Siden sommeren 1997 og altså i løpet av 12 PL- og Tippeliga-sesonger har det forekommet 60 ganger at LSK og LFC har spilt på samme dag (medregnet 4 cup-kamper for LSK).
Ved kun TI tilfeller - 16,7% - har dette endt med seier til begge mine lag.
Det er med andre ord grunn til å være skeptisk når LFC i dag sesongåpner på White Hart Lane, mens LSK noen timer senere skal ut i prestisjeoppgjøret mot Vålerenga på Ullevaal. Ikke bare fordi LFC har hatt en søplete sesongopppkjøring og Spurs (nå med to tidligere LFC-spisser) var det ene av to lag som slo oss i PL i fjor, ikke bare fordi LSK kjemper desperat mot nedrykk og i løpet av sommerferien mistet to av sine aller beste spillere, men altså fordi historien og statistikken forteller meg at jeg høyst sannsynlig kan se langt etter de seks poengene jeg så gjerne skulle hatt i dag.

Noen lyspunkter kan heldigvis tallene gi meg: Sjansen for 6 poeng er over dobbelt så stor når begge lag spiller borte (4 dobbeltseirer av 15 mulige) som når begge spiller hjemme (2 (!) dobbeltseirer på 17 forsøk). I tillegg er Tottenham representert i denne statistikken på en hyggelig måte: I de fem dobbeltoppgjørene som har involvert Spurs, har LFC og LSK ALDRI tapt (totalt 7 seirer og 3 uavgjorte). 7. oktober 2007 spilte LFC uavgjort mot hvittrøyene, mens Fugla banka Enga 3-1 på Ullevaal. Hvis jeg må "ofre" en seier i dag, har jeg ingen problemer med å akseptere tilsvarende sifre i dag, men med en dobbeltseier blir jeg selvsagt verdens lykkeligste mann, og om jeg ikke tyr til poesi (som da Chelsea og RBK ble knust i oktober i fjor), skal jeg i alle fall gaule med av full hals.

You'll never walk alone.

Du går aldri aleine til Åråsen.

Leggetid

2009-07-26T01:11:00.004+02:00

Noen som husker phooning? Denne finurlige aktiviteten som gikk ut på stille seg opp som en løper i fart (ikke helt ulikt Fakkelmannen, faktisk), helst på et originalt eller eksotisk sted, sørge for å bli fotografert og deretter formidle resultatet på verdensveven, fortinnsvis hos mannen som startet det hele. Denne farsotten bredte seg som ild i tørre internettsider for noen år siden, men som det meste annet i kyberrommet, har ilden sluknet en smule, og nå står et nytt påfunn klar til å ta over fakkelen (ooooh, fiffig overgang!): "the lying down game".

Denne gangen startet det med en gruppe på Facebook (hvor ellers?), hvor tusenvis av gærninger fra hele verden konkurrerer i å legge seg ned i de villeste omgivelser.

Jeg hiver meg selvsagt på enhver ny trend og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. For å si det med Pondus: Legg deg ned!

Scener fra en arbeidsplass

2009-07-14T11:23:00.000+02:00

Det er først når man har ferie man begynner å tenke på alle de pussige små detaljene man omgir seg med på jobben til daglig.

Øyhopping

2009-07-13T22:43:00.004+02:00

Årets første sommerferietur er unnagjort, og originalt nok ble den lagt til de britiske øyer, hvor hovedmålet denne gang var ladrock-ekstravaganza på Wembley. Som med Glastonbury i fjor, lagde Kirsti og jeg også i år en reiseblogg fra turen, som skulle fortelle det meste som er verdt å nevne, via tekst og bilder. Sjekk ut http://islanders09.blogspot.com!

About a Boy

2009-05-05T22:34:00.008+02:00

Siden denne bloggen i sin tid ble innviet med å ønske min nyfødte niese velkommen til verden, hva passer vel bedre enn at post #100 (ok, da teller jeg med 3 foreløpig upubliserte) presenterer hennes nye bror?! Jeg lar likegodt det første offisielle bildet av den dagsferske verdensborgeren på 51 cm ledsages av den offisielle pressemeldingen som medfulgte.

NTB 2028: Det var altså Lillestrøms spissjuvel, 19 år gamle Magnus Krogstad, som avgjorde CL-finalen. Han dediserte seieren til sin gamle fantomkeeper-far og sin hardttaklende, men aldri skadede onkel.

We built this city of DH-rock

2009-03-23T21:42:00.005+01:00

Er det bare jeg som synes det er litt vittig at moro-millionær Christian Ringnes nylig inviterte til storslått åpningsfest av det nye Folketeateret, hvor høydepunktet var Postgirobygget?

Finni seg sjæl

2009-02-09T00:17:00.003+01:00

Aftenposten vier 4-5 sider i helgens Leve-bilag på Øyvind Aamot som i følge ham selv "våknet på et tog i Kina og husket ikke hvem han var".
Vel, jeg kan hjelpe deg, "Øyvind": Du er Thomas Numme, og noen har tydeligvis hatt det moro med håret ditt mens du sov på toget.
(Dette kan også forklare hvorfor Senkveld resirkulerer de samme gjestene uke etter uke.)

For the records

2009-01-21T22:47:00.006+01:00

Påstår man å ha fasiten på hva som er "årets beste plater" må man regne med nordavind fra alle kanter. Tabloide musikkjournalister her til lands synes å være mer opptatt av hva andre musikkjournalister mener enn å pleie en genuin musikkinteresse, derfor blir det avislesende publikum foret med variasjoner over et åh-så-kredibelt tema (husk å alltid slenge med et par rap-skiver, for å vise at du er urban og mottakelig) og til slutt indoktrinert til å tro at det er dette vi må høre på - og grunnlaget for nok en vellykket Øyafestival er lagt.
Undertegnede setter selvsagt også opp sin årvisse albumliste, men modererer meg i alle fall til å kalle den "mine favoritt-album". Den er noe mindre enn fjorårets liste, og dette kan være en indikasjon på at 2008 var et labert albumår, men også skyldes økt fokus på enkeltlåter ifm Clever Eleven.
Noen vil kanskje bli overrasket over å finne at både synth og jentevokal har gjort sitt inntog på listene mine, men fremdeles er hovedvekten utvilsomt på hvite menn med gitar, og det blir den sannsynligvis i 2009 også.

Captain Wilberforce – Everyone Loves a Winner
The Helio Sequence – Keep Your Eyes Ahead
The Duke Spirit – Neptune
Cut Copy – In Ghost Colours
Attic Lights – Friday Night Lights
Sparkadia – Postcards
Royworld – Man in the Machine
Army Navy – Army Navy
The Subways – All or Nothing
Van She – V
Death Cab for Cutie – Narrow Stairs
Nada Surf – Lucky
Ida Maria – Fortress Round My Heart
Oasis – Dig Out Your Soul
The Envy Corps – Dwell

Og selvsagt har jeg laget en Spotify-playlist med smakebiter fra (de fleste av) disse. Når årets beste låter skulle plukkes ut, stoppet jeg på det pene tallet 111, og disse kan du med et snev av edb-kompetanse erverve deg her.

(glemte å publisere denne, så den kommer to måneder for sent, men pytt. Den som venter på nougat, venter aldri forgjeves.)

Vondt skal vondt fordrive

2009-01-09T17:47:00.003+01:00

Én ting er hvordan Samferdselsetaten åpenbart har kastet ball med Holgersen-Tvernes fra Ut i vår hage og tatt'n helt ut med sin siste holdningskampanje i kampen mot forsøpling i hovedstaden. Kampanjen er retta inn mot ungdom og snakker ungdommens språk med tøffe bokstaver på en jævla drøy måte (men såpass drøyt må det være).

En annen ting er hvordan de i mine øyne på klønete gangsta-vis skyter seg selv i foten med dette selvutslettende budskapet. For er det en ting som forsøpler min hverdag og som jeg (og flere med meg) gjerne skulle blitt kvitt en gang for alle, så er det nettopp rap. Ond sirkel altså. Jævla drøyt.

Smørefritt

2009-01-09T17:13:00.005+01:00

Mange har sikkert fått med seg at påleggslegenden HaPå etter over femti års produksjon ikke lenger skal produseres på Hamar, da driftskostnadene er blitt for høye.

Det overraskende få vet er imidlertid at navnet HaPå ikke først og fremst er en reklamebyrå-utklekket oppfordring til sukkerhunrige småunger, men en forkortelse for den langt mindre innbydende betegnelsen Hamar Pålegg. Når man åpner for å gjenoppta produksjonen i andre lokaler, har de da tenkt på at de har et merkenavn å ta vare på, tro? Det begrenser jo alternativene betraktelig. Halden, Haugesund og Harstad peker seg ut som hete kandidater her hjemme, men mye tyder på at Nestlé flytter kokeriet ut av dyre Norge. Hamburg, Haag og Hartlepool vil sikkert ha et ord med i laget, men hvis billig arbeidskraft veier tyngst, tipper jeg vi om kort tid kan kose oss med Harare Pålegg. Her ser jeg for meg at bedriften glatt kan betale gasjen i naturalia, og arbeiderne vil kunne glede seg over lønnspålegg hver eneste dag! Burde gå som smurt!

Stjel hva som skjer

2008-11-12T11:40:00.001+01:00

For litt siden skapte TV2s klovnereporter Truls Svendsen furore da han drakk seg selv under bordet på "jobb". De som følger litt med på TV og Internett og slikt, kjente imidlertid igjen stuntet fra Jimmy Kimmel Live, der den utskremte sikkerhetsvakten Guillermo noen uker i forveien på identisk vis shoter tequila med stjernene under Emmy-gallaen. Konfrontert med dette åpenbare plagiatet, hevder imidlertid TV2 sin uskyld, og peker istedet gjentatte ganger på at Senkveld har en særdeles kreativ stab. Da var det vel muligens den samme staben som bare noen dager senere kom på den gode idéen å være liksom-flue på veggen i en fiktiv Tippeliga-garderobe, som ble vist under TV2s fotballgalla forrige uke. Her kom treneren inn i pausen og måtte snakke til sin multinasjonale tropp på et halvt dusin språk. Ikke heeeelt ulikt dette to måneder gamle Youtube-innslaget fra England - faktisk helt likt:

En annen copycat på fotballgallaen var Stabæks bejublede brasilianer Alanzinho. Ingen tvil om at dribledvergen har latt seg inspirere av en annen Norgesimport, både hva hår og kleskode angår:

Sekspoengsnoveller

2008-10-27T09:22:00.001+01:00

London? Lekende lett. Liverpool leder ligaen!

Banka trøndera. Unngikk nedrykk. Stor opptur.

Brøt forbannelsen da det gjaldt mest.

Lettmetall?

2008-10-22T01:09:00.009+02:00

I et fremragende innslag i forrige ukes Lydverket, forsøker journalisten å komme til bunns i en av rockhistoriens mer interessante mordgåter, nemlig hvem drepte heavy metal?
Innimellom herlig nostalgiske privatopptak (som man kjente seg skummelt mye igjen i) fikk vi teorier og vitneutsagn fra både ofre og mistenkte, og en av legendene som uttaler seg med erm.. tyngde er Dee Snider fra Twisted Sister, som bl.a. retter en anklagende langfinger mot akustiske "power"ballader og svart-hvittvideoer på MTV.

Men kanskje den forsmådde has-been burde feie for sin egen dør? Det er tross alt bare et par uker siden følgende var å lese i den meget seriøse og troverdige amerikanske nyhetsfomidleren The Onion:

In a stunning reversal of their long-stated reluctance to take it, members of
heavy-metal band Twisted Sister announced Monday that, after 24 years of fervent refusal, they are now willing to take it. [...] Bassist Mark "the Animal"
Mendoza also stated that, in regards to what he wants to do with his life, he no longer solely wants to rock, but would instead prefer doing other things, such as raising a family and working as a claims adjuster in Rye, NY.

WTF?! Hva blir det neste? Har Europe ytterligere en countdown på lur? Lever Bon Jovi på hederlig timelønn (og 100% på helligdager) i tillegg til bønner? Eller - gud forby - skulle det vise seg at Kiss heretter bare ønsker å smårocke litt på kvelden, og kun feste på lørdager?
Gammel kjærlighet ruster kanskje ikke, men det gjør åpenbart metall. No further questions, your honour.

Delikat, esse!

2008-10-07T01:04:00.012+02:00

Hva skjedde med salaten? Har noen tråkket i den? Og kan vi glede oss til at "Sommer", "Potet" og "Reke" snart er å finne i kjøledisken på Rimi?
(legg for øvrig merke til at dette er andre gang italiensk salat figurerer i bloggen min, mer enn noe annet pålegg.)

Alea Jacta Est

2008-09-10T01:21:00.013+02:00

De beryktede terningøynene har brakt glede og sorg i kultur-Norge siden de ble introdusert av Arne Skouen i VG for drøye 55 år siden. I løpet av ett sekund kan anmelderen på vegne av folket bestemme kvaliteten på et litterært, filmatisk eller musikalsk livsverk med denne definitive og nådeløse måleenheten som blir stående i stein til evig tid. Eller?
"Kulturavisen" Dagbladet er tydeligvis av den oppfatning at sex gir rett til et ekstra kast, og trakk fra et øye da anmeldelsen av pulemaset (© VG) til New Kids on the Block skulle på nett. Muligens etter å ha lest i VG at alle de andre avisene i den vestlige verden slaktet plata, eventuelt rett og slett etter å ha innsett at boyband-revival allikevel ikke er det nye nu rave.

Tonetyveri

2008-08-18T22:54:00.029+02:00

Plagiat i musikk er et ømtålig, men særdeles festlig tema. Vår vestlige toneskala har bare 11 forskjellige toner og det er strengt tatt begrenset hvor mange ulike måter man kan sette sammen disse på uten å tråkke i oppgåtte stier. Pop- og rockhistorien er full av eksempler på at store og kredible artister mer eller mindre ubevisst har tatt seg inn på konkurrentenes territorium, ofte med dyrebare rettsaker som følge. Salige George Harrison slapp ikke unna da han bygde sin #1-hit My Sweet Lord på The Chiffons' He's so Fine, men endte opp med å måtte kjøpe rettighetene til "originalen" (mens Chiffons på sin side profitterte ytterligere ved å gi ut Harrisons "cover"!). Oasis er, kanskje noe overraskende, aldri tatt for å rappe direkte fra The Beatles, men er med hell saksøkt får å stjålet vesentlige deler av Shakermaker og Whatever av mennene bak hhv I'd Like to Teach the World to Sing (New Seekers) og How Sweet to Be an Idiot (Neil Innes). På den litt absurde enden av skalaen finner vi John Fogerty som på 80-tallet ble saksøkt av sin gamle plateselskapssjef for å plagiere Creedence Clearwater Revival (mao. seg selv), mens Neil Young omtrent samtidig ble trukket for retten for å bevisst ikke låte som seg selv. Lett skal det ikke være.

Harrison var på langt nær den siste til å rappe fra 60-tallets jentegrupper. The Coral legger ikke skjul på sine historiske inspirasjonskilder, men for de fleste er det neppe så kjent at deres største hit Dreaming of You er en nesten note-for-note-avskrift av The Supremes' My World is Empty Without You. Også vår egen Ida Maria har vært ute med klørne, og måtte finne seg i at NME påpekte de åpenbare likhetene mellom hennes Stella og Martha & the Vandellas' Jimmy Mack.

Avslutningsvis, inspirasjonen til denne posten kom da jeg hørte gjennom den nye skiva til The Hold Steady og nikket gjenkjennende til spor 6, Yeah Sapphire. Ikke så rart at riffet låt kjent, når det er et simpelt tyveri av en av mine egne låter! De snasne hybeldemoene med min gamle powertrio spoonfool har tydeligvis funnet veien over dammen og "inspirert" Craig Finn i hans arbeid med den vanskelige tredjeplata. Chiffons fikk drøyt en halv mill dollars, bør jeg gå for ca halvparten? Sett bortsett fra riffet, er jo resten av låta ikke i nærheten av å hverken ligne eller være like bra... Døm selv:

OMG LOL ASH IRL!

2008-08-11T23:08:00.009+02:00

Etter å omsider ha karret meg til Glastonbury og fått oppleve verdens største festival sammen med drøyt 170000 andre, er det ikke å komme unna at de fleste andre festivaler blir en ørliten nedtur forhold. For første gang siden jaffal 2003 bortprioriterte jeg tradisjonelt brit-fiendtlige Øya, for når headlinerne er Raga, Kaizers, Turboneger og BigBang, kunne årets Øya egentlig vært hvilken som helst norsk festival i hvilket veikryss som helst når som helst på denne sida av årtusenskiftet.
Særest av årets ørti bygdefestivaler var vel allikevel Raumarock på Åndalsnes, som i følge plakaten kun kunne skilte med ett eneste band i levende live, mens de øvrige gamle E6-traverne formodentlig var representert via youtube på storskjerm eller noe.

(Nå vil kanskje en smartass der ute hevde at IRL i denne konteksten ikke betyr In Real Life, men Irland. Men siden Ash er nord-irske, og dermed omtrent like hypp på å bli kalt irske som en sør-ossetier er på å bli kalt georgier (eller en sunnmøring romsdaling, sånn apropos), så kan det umulig være det. Jeg regner dessuten med at arrangørene har lest mitt innlegg om Duffy og Wales og vet godt at Nord-Irland tilhører Storbritannia - og at UK således hadde vært den korrekte geografiske betegnelsen.)

Eurotrash

2008-06-05T23:04:00.012+02:00

Aftenposten utkom tirsdag med et fiffig EM-bilag, hvor man bl.a. kunne lese om Kroatias rocka landslagssjef Slaven Bilic, som artig nok har gått hen og skrevet og spilt inn landets EM-låt.

Alle som hører på FK Fotball vet at fotball-låta til alle tider har vært preget av hjelpeløse og pinlige forsøk på forene fotball og musikk (og denne låta er sannsynligvis ikke blant unntakene), men AP bringer i artikkelen en hederlig liste over sluttspill-låter som faktisk blir husket med positivt fortegn. Det negative med denne lista er imidlertid at samtlige inneholder stavefeil, miskrediteringer eller direkte feil tittel og som ivrig popquizer volder denne type slendrian betydelig smerte.

Jeg skal ikke pirke for mye ved at New Order kalte seg Englandneworder da de ga ut "World in Motion" eller at "Three Lions" (som er utgitt av Baddiel, Skinner & The Lightning Seeds) ALDRI har hett "Football's Coming Home", ei heller at vår egen "Alt For Norge" fra 1994 er utgitt med Drillos eller at den svenske sommerhiten fra samme år optimistisk nok er i presens og heter "När vi Gräver Guld i USA".
Det groveste sleivsparket her er Danmarks legendariske VM-låt fra '86 som altså IKKE heter "Vi er røde, vi er hvide", selv om de synger så i refrenget. Den heter "Re-Sepp-Ten" etter deres daværende trener Sepp Piontek, og framføres ikke av et hvilket som helst landshold, det er VM-holdet som skal rettmessig krediteres denne juvelen av en tribuneslager.

Den andre store "feilen" er selvsagt at Skottlands vemodig vakre VM-låt fra 1998 er utelatt, men den har jeg en mistanke om at det er bare jeg som savner.

Brennende engasjement

2008-05-12T23:15:00.003+02:00

I forbindelse med første runde i cupen, brakte TV2-sporten historien om Harstadværingen Hans Petter Schjelderup, som etter en høyspentulykke så lyset og tok initiativ til et senter for brannskadde barn i Etiopia.
Bergenspatriotene i TV2 er som kjent selv hardt Brann-skadde, og det var kanskje nettopp også derfor de tok seg vann over hodet da de i intervjuet titulerte den særdeles fotballinteresserte Schjelderup som ildsjel.
Da blir man som alle vet ikke særlig populær hos brente barn.

Det må legges til at hjemmelaget Harstad IL hadde celebert besøk av Lyn, og publikum var selvsagt i fyr og flamme.

Save the Wales

2008-04-17T23:23:00.005+02:00

TV-reklame for plater er noe av det verste jeg vet. Mens annen reklame (med unntak for bind) ofte er både morsom og underholdende og jevnt og trutt har utviklet seg i takt med trender og teknologi, har denne verkebyllen vist en imponerende stagnasjon og er i dag like jævlig som da fenomenet først dukket opp på første halvdel av 90-tallet og Trine Rein solgte 200.000 ved å presse kløfta si inn i de tusen hjem.
Jeg skal ikke gå detaljert inn på alt som er galt, men i tillegg til den massive overdosen av kjekkaseri ("paarty paarty"), store ord ("platen alle har ventet på") og selvfølgeligheter ("i salg nå", "fåes der du kjøper musikk") lest med hyper Radio1-stemme, blir det ekstra ille når det er tydelig at verken avsender eller budbringer har spesielt peiling på produktet de selger.

Snow Patrol ble for et par år siden markedsført på TV i Norge som "Englands største rockeband", og selv om man kunne sette et stort spørsmålstegn ved kriteriene for å kalle seg størst (og hardbarka råkkere ikke engang ville karakterisere SPs sutrete føleri som rock), var det horrible overtrampet her å kalle en gjeng nord-irer bosatt i Glasgow for engelske.

En skulle tro at et plateselskap ved navn Universal hadde litt mer kontroll på geografien enn som så, men nå har de altså gjort det igjen. Den walisiske sangfuglen Duffy (den nye Dusty Springfield eller den nye Amy Winehouse, alt ettersom når du er født) blir hver kveld omtalt som "Årets engelske sensasjon". Beg for mercy, indeed. Å ikke vite forskjellen på England og Storbritannia er i beste fall ignorant og barnslig, i verste fall dødelig provoserende. Det blir som å kalle Martin Andresen "Romerikes store fotballsønn" eller FC Barcelona "Baskerlands stolthet". Og en tilsvarende mix-up i det sør-østlige hjøret av Europa hadde garantert utløst krigshandlinger.

PS. Noen vil kanskje innvende at det her menes at de nevnte artistene er store/populære/sensasjonelle i England. I så fall lurer jeg på hvordan de har målt det. Det finnes ingen hitliste for England, akkurat som det ikke finnes en VG-liste for Rogaland. Og vi sier da heller ikke at Duffy er "en norsk sensasjon" nå når hun faktisk topper VG-lista?

High and Low

2008-04-11T19:17:00.009+02:00

Det kan vise seg at årets flotteste album ble utgitt allerede i januar. The Helio Sequence (THS) kom - for min del - fra intet og smeltet seg vei inn i hjerterota med andreplata Keep Your Eyes Ahead, en nydelig samling av sofistikerte og suggererende poplåter. Da jeg nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at de skulle spille i Oslo 8. april (som oppvarming for de adskillig mer velrennomerte Low), ble det naturligvis sporenstreks kjøpt billetter til Kirsti og meg, uten tanke på hva filofaxen måtte ha av innvendinger. Alt er tross alt et spørsmål om prioritering.
Foppalltreninga? Pytt, det er lov å stå over én gang. Det faktum at jeg mindre enn 24 timer tidligere returnerte fra en femdagers heisatur til London? Pytt, man er da fremdeles i sin beste alder! Avgjørende kvartfinale i CL på Anfield? Pytt, man..eh.. hva sa du? Akkurat. Det var vel i overkant å håpe på en trygg firemålsledelse fra bortekampen, så det hele endte i stedet med en av tidenes double whammies, men ikke uten dramatikk! Følg thrilleren minutt for minutt her!

20:00 Dørene åpner på Rockefeller.
20:20 Livredd for å gå glipp av det som for oss er hovedbandet, tar vi trikken til sentrum, mens jeg funderer på om noen av kebab-sjappene i Torggata har TV.
20:32 Vi ankommer storstua og får vite at THS går på 2100.
20:45 Den svenske dommeren blåser i gang kampen på Anfield, mens vi sitter lett nervøse ved et bord med hvert vårt glass vin. Rød vin, selvsagt.
20:59 Det durer i lomma, og jeg motstår fristelsen av å kikke på det som sannsynligvis er en scoringsvarsel.
21:02 THS tusler på scenen og starter showet med åpningslåta på skiva, Lately.
21:15 Det scores igjen på Anfield, men det er vi foreløpig lykkelig uvitende om.
21:23 De to gutta får maksimalt ut av trommer og gitar (og litt lyd på boks), og leverer suverene versjoner av de fleste go'låtene. Jentene på nabobordet ser rart på meg når jeg jubler og klapper mer enn høflig mellom låtene.
21:27 Jeg finner frem mobilen for å knipse et par scenebilder og ser at jeg nå har to uleste sms'er.
21:45 THS avslutter med en hypnotisk versjon av Beatles-klassikeren Tomorrow Never Knows, og vi hiver på oss jakkene og jogger lett ut av lokalet i retning Two Dogs i Brugata, mens jeg sjekker meldingene og får vite at det står 1-1 til pause. Status quo.
21:51 Vi får såvidt kloret til oss plass bakerst i "storsalen" på Two Dogs med en bayer i hånd.
22:02 Kampen er full av nerve og bølger fram og tilbake. Helt åpent, men vi har trua.
22:09 El Niño sender oss til himmels med en nydelig enkeltprestasjon og den ukjente guttungen på stolen ved siden av får en klem. Nå blir det i alle fall ikke ekstraomganger, men samtidig vet vi at en Arsenal-utligning sender dem videre på bortemålsregelen*.
22:21 Den nevnte guttungen ser stadig nervøst på klokka og prikker meg tilslutt på skuldra. Han heter Chris, er på klassetur og er nødt til å stikke, men gir meg nummeret sitt og ber pent om at jeg sender sms med sluttresultatet. Jeg har selvsagt ikke noe problem med å sette meg inn i fyrens dobbeltbookingsproblematikk.
22:23 LFC har god kontroll på kampen med drøye 5 minutter igjen av ordinær tid.
22:24 Theo Walcott får gå over hele banen og legge inn til tre umarkerte spisser. Håret til Adebayor har nå vokst såpass mye ut igjen til at han er på rett sted til rett tid. Det føles det ikke som om vi er.
22:26 Herrejesus og gud. Babel blir felt i boksen og Stevie G er the man på straffer!
22:32 Babel har tydeligvis skjønt at det vil bli stilt spørsmål ved straffesituasjonen av bitre Gooners, og fjerner all tvil med å hamre inn 4-2 på overtid.
22:34 LFC er nok en gang klare for en semifinale mot Chelski, og fornøyde multitaskere kan smilende ta turen opp til Rockefeller der Low er en snau halvtime inn i settet sitt. Jeg aner ikke hva de spiller, men det låter fint. Chris får et detaljert referat fra kampens siste ti minutter.
22:44 Kirsti griper etter sin mobil - som ikke er der den skal være.
22:48 Etter en rekognosering på området og samtale med diverse personell på RF viser jeg sanne gentleman-takter og løper ned til Two Dogs for å lete etter den der.
23:03 Mobilen er ikke å se, verken der vi satt, bak bardisken eller på jentedoen, og jeg må returnere til basen med dårlige nyheter og uforrettet sak.
23:12 Kirsti lufter halmstrå-teorien om at hun kanskje aldri hadde med mobilen ut.
23:20 Low fullfører konserten, men feststemningen sitter naturlig nok ikke helt.
23:34 To trøtte typer kommer hjem og finner et stk mobil på kjøkkenbenken og alle var enige om at hadde vært en fin kveld.

* NEI, denne regelen sier IKKE at bortemål teller dobbelt, det ville i så fall bety at et lag går videre ved å tape 0-3 hjemme og vinne 5-3 borte.

The London I

2008-04-10T13:49:00.015+02:00

Innspurten i Premier League er godt i gang, og selv om mine helter i rødt ikke har sjansen til å hevde seg øverst i toppen i år heller, er det alltid stas å reise over for å se gutta i aksjon. Derfor slo jeg til da tidligere reisefelle Arnstein lokket med billetter til Arsenal-LFC på Emirates, og fikk en drøss med andre hyggelige (og noen uhyggelige) opplevelser med på kjøpet. Her er høyde- (og dybde-) punktene i stikkordsform:

:( Flatt batteri på min privat-taxi til Torp
:) Startkabler og trofast Peugeot 205.
:) Bra veier, 100-grense og ankomst boarding i siste minutt.
:( Såkalt "priority boarding" på halve flyet
:) Losji på Anders' ringe 10 m².
:) Innta en meter pizza.
:) The Enemy, for anledningen akustisk med snasen strykekvartett.
:) Hetebølge og sightseeing i t-skjorte
:) Multinasjonal fotballtrening.
:) Jukebox på hotellrommet på Euston Square
:( Smal dobbeltseng og én dyne til Arnstein og meg.
:) Full English Breakfast (alltid).
:) Torres-sangen besunget uavbrutt i 20min av 40 hoppende og ølkastende LFC-fans før kamp.
:) Crouch 1-0.
:( Baklengsmål på dødball. Igjen.
:) Poeng i en vrien bortekamp og trua på semifinale i CL.
:( Gå seg vill i Islington. I regn.
:) Kule små barer i bortgjemte smug.
:( £16 i CC for ett-minutts opphold på technoklubb.
:( Væromslag og snø (!)
:) Se ManU rote bort poeng på TV.
:) Chiswick, hi-class suburbia.
:( Nektet inngang på The Delays-konsert, ikke fordi det er fullt, men fordi det er så mange på gjesteliste.
:) Trøstespise legendarisk god indisk.
:) Komme inn allikevel, for den skammelige sum av £3.
:) Endelig anskaffe strøm-adapter på den siste dagen av min tiende tur til balløya.
:( Brannalarm på hotellet mandag morgen. Falsk.
:( Brannalarm IGJEN. Falsk igjen.
:) Musikk- og kles-shoppebonanza i Camden.
:) Kredittkort og lav pundkurs.

Husker du?

2008-03-13T20:40:00.006+01:00

Nordlys kunne i går melde om at tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen har pådratt seg Alzheimer, og eksemplifiserer dette bl.a. med at den ihuga Tromsø-supporteren kan finne på å juble når motstanderen scorer mål.
No-fish Olsen har faktisk hatt sentrale verv helt opp til ledernivå i klubben i en årrekke, og en langt mer plausibel forklaring på den joviale TIL-hengerens tilstand er vel å finne på Gutans "lekegrind". Årevis med knokkelfotball og nedrykkskamp i halvmørket på en snødekt hengemyr av en hjemmebane har utvilsomt sløvet ned essensielle hjernefunksjoner, og det Olsen lider av er nok snarere Alfheimers og kan enkelt kureres med sesongkort på f.eks. Nou Camp.

Lost in space

2008-03-06T03:15:00.004+01:00

For kort tid siden nevnte jeg min CD #1000, Swervedrivers EP Space Travel Rock'n'roll. Det er vel heller tvilsomt om Therese Liljeteig hadde denne i tankene da hun satte opp sin space-playlist, som nylig ble valgt ut som soundtrack for de stakkars astronautene på romstasjonen Jules Verne. I stedet finner vi bl.a. heisartistene Celine Dion, R. Kelly og Elton John, samt danskebåtfavoritter som Walk of Life og Rockin' All Over the World.
Hadde jeg vært innestengt i en romferge i et halvt år og kun hatt disse låtene å velge mellom, tror jeg fort det kunne endt som med den suicidale romkapteinen i Pink Floyds legendariske Set the Controls for the Heart of the Sun.
"Jeg tenkte ikke så mye over utvalget," sier Liljeteig, og flaks var kanskje det, ellers kunne kanskje de stakkars astronautene endt opp med flere udødelige dansebandhits, som f.eks. Rai Rai, Cotton Fields eller La det Swinge.

Om jeg kunne gjort det bedre sjøl? Seff, det er ikke DETTE som er rocket science. En utgave av Clever Eleven hadde selvsagt gjort seg bra, men hvis det på død og liv måtte være et astro-tema på samlinga, ville den f.eks. sett omtrent slik ut (off the top of my head):

Pink Floyd - Astronomy Dominé
The Byrds - Mr. Spaceman
David Bowie - Life on Mars
The Church - Under the Milky Way
Inspiral Carpets - Saturn 5
Crowded House - Distant Sun
Dada - Playboy in Outer Space
Kashmir - Mom in Love, Daddy in Space
Smash Mouth - Walking on the Sun
Amundsen - Moonwalker

Kiss me!

2008-02-19T19:53:00.009+01:00

Jada, de er gamle og rynkete.
Jada, det er bare halvparten igjen av originalbesetningen.
Jada, det er en gigantisk cash cow.
Jada, 750 spenn + ymse avgifter er mye for én konsert.
Jada, de har ikke gitt ut noe av interesse på 20 år (jada, noen vil si 30 og onde tunger vil si aldri, men når det kommer til tunger vet vi jo hvem som vinner!)

Men det er KISS, for faen! Nostalgi og mytologi. De litt skumle, men utenomjordisk tøffe barndomsheltene. En tjukk bunke med Kiss-kort. Stjerneposen. Et susete kassettopptak av Unmasked. Giga-plakaten til min sjuårsdag. Verdens største trommesett. Raketter ut av gitaren. Blod og flammer. Tunga til Gene. Tunga til Genes bestemor!
OG JEG HAR BILLETT!

Low-tech

2008-02-05T19:33:00.000+01:00

Fuglas offisielle hjemmeside melder om at de har tekniske problemer om dagen, og det er jo da bare naturlig at klubben prøver å bringe Tippeligaens fremste tekniker, milliard-mannen Alanzinho til klubben.
lsk.no illustrerer dessuten situasjonen på en ypperlig måte, med begavelsen Arild Gilbert, som er mest kjent for å score med ryggen og sentre til seg selv med hånda.

Skiveboms

2008-01-30T23:36:00.000+01:00

Plateåret 2007 har fått litt tid til å godgjøre seg, og det er på tide med et tilbakeblikk. Mye er blitt sagt og skrevet om nedlasting og plateselskapenes sikre død. Selv har jeg utvilsomt bidratt til illegalitetene ved å ikke bare ulovlig laste ned godt over 50 nye album, men også ved å spre budskapet gjennom Clever Eleven, og burde således stått på alle selskapers hit list (ikke den, den andre).

Imidlertid er det slik at det ene ikke utelukker det andre, i mitt tilfelle tvert i mot. 119 nye titler fant veien til den sprengte CD-hylla mi i løpet av året som gikk, flere av disse hadde jeg neppe gått til anskaffelse av hvis jeg ikke hadde fått høre plata først. Den store æren av å bli skive #1500 gikk for øvrig til noe av en oddsbombe, nemlig nybekjentskap og Fountains of Wayne-sideprosjekt Ivy, med deres kjølige (og kvinnelige) loungepopversjoner av personlige favoritter på plata Guestroom. (Til sammenligning, #1000 var den sjeldne Swervedriver-EP’n Space Travel Rock’n’roll, det låter unektelig litt kulere...)

2007 var også året da jeg for alvor begynte å kjøpe låter på nettet. Jeg betalte faktisk for In Rainbows og har blitt en flittig bruker av 7digital/indiestore, hvor hard-to-come-by singler og EP’er fra ikke-helt-etablerte artister kan lastes ned for en rimelig penge. Hvis bare nettsalgmafiaen kunne kutte ut iTunes-monopolet og innse at WMA er et tøyseformat, så begynner vi kanskje å nærme oss den nye hverdagen.

Men til saken! Her er fjorårets 20 mest hørbare album, kategorisert og rangert for your convenience:

TRUBADURER Jeremy Enigk - The Missing Link Cherry Ghost - Thirst for Romance Josh Pyke - Memories & Dust Bright Eyes - Cassadaga Richard Hawley – Lady’s Bridge	POPGUTTA Georgie James - Places Sloan – Never Hear the End of It Fountains of Wayne - Traffic and Weather The Weakerthans – Reunion Tour Crowded House – Time on Earth
MØRKEMENN Editors - An End Has a Start The National - Boxer Bloc Party - A Weekend in the City Radiohead - In Rainbows Interpol – Our Love to Admire	BRITBRATS The Cinematics - A Strange Education Ghosts - The World Is Outside The Enemy – We’ll Live and Die in These Towns The Cooper Temple Clause - Make This Your Own Hard-Fi – Once Upon a Time in the West

Når det gjelder de beste låtene, finner du dem enkelt og greit her. No nonsense.

Blåmandag

2008-01-21T23:00:00.000+01:00

Jeg burde selvsagt skjønt det da jeg i romjula slukøret trakk ut et LFC-håndkle med blåskjær fra vaskemaskina etter en omgang med et nyervervet blått laken. Makan til omen (nei, ikke owen) skal man lete lenge etter.
Etter full pott på de to første julekampene skulle vi først påføre ManCity deres første hjemmetap for sesongen, for deretter feire det nye året med å oppskriftsmessig knuse dumpekandidat (sorry, Hege) Wigan, og vise forståsegpåere at Premiership fremdeles dreier seg om The Big Four. Right.
Som alle nå vet, skrapte de røde med seg totalt hele 2 poeng fra disse kampene, til tross for at sjansestatistikken tilsammen viste 22-4 i rød favør (kilde: The Guardian 31/12 & 3/1), og kunne dermed i praksis kaste inn håndkledet i tittelkampen. Hvilken draktfarge disse to lagene spiller med? Gjett da!

Heldigvis hadde vesle Luton Town vasket med Blenda før tredjerundeoppgjøret i cupen noen dager senere, ellers kunne det fort endt med fullstendig katastrofe der også. I stedet ble omkampen en ren formalitet, en omkamp undertegnede faktisk så sitt snitt til å reise over for å se (du kan se du også)!
La oss håpe resten av januar blir en hvit måned, og takke høyere makter for at Havant & Waterlooville ikke spiller i blått.

Fine vokalprestasjoner

2007-11-26T19:25:00.000+01:00

Etter å ha fått utdelt åpningsrekka fra helvete i et prestisjetungt Scrabbleoppgjør her forleden, gikk mine tanker tilbake til terminalstua på Blindern er gang på 90-tallet, før nettsamfunn og mailservere flommet over av popups og viagratilbud, og man kunne more seg risikofritt med morsomme faux-nyhetsmeldinger fra det store utland, som f.eks. Operation Vowelstorm, som er like aktuell den dag i dag:

Before an emergency joint session of Congress yesterday, President Clinton announced US plans to deploy over 75,000 vowels to the war-torn region of Bosnia. The deployment, the largest of its kind in American history, will provide the region with the critically needed letters A, E, I, O and U, and is hoped to render countless Bosnian names more pronounceable.

"For six years, we have stood by while names like Ygrjvslhv and Tzlynhr and Glrm have been horribly butchered by millions around the world," Clinton said. "Today, the United States must finally stand up and say 'Enough.' It is time the people of Bosnia finally had some vowels in their incomprehensible words. The US is proud to lead the crusade in this noble endeavour. With these valuable letters, the people of war-ravaged Bosnia will be able to make some terrific new words. It should be very exciting for them, and much easier to read their maps."

The deployment, dubbed "Operation Vowel Storm" by the State Department, is set for early next week, with the Adriatic port cities of Sjlbvdnzv and Grzny slated to be the first recipients. Two C-130 transport planes, each carrying over 500 24-count boxes of "E's," will fly from Andrews Air Force Base across the Atlantic and airdrop the letters over the cities.If the initial airlift is successful, Clinton said the United States will go ahead with full-scale vowel deployment, with C-130's airdropping thousands more letters over every area of Bosnia. Other nations are expected to pitch in as well, including 10,000 British "A's" and 6,500 Canadian "U's." Japan, Rich in A's and O's, was asked to participate, but declined.

Citizens of Grzny and Sjlbvdnzv eagerly await the arrival of the vowels. "My God, I do not think we can last another day," Trszg Grzdnjkln, 44, said. "I have six children and none of them has a name that is understandable to me or to anyone else. Mr. Clinton, please send my poor, wretched family just one 'E.' Please." Said Sjlbvdnzv resident Grg Hmphrs, 67: "With just a few key letters, I could be George Humphries. This is my dream."Linguists praise the US's decision to send the vowels. For decades they have struggled with the hard consonants and difficult pronunciation of most Slavic words. "Vowels are crucial to construction of all language," said Baylor university linguist Norm Frankel. "Without them, it would be difficult to utter a single word, much less organize a coherent sentence. Please, just don't get me started on the moon-man languages they use in those Eastern European countries."According to Frankel, once the Bosnians have vowels, they will be able to construct such valuable sentences as "The potatoes are ready," and "I believe it will rain."

The airdrop represents the largest deployment of any letter to a foreign country since 1984. During the summer of that year, the US shipped 92,000 consonants to Ethiopia providing cities like Ouaouoaua, Eaoiiuae, and Aao with vital, life-giving supplies of L's, S's and T's. The consonant-relief effort failed, however, when vast quantities of the letters were intercepted and hoarded by violent, gun-toting warlords.

PS. Hvordan Scrabble-runden gikk? Vel, siden interjeksjoner er forbudt, er så vidt jeg vet det eneste norske ordet man har lov til å skrive vha vokaler (og W) "øy". Og siden jeg ikke hadde noen y, valgte jeg å bytte hele rekka. Eller vent.. er det lov å skrive "i"? Kjør debatt!

Guitar Hero

2007-10-17T01:11:00.000+02:00

Jeg har bevisst valgt å ikke fylle opp bloggen med ”morsomme” hjemmevideoer fra YouTube, men den siste TV-opptredenen fra smooothe Carlos Santana er så bra at den fortjener all blest den kan få. Besøk samtidig finske StSanders som til stadighet er å finne ved kameraet/miksepulten når gitarhelter som Slash, Clapton og Kirk Hammett sliper grom-øksa i godt lag.

Clever Eleven

2007-10-03T16:58:00.000+02:00

Clever Considerations will be right back after this commercial break

<break>
<span style="ridiculously exaggerated" accent="Drammen-American">
Eeendelig er den her! Clever Eleven samler de 11 hotteste, mest fengende og groovy låtene verden har å by på for øyeblikket.
Haaard-Fi! Fooo Fighters! Hot Hot Heat! Og maange maange fler!
Clever Eleven - lastes ned der DU laster ned musikk!
</span>
</break>

Champignons League

2007-10-02T23:31:00.000+02:00

Fotballhøsten har så langt vært begivenhetsrik og spennende, også for østkantens hyggeligste foppallag, SPaRK. Takket være særdeles fotball-vennlige værguder har vi kunnet spille tilnærmet tørrskodd på Ola Narr siden kalenderen viste april (og Fugla ledet Tippeligaen, sukk..).
Men når soppen lurer offsidefella og sender alle mann i angrep, da er det på tide å flytte innendørs.

Knusende ro, du liksom

2007-09-19T22:11:00.000+02:00

Etter at jeg fikk lappet sammen bilen, er det ikke fritt for at jeg er blitt ørlitt paranoid hva parkering angår. Det hjalp ikke nevneverdig å finne den faste parkeringsstripa Rathkes gate badet i den umiskjennelige glansen fra bilruteglass da jeg skulle på jobb forrige mandag. Ikke mindre enn FEM små glasshauger var å finne i den lille gatestubben langs Soffa kirke.
I Helgesens gate, kun et casual-steinkast unna, oppdaget jeg ytterligere et offer. Bilen var dekorert i ymse rød-blå "bohem"-effekter, men jeg sverger på at undertegnede ikke var innblandet. Det var vel snarere en VIF-ansatt som bomma på overgangs-vinduet, tenker jeg.

Gull- og sølvskjede?

2007-09-15T16:23:00.000+02:00

Noen som husker Oslo Kinematografers billett-blemme ifm ur-kalkunen Kalde Føtter i fjor høst med samme barnslige humring som meg?
Det kan se ut som som en av dagens fotball-debattanter i Aftenposten har lånt en av de gamle skriverne til OK og at korrekturavdelingen til gamla enten var på ferie eller trodde det ble referert til det pågående fotball-VM for kvinner.
Og for orden skyld, selv om innlegget var plassert ved siden av et intervju med Vidar Riseth, var det faktisk ikke ham det handlet om. Ei heller den tyske stjernespissen Stefan Kuntz, som i tillegg til å oppnå tilnærmet legendestatus gjennom videoen til Three Lions '98, under en landskamp ble kommentert av BBC på denne måten: "Germany... 11... Kuntz..."

I got election!

2007-09-09T23:17:00.000+02:00

polsk a2 som gjelder Polen og polakker / polsk riksdag larmende forsamling, vilt spetakkelmøte

Noen få timer før det hele braker løs her hjemme, er det jo greit å vite at uansett hvem som står igjen som vinner og taper, ender det neppe med at rettferdigheten går i oppløsning. Godt valg!

Festivaluering del 2: Down on the Farm

2007-09-02T23:00:00.000+02:00

I løpet av forsommeren klarte jeg på finurlig vis å tuske til meg en hjertens kjær, som heller ikke gikk av veien for et festivalbesøk eller to. Gleden sto følgelig i taket da hun på bursdagen min vartet opp med festivalpass for to til Down on the Farm, og første helga i august bar det nedover Mosseveien i min ny-rehabiliterte bil, med våtservietter, telt og liggeunderlag i baksetet. Etter et snarbesøk på Systemet i Strömstad, holdt vi på å kjøre oss vill på umerkede svenske skogsveier, men en god retningssans reddet oss og base camp var etablert i god tid før heltene i The Posies entret hovedscenen. Jon og Ken stilte for anledningen som elektrisk duo (selv om plakaten sa "accoustic"), men viste i løpet av deres gnient tilmålte halvtime at så lenge låtene er gode nok, trenger man ikke et fotballag til å framføre dem (Bryan Ferry, are you listening?). Det ble i det hele tatt en hyggelig dag i solskinnet nede på gården, med mimresjef Grant-Lee Phillips, den svenske overraskelsen Sleeping Beauty og Sivert Høyems tårevåte hyllest til Robert Burås som de største høydepunktene.

Festivalnatt i telt er som alltid en vinner, særlig når den middelaldrende bobil-gjengen ved siden av skråler Dylan-låter til sola står opp. Det hører også med til friluftsopplevelsen å våkne med sandpapir-gommer på tvers av en tom luftmadrass i et telt som holder 40 grader, både i temperatur og vinkel. All gruff ble imidlertid raskt kurert med cola, kaffe og polarbrød med smøreost, og etter at Tord Akerbæk hadde lagt ut om universets historie på nostalgisk Lars Saabye Christensen-vis, kunne selv ikke verdens minste vaffelplate ødelegge den gode og avslappede stemninga. Til tonene av ymse hyggelige, om enn noe likelydende americana-orkestre sløvet vi rundt på farmen, og idet vi var i ferd med å gå løs på vårt importerte lager av bilvarm øl, kom sivilisasjonen til unnsetning, i form av Henrik, Christine og en kjærkommen kald sixpack, og dermed ble resten av dagen rene sjarmøretappen. Powerpop-gudfar Alex Chilton og hans Big Star stilte med Jon & Ken fra Posies i midtbaneleddet og serverte lekre lissepasninger i form av en suverent sammensatt settliste og formidabel feelgood-faktor, før The Flaming Lips avsluttet aftenen på hovedscenen med sitt sedvanlig spektakulære show, krydret med konfettikanon og marsboere i matchende minikjoler (sorry, glemte å avslutte allitterasjons-applikasjonen her.. sånn). Festen var imidlertid ikke over, selv etter denne utblåsningen, men fortsatte i låven (hvor ellers?), der twangmeister Bill Kirchen holdt honkytonk-hoff for et entusiastisk publikum som gjorde sitt beste for å tømme lommene for ølbonger. Da gamlefar til full jubel avsluttet med å inkorporere fire tiår med gitarhelter i sin signaturlåt Hot Rod Lincoln, var det igrunn bare naturlig at han ble etterfulgt av heavy-hillbilliene Hayseed Dixie, som etter en time med hardrock-historie arrangert for mandolin og banjo, satte et verdig punktum for kvelden og festivalen med køntri-hymnen Will the Circle Be Unbroken.
Og sirkelen var på sett og vis sluttet da jeg og min trofaste Peugeot dagen derpå fikk æren av å hjelpe teltnaboens folkevognbuss med startkabler og strøm! Isn't it ironic..

Festivaluering del 1: Hyde Park Calling

2007-08-30T23:00:00.000+02:00

Festivalsesongen synger bokstavelig talt på siste verset, og det er betimelig med et lite tilbakeblikk for å se om den sto i stil med forventingene. Sånn generelt må undertegnede si seg meget fornøyd med uttellingen og ikke minst variasjonen i sommerens utflukter. Jeg har besøkt kjente og ukjente steder i inn- og utland, har hørt, digga og latterliggjort kjente og ukjente band, jeg har overnattet i telt, på hotell og hjemme hos meg selv, i sol og regn, og jeg har gjennomført dette med et stort antall gode venner, gamle kjente og tilfeldig forbipasserende. Vi begynner med begynnelsen:

Jeg var verken våken eller ivrig nok til å kapre billett til Glastonbury (de to timene de var tilgjengelige), men da min kompis Eigil kasta fram et forslag om å dra for å se våre gamle helter Crowded House i London den samme helga, nølte vi ikke lenge. Våre reise-, øl- og musikkglade venner Thors og Anders var heller ikke direkte vonde å be, og dermed ble det en lang langhelg på gutta boys i London, som i tillegg til besøket på Hyde Park Calling inkluderte den hysterisk morsomme Monty Python-musicalen Spamalot, noe shopping og betydelige kvanta av John Smith's Extra Smooth.
Selve festivalen var det lite å utsette på. Siden vi alle er pene og forsagte gudsord fra landet, valgte vi å stå over hardrockdagen, og gikk istedet hardt for pop-ekstravaganzaen på lørdagen. Mens de oppsiktsvekkende tallrike og søte serveringsbertene serverte oss kald Carlsberg (og en og annen Pimm's) på løpende bånd, leverte Ghosts og The Feeling forseggjort og energisk pop som bare briter kan, og den solfylte plenen i hovedstadsparken var fylt opp av brede smil da gamlegutta fra down under entret scenen. Det ble et svært hyggelig gjensyn med gutta vi sist så på Rockefeller i 1994, og verken nye bandmedlemmer eller helt nye låter la noen demper på stemningen. DET sørget imidlertid værgudene for, rett etter at front-kiwi Neil Finn hadde sunget den særs passende Four Seasons in One Day og fortalt dem noen alvorsord (vel, ukvemsord er vel mer riktig å si). I løpet av noen minutter åpnet himmelen seg fullstendig, og det verste regnværet jeg kan huske å ha opplevd angrep et ubeskyttet publikum. Faenskapet ga seg heller ikke, og bandet måtte faktisk pakke sammen sine dyrebare (men ikke vanntette) instrumenter og evakuere scenen et kvarter før planen. Etter dette sank naturlig nok moralen en smule, og halve mannskapet forsvant før den noe dvaske Peter Gabriel omsider fisket Sledgehammer frem fra ermet og de mest hardføre endelig kunne komme seg "hjem" og skifte til tørre club-til-club-sko.

Jag rear ut min själ..

2007-08-20T23:04:00.001+02:00

Disse to fristende annonsene sto på trykk i forrige nummer av Musikkpraksis, og om budene mot formodning skulle utebli, får vi håpe Johan og Arthur til tross for lite bruk er såpass scenevante at de vet å by på seg selv.

Medaljens bakside

2007-07-24T00:59:00.000+02:00

Rumpene øker visstnok både i antall og omfang, men JEG tør der Aftenposten tier.

Fixing a hole (or three)

2007-07-23T23:00:00.000+02:00

Etter at bilen min i januar ble utsatt for nok et tyveriforsøk, har den stått værfast i parkeringshuset på Ullevaal stadion, mens jeg vært prisgitt mine "venner" i Oslo Sporveier*. Å kjøpe nye originaldeler til en snart 20 år gammel bil er ikke god business, så jeg har nå og da stjålet av min arbeidsgivers tid (hysj!) for å ringe rundt til østlandets bilopphuggerier for å høre hva som finnes i deres "arkiver". Dette har gitt meg mange dype og givende passiarer med Bob-Kåre og Leif-Ronny (som sannynligvis skulka smile- og servicekurset og som synes ord med mer enn én stavelse er homo), men dessverre ikke de nødvendige bildelene jeg trengte, nemlig en siderute, et sidespeil og en ny lås med nøkkel (og høyst sannsynlig et batteri, men det skjønte jeg faktisk selv at man ikke kjøper brukt).
Etter et halvt år i garasjen var nok omsider nok, og da jeg begynte min to ukers sommerferie forbannet jeg meg på at jeg skulle kjøre bil til jobb første arbeidsdag etter ferien.

DAG 1: Første dag av ferien satte jeg meg ned med telefon, Gule Sider og ymse bildele-portaler, fast bestemt på å koke øret til batteriet var tomt eller jeg hadde fått napp. Etter en serie frustrerende "samtaler" med Leif-Ronny i Oslo og Akershus får jeg til slutt tommel opp hos Skjeberg Bilopphugging utenfor Sarpsborg, som på en mistenkelig overbevisende måte bedyrer at de har opptil flere eksemplarer av arten stående. "Bare å stikke innom", sier en kar som høres mistenkelig ut som Raymond.

DAG 2: Siden jeg for en gangs skyld denne sommeren våkner til sol og pent vær - og jeg har en halvannen times biltur uten siderute på agendaen - hiver jeg meg rundt med en pumas grasiøsitet, tar banen til Ullevaal og påkaller min rånerkollega Henning for bistand med startkablene. Bilen, som har stått urørt i seks måneder, starter på første gnist, uten så mye som et host, og etter å ha fylt olje legger jeg optimistisk ut på Ringveien med retning Furuset for å hente kartleser og dokumentør Kirsti. Rett før Furuset senter stiger det sorte røyksignaler til vers fra motoren og jeg frykter det verste. Etter å ha åpnet panseret og sparket litt i dekkene, kommer jeg på at oljefylling på en motor i gang kan medføre litt oljesøl, og at dette gjerne vil ose litt når det klebrer seg rundt en varm motor. Resten av turen på idylliske Mosseveien går som en drøm, og før vi vet ordet av det befinner vi oss i en blanding av Flåklypa og Deliverance. Leif-Ronny og vennene hans skuffer imidlertid ikke, men roter etter noe mumling og leting fram delene mine, og gir meg attpåtil en bra pris (sier de, da). Når bilen ikke vil starte for egen hjelp når jeg skal hjem, ymter Leif-Ronny frampå med at "jeg godt kan la den stå igjen hos dem", men med jumpstart-på-boks kommer vi oss hjem og parkerer på Ullevaal med delene i baksetet.

DAG 3: Turen går igjen opp på Ullevaal der kollega Henning nok en gang låner meg en håndfull strøm, men ikke før jeg helt på egen hånd har klart å montere det nye sidespeilet! Deretter går turen ut til Rud, der jeg "kjenner en som kjenner en" som utrolig nok er marginalt mer dreven med skrutrekker og fastnøkkel enn meg. Han lover å se på bilen i løpet av uka og samtidig undersøke om strømproblemet mitt skyldes gåen dynamo eller gåent batteri. Eller begge deler.

DAG 4: To dager senere får jeg beskjed om at bilen kan hentes fiks ferdig på Rud, og jeg legger ut på min siste kollektivreise på lang, lang tid. Det viser seg også å bli en av de mest frustrerende og kostbare noensinne*, men det spiller ingen rolle for nå er jeg bare noen minutter unna å igjen bli heltidsbilist! Takket være at noen kjenner noen som driver bilvask, kan jeg blid og fornøyd gasse på hjem til Oslo med en skinnende blank bil som starter og går med speil, rute og lås på plass!

DAG 5: Det eneste som gjenstår, er å tømme bilen (inkludert gjenstridige bilbeltefester) for glasskår, samt en grundig støvtørk (tro det eller ei, å stå et halvt år inne i et parkeringshus med åpent vindu kan medføre noe smuss). Statoil på Storo har et fiffig selvvask-apparat med slanger og koster, og for en tjuings blir bilen like fin inni som utenpå. Kirsti gjør samtidig en formidabel innsats med potetkokepinnen og kan atter sitte trygt i kartlesersetet. Mission accomplished, og jeg GLEDET meg faktisk til å begynne på jobb igjen!

PS. Se opp for ny bloggpost innen utgangen av september, da må jeg nemlig ha gjennomført EU-kontrollen, og finner ut om alt var forgjeves. Siste ord er neppe skrevet.

* jeg kunne fylle en hel blogg alene med detaljerte historier om hvordan Sporveiene alltid ser ut til å gå inn for å ødelegge dagen min, men dette innlegget ble langt som det ble.

...and bløtkake for ALL!

2007-07-12T01:19:00.000+02:00

I år følte jeg for å slå på den doble stor-tromma på bursdagen min, og samlet like godt 40000 av mine nærmeste venner (da har jeg kun talt de som er på Facebook) til et lite lag oppe ved Helsfyr (eller Hell's Fire, som vi spøkefullt liker å kalle det). Svogern min hadde hyra tungmetallorkesteret Metallica til å underholde, men dagen før evenementet var det fremdeles litt uvisst om de var rammet av metalltyvene som herjer på Østlandet. Heldigvis var det bare oppvarmingsbandet, de finske etterdilterne og gymsokk-gotherne Him som var blitt frastjålet sin metall (antagelig fordi settet deres inneholder en kobberversjon av Chris Isaaks Wicked Game), og hovedbursdagsshowet kunne gå sin gang. Firemannstruppen på scenen ga jernet (metall, geddit?) i to og en halv time, og undertegnede måtte nesten felle en tåre da folket helt mot slutten tente sine mobiltelefoner for meg, mens de høylytt og unisont erklærte at det var ingenting annet som betød noe.

Windows Bellavista

2007-07-02T23:00:00.000+02:00

NTB melder i dag at "to av fem nordmenn synes de lever bak skitne vinduer, men flere enn halvparten av norske husstander velger likevel å vaske vinduene færre enn to ganger i året".
Jeg innrømmer glætt at jeg i lengre tid har tilhørt både to femdeler og flere enn halvparten, men i helga var det effektivt slutt på å måtte gå ut for å finne ut om det er overskyet eller ikke. Ved hjelp av Jifs vindusvasker-kit og en ivrig motivator/ dokumentør gikk jeg løs på mine fire sett av tak-til-gulv-vinduer og etter to og en halv times halsbrekkende blodslit kunne jeg for første gang på mange år konstatere at jeg så godt ut.
Og jeg LER i ansiktet av selvvaskende vinduer! Haha!

Gir'u'rem lillefingern..

2007-06-26T19:45:00.000+02:00

Stabæk har snurret Tippeliga-motstanderne rundt lillefingern i hele vår, og mye kan tyde på at jåtfiskene fra Blærum omsider er serious contenders til seriemesterskapet. Utenfor banen er imidlertid ikke alt bare fryd og gammen, mye takket være den frittalende primaten Daniel Nannskog, som i tillegg til å kjefte på alt og alle i sin nærhet (seg selv inkludert), egenhendig har jagd hotshot og ikke-dranker Petter Furuseth-Olsen vekk fra klubben, blant annet ved å på en voldelig og truende måte presse en pekefinger mot tinningen hans.
I ettertid kan imidlertid Aftenposten røpe at svensken har sitt på det tørre, og bare har gjort som trener og landsmann Jan Jönsson befalte, nemlig å sette fingeren på hva som var galt og hva som plaget ham. Med disse to fingernemme gutta på laget, var det kanskje ikke så rart at Furuseth-Olsen stakk fingern i jorda og reiste sørover? Thumbs up til den pliktoppfyllende Nannskog som er lojal til fingerspissene.
(Jeg må imidlertid rette en advarende pekefinger mot journalisten her, som overså tommelfingerregelen som sier at opplagte ordspill må brukes i tittelen.)

at the Universal Serial Bus Stop

2007-05-27T17:23:00.000+02:00

Toget sier w00t w00t, og mitt tog er lastet med.. IT-konsulenter!
(til dere som ikke skjønte denne: wikit, n00bs! LOL)

Blåveispiken

2007-05-11T22:59:00.000+02:00

Dorthe Skappel forteller til VG at hun har falt pladask for klærne til den londonbaserte bergenseren Kristian Aadnevik. Ved siden av å minne om den noe glemte Aerosmith-singlen Falling in Love (is Hard on the Knees), vil sikkert Aadnevik skrive under på at dette er et av få eksempler på at ikke all PR er god PR.

Dank u wel

2007-05-09T14:05:00.000+02:00

Her kunne jeg som nyinnflytta Oslo-beboer i 1996 føle meg hjemme, like hjemme som i 2007. Her hadde de spennende øltyper på utstilling, og etter hvert fikk man smaken for søt witbier og ikke minst Grolsch på de store fine flaskene. Hit gikk 17-trikken i direktelinje fra Sofienberg og hjem igjen, men man rakk jo sjelden den siste hjem. Her spilte de alltid fin musikk på akkurat passe volum, og Radiohead, Counting Crows eller Brendan Benson dukka gjerne opp uten at man trengte å be om det. Her kunne man ha bandmøter, og bandet mitt skrev sogar en låt om/til stedet, som vi på smått amatørmessig vis spilte inn, med autentiske lydopptak fra baren og selvsagt 17-trikken. Her begynte jeg å samle folk på bursdagen min (midt i fellesferien), med unntak av det ene året jeg faktisk var i selve Amsterdam. Her fikk jeg så mange Jack Daniels i bursdaggave at jeg nesten ikke klarte å få dem i meg, men bare nesten. Her lærte jeg Elise fra Kristiansand å like øl, gjennom parolen "livet er mer enn CB". Her ble jeg en gang intervjuet av et heldigvis-ikke-publisert livsstils- og smykkemagasin (!) og fremsto som en arrogant posør (utdrag fra en av de mindre grøssefremkallende passasjene: "Det er underlig å se på Terje Kleven i lokalet, en av Oslos mye besøkte caféer. Han er tilstede i en annen grad enn oss andre. Et par jenter går ut av døra, kikker i smug og hvisker noe til hverandre. Kleven drikker kaffe. Og later ikke til å tenke så mye over sin tilstedeværelse selv."). Her har jeg hatt sikkert et halvt dusin first dates, og jeg skal vel ikke klandre stedet for at ingen av dem resulterte i ekteskap og unger. Her har jeg, i motsetning til alle andre utesteder i byen, ALDRI glemt igjen VISA'n, av den enkle grunn at betjeningen alltid har kommet med kortet til meg når klokka har nærmet seg halv fire og haka har nærmet seg øverste skjorteknapp.

Nå har de lenger ikke råd til husleia og har måttet stenge, sikkert for å gjøre plass til enda en 7-11. Hvor skal jeg gå nå?
Takk for følget, Café Amsterdam. It's been a blast.

Life imitating art plagiarizing life

2007-05-03T16:43:00.000+02:00

Skulle du ha sett. Bare 3 dager etter min forrige post vedrørende tollsatser på DVD'er fra utlandet dukket denne stripen opp i Aften Aften. Det er jo greit å vite hvor tegner Siv Nordsveen får "sine" idéer fra - helt ned til allitterasjonen i tittelen..

Alle gode ting er 12

2007-04-29T23:31:00.000+02:00

Husker den Saw-boksen jeg bestilte? Da jeg kom hjem fra Liverpool gledet jeg meg til å finne den i postkassa (sammen med et kilo reklame for eiendomsmeglere og elektrokjeder), men den gang ei. Istedet fant jeg en liten lapp fra postkontoret hvor det sto at pakken kunne hentes hos dem mot et lite vederlag, nærmere bestemt 164 spenn. Jada, yours truly hadde i et øyeblikks ubevissthet glemt denne flotte tollgrensen vi har her til lands (som faktisk har vært uforandret i hele min levetid) og tenkte ikke over at det ville koste snaut 60% av boksens verdi å få den inn i landet. Veldig smart, men da vet jeg i det minste hva jeg skal bruke disse pengene til.

Pilegrim up north - dag 5

2007-04-18T23:59:00.000+02:00

Man har ikke vært skikkelig rock'n'roll-turist i Liverpool hvis man ikke har kjørt ferry cross the Mersey. Denne turen, udødeliggjort i Gerry & the Pacemakers' 1964-hit med samme navn, er en times historie- og geografileksjon til sjøs, som med værgudenes hjelp ble en perfekt oppladning til kveldens oppgjør på Anfield.
Middlesbrough hjemme skal være grei skuring for et Liverpool på medaljejakt, men når man mønstrer midtbaneduoen fra helvete(Sissoko og Zenden) fra start, var det kanskje ikke annet å vente enn at førsteomgang ble omtrent like tannløs og sjansefattig som oppgjøret i Manchester. Heldigvis ble misfosteret fra Mali plukket av rett etter pause, og med Stevie G tilbake på midten kunne LFC angripe mot The Kop i sedvanlig stil. I løpet av seks minutter avgjorde sjefen sjøl med et klassisk langskudd og en utagbar straffe (denne er filmet fra rett ved der vi satt), og med 2-0 sikret LFC seg overtaket i kampen om bronsen - og satte samtidig et verdig punktum for vårt besøk på Merseyside. Vel vitende om at vi garantert kommer tilbake, nøyde vi oss med et par-fire pints på puben før sengetid.

sjekk fotoalbumet fra hele turen!

Pilegrim up north - dag 4

2007-04-17T23:58:00.000+02:00

Siden det bare er to år siden sist undertegnede kjørte den eminente Magical Mystery-bussen, sendte jeg Arnie avgårde alene på nerdetur, og kunne dermed bedrive slacker-turisme på egen hånd. Dette innebar hovedsaklig å rusle bort til Chinatown for å knipse et bilde av noe som visstnok er det nest største kinamonumentet utenfor Kina, for deretter å slentre tilbake til den ørlitt bohemaktige Bond street for å shoppe flere CD'r.
Helt fotballfri skulle imidlertid ikke dagen bli, for når den litt sure kveldsvinden fra Mersey trakk innover byen dro vi på supporterforum på Anfield, der David 'Supersub' Fairclough svarte på spørsmål fra fansen, bl.a. om hvorfor stemninga på The Kop som oftest er så merkbart mye bedre i CL enn i PL. Da en kar i salen framla en teori om at det skyldtes alle utlendingene på tribunen sank Arnie og jeg sammen i stolene og håpet at ingen så oss. Heldigvis fikk han ikke særlig medhold av norgesvennen Fairclough, som tvert imot kunne fortelle forsamlingen hvor entusiastiske og språkmektige nordmenn er.
Med denne støtten i ryggen fra en gammel local lad meldte vi oss optimistisk på en pubquiz på den andre sida av gata. Vi kan vel si det sånn at det ikke ble noen premie på oss, men vi bevilget oss selv et par pints for god innsats, før sengetid, förstås.

Pilegrim up north - dag 3

2007-04-16T23:59:00.000+02:00

På mandag var det duket for shopping og sightseeing i et gravemaskin- og heisekranbefengt sentrum. Etter å ha bunkret opp CD'r (den avbildede var IKKE blant disse), ble det et gjensyn med Beatles-muséet på Albert Dock, før vi dro tilbake til HMV for å bivåne en minikonsert med den norsk-scouske indietrioen The Wombats. Selv om småpikene i den lange køen knapt var over den seksuelle lavalder var det tydelig at bandets norske bassist Tord var gjenstand for store mengder attrå. Arnie og jeg ble faktisk ganske populære selv da de skjønte at vi var norske, og vi fikk umiddelbart det ærefulle korrekturleseransvaret for obskønitetene jentene på Babelfish-norsk hadde skrevet på sine medbrakte truser. Vi kunne straks berolige dem med at Tord helt sikkert skjønte meningen bak utsagn som "Jeg vil gynge deg longboat" og "Jeg elsker du".
Etter fire energiske, men relativt likelydende låter fra unggutta bar det opp til Anfield hvor den første finalekampen i FA-cupen for juniorer gikk av stabelen. Skjebnen skulle ha det til at LFC møtte ManU i årets finale og 20.000 hjemmefans møtte opp med forhåpninger om i alle fall én seier over erkerivalen denne sesongen. Slik gikk det dessverre ikke; akkurat som når de store gutta spiller, avgjorde United-juniorene en jevn kamp ved hjelp av et selvmål og en straffe og har dermed en 2-1 ledelse å gå på før returoppgjøret i Manc 26. april. Hjemmefansen kunne i det minste glede seg over endel fine individuelle ferdigheter og et par spillere som helt sikkert kommer til å bli fulgt med argusøyne av Rafa og hans stab i tiden fremover. Med litt blandede følelser tok vi et par pints på puben før sengetid.

Pilegrim up north - dag 2

2007-04-15T23:59:00.000+02:00

Etter en god natts søvn i Liverpool-sengetøy startet vi dagen med en porsjon fish'n'chips i strålende sol i en av de lokale pubenes beer garden. På programmet sto den årlige minnestunden for Hillsborough-tragedien i 1989, der 96 LFC-fans mistet livet.
Mye er blitt sagt om fotball kontra religion, men dette var utvilsomt midt i skjæringspunktet. Over 4500 mennesker samlet seg på The Kop for å overvære en gripende seremoni der det ble tent lys for de 96, mens legender som Kenny Dalglish og Jamie Carragher leste bevingede ord. Og da The Choir of St Anne Stanley sang You'll Never Walk Alone ble selv de tøffeste lads blanke i øynene.
Resten av dagen ble for det meste tilbrakt foran TV-skjermen på puben, mens vi WAPet oss fram til kveldens gledelige Tippeligaresultater. Ja, også tok vi et par pints før sengetid.

Pilegrim up north - dag 1

2007-04-14T23:59:00.000+02:00

En vakker dag hadde jeg 30000 Eurobonuspoeng som gikk ut på dato, og hva passer vel bedre enn en pilegrimstur til fotballens og popmusikkens mekka, Liverpool?
Det faktum at jeg måtte stå opp kl 0400 tidlig en lørdags morgen la ingen demper på forventningene, heller ikke at jeg ble nødt til å legge igjen penger i hatbyen Manchester, hvor Liverpool møtte middelhavsfarerne ManCity. Min venn og popquizkollega Arnstein fikk plass på et senere fly, så jeg ble sendt ut som fortropp til City of Manchester Stadium for å skaffe billetter. Her reddet jeg dagen for en guttegjeng fra Tønsberg som urutinert hadde røpet at de holdt med bortelaget og dermed ikke fikk kjøpt billetter selv. Mine nye bekjentskaper og jeg fant oss deretter til rette i Manchesters homsegate Canal Street hvor vi inntok et par enheter av Frank Strandlis favorittøl pint, mens Tønsberggutta kikket seg nervøst over skulderen.
Tilbake på stadion til avspark kl 1500 håpet vi selvsagt at våre gutter skulle rævkjøre middelhavsfarerne i lyseblått, men den gang ei. To passive og tannløse lag produserte tilsammen ikke flere sjanser enn en gammel sagbruksarbeider kan telle på én hånd, og de av oss som håpet på tøffe dueller og klassisk engelsk mann-mot-mann burde nok blitt i Canal Street.
I likhet med den legendarisk kjedelige kampen ble vi temmelig målløse og etter en døsig togtur "hjem" til det norske LFC-herberget i Anfield Road nøyde vi oss med et par pints på puben før sengetid.

Alle gode ting er tre

2007-04-11T23:03:00.000+02:00

Den tredje Saw-filmen er ute på DVD, og jeg har benyttet anledningen til å skaffe meg en bloddryppende boks med ekstremutgaver av denne makabre filmserien som nå er å regne som en trilogi, eller "triologi" som et uforholdsmessig stort antall språkignoranter har fått det for seg at det heter. Enten det dreier seg om filmer (f.eks. Ringenes Herre), bøker (f.eks. Kristin Lavransdatter) eller skiver (f.eks. Thomas Dybdahl), på engelsk eller norsk, i amatørmessige blogger eller hos selveste Aftenposten, dette ikke-ordet dukker opp raskere enn du kan si "fremmedordbok". Disse folka tror muligens de høres mer lærde ut når de bruker ord som rimer på "biologi", men forstavelsen er altså enkelt og greit "tri" (som i triangel, triathlon, trikoloren, triceps etc) og betyr at det finnes tre av noe (f.eks. vinkler, øvelser, farger eller muskelfester). Forstått?

Flis av plankebyen

2007-04-10T15:36:00.000+02:00

Mandagens serieåpning er selvsagt behørig dekket i alskens medier, så jeg nøyer meg med å med mine helt uhildede romeriksøyne konstatere at Fugla er der de skal være på tabellen mens "bohemklubben" sannsynligvis slutter seg til parolen Aldri mer 9. april.

Vi priser ølen

2007-04-02T23:10:00.000+02:00

Utepilssesongen er over oss, og vi blir brått klar over at vi bor i verdens dyreste land, men på utecafé er det nok folk som kryr, som det heter i sangen. VG kunne i dag fortelle om halvliteren (den var riktignok 0,6l) på Quality Gardermoen til nesten hundrelappen, noe restaurantsjefen der oppe synes er en "helt grei pris".
Heldigvis er tiden over da man måtte sitte langs Karl Johan, på Fru Hagen eller på Lektern for å leske seg i friluft. Ethvert etablissement med tappekran har fått seg en bord og to stoler ute på fortauet, og takket være global oppvarming kan man nå nyte øl i friluft hvor som helst når som helst. Uoffisielle ølprisrankinger (Nattguiden el. utepils.no) viser sogar at det flere steder går hele tre halvlitere på hundrelappen. Men spørsmålet få stiller seg er: hvor mange penger går det på halvliteren?
Vel, etter å ha samlet opp lommerusk i et par år kan jeg nå presentere svaret: 471,50. Gjett hva jeg skal bruke pengene til?

There goes the neighbourhood

2007-03-23T22:41:00.000+01:00

"..politiet vet foreløbig ikke om det er snakk om samme gjerningsmann."

(Denne overskriften kunne i går leses i papirutgaven av Aftenposten, mens de i nettutgaven har vært smarte nok til å formulere seg noe annerledes. Tipper deres egen Per Egil Hegge gnir seg i henda over denne godbiten han helt sikkert kommer til å kommentere i språkspalten sin, bare saken blir gammel nok. Noen vil nå kanskje si at "enkelte ting spøker man bare ikke med". Det er selvsagt bare tull.)

Rett i vasken

2007-03-21T23:26:00.000+01:00

Jeg går ikke for å være spesielt praktisk anlagt. Bortsett fra å spille gitar og taste på tastatur er det fint lite hendene mine kan brukes til. Det er da ikke fritt for at jeg kan slumpe til å bli litt misunnelig når min langt mer nevenyttige kollega Chrish i detalj dokumenterer hvordan han pusser opp et helt bad fra A til Å.
Det var derfor med stor stolthet jeg denne uka tok et lite skritt mot økt handiness og reparerte vannkrana på badet helt selv! En gang i februar sa det nemlig pang, noe løsna oppi tuten og i halvannen måned har jeg prøvd å overse at det spruter over hele badet (badet mitt er ikke spesielt stort) når jeg tapper vann. Til slutt var nok nok og jeg måtte avlegge Jernia et sjeldent besøk, hvor jeg etter litt leting og gjetting fant en blank del jeg syntes så riktig ut (det viste seg å hete "luftfilter"). Vel hjemme følte jeg for første (og sannsynligvis siste) gang savnet av en vannpumpetang, men siden jeg i min velfylte verktøykasse gjennom årenes løp har samlet en del ting og eh.. tang, klarte jeg å finne velegnet redskap. Tuten ble skrudd av, metallrester plukket ut og etter litt fikling fikk jeg den nye delen på plass der jeg regnet med at den skulle sitte. Stemningen var til å ta og føle på da jeg skrudde tuten på plass og nervøst hevet håndtaket, og lettelsen, gleden og ikke minst stoltheten var enorm da jeg konstaterte at vannet omsider gikk rett i vasken.

Nå er jeg veldig spent på om mine skills kvalifiserer til plass i dette mysige bofelleskapet, der handiness tydeligvis er påkrevet, muligens først og fremst for å få korken av sjokoladesausflaska.

Aftenstund har gull i Mund

2007-03-19T18:59:00.000+01:00

Spørreprogrammet Alle mot én har sesongpremière på TV2 i kveld kl. 2000 og hvis du ser veeeldig nøye etter, kan du sannsynligvis skimte undertegnede som én av hundre oppe på lektern! Og ikke nok med det - to plasser til min høyre står jaggu meg søstra mi! Jepp, helt uvitende om hverandres planer meldte vi oss på hver for oss, og gjorde tydeligvis våre saker bra nok på audition til å havne i det prestisjetunge åpningsprogrammet som ble spilt inn i begynnelsen av desember. Følg nøye med når de presenterer "IT-konsulentene" - han i kortermet skjorte nede til venstre er meg.
Vi har vel strengt tatt ikke lov til å røpe utfallet, men det kan vel tenkes at en gevinst på 2,5mill hadde gitt seg enkelte utslag i bloggen her. Det jeg imidlertid KAN røpe, er at Øyvind Mund er langt høyere og tynnere enn man skulle tro, samt at koffert-babene fra Deal or No Deal neppe er noen kløppere i TP.

Bare barnemat

2007-03-11T21:40:00.000+01:00

Jeg har nå vært onkel i et drøyt halvår, men foreløbig må mine onkelplikter sies å ha vært relativt rudimentære. Jeg har riktignok eksellert i grøtmating ved et par anledninger, men ellers har det begrenset seg til tilfeldig leking og pludring når mor og resten av slekta har trengt en pause. Denne lørdagen var det imidlertid alvor. Mor og far skulle i selskap og OnklT ble innkalt for å styre sjappa. Etter en kjapp briefing om matlaging og sovevaner fikk jeg selve ilddåpen: mitt første bleieskift. For å gjøre opplæringen så grundig som mulig hadde hovedpersonen sørget for å fylle bleia godt, men barnevakten lot seg ikke affisere og tok fort kontroll over klut og sinksalve og utførte drittjobben med bravur, og det vanskeligste ved hele operasjonen var faktisk å få strømpebuksa av og på et knøtt som spreller som en fisk på land.
Etter denne prestasjonen reiste foreldrene beroliget avgårde, og Caroline og jeg kunne omsider tilbringe litt kvalitetstid i tosomhet. Sammen så vi bl.a. ManU på sedvanligvis vis grine til seg et tvilsomt straffespark, hvorpå vår aggresjon gikk ut over kose-lemuren Hr. Lemur.
Den urettferdige dommeravgjørelsen var tydeligvis ikke glemt når kveldsgrøten kom på bordet, for Carolines survetryne minnet mest om Cristiano Ronaldo når han har snubla og ikke fått frispark. Det hemmelige våpenet måtte frem fra skapet i form av en boks fruktmos, som heldigvis gikk ned på høykant. I etterkant mistenker jeg at jeg ble lurt, men den slags utspekulerthet bør uansett premieres. Kveldsstellet gikk nesten smertefritt, bortsett fra da jeg i dagens siste strømpebuksemanøver slo hodet hennes i kanten av stellebordet og humøret gikk fra smørblid til utrøstelig på et halvt sekund, men det kan jo også ha vært for at hun ikke fikk se Kill Bill vol.2 sammen med meg. Men et sted må (alders)grensen gå.

Festivalgets kvaler

2007-03-07T21:45:00.000+01:00

Snøen er i ferd med å smelte bort her i byen, og da er det jo naturlig å starte planleggingen av årets festivalsesong. Programmene begynner å ta form rundt omkring, billetter er i salg, og noen steder sogar utsolgt!
Her til lands er det jo blitt slik at ethvert veikryss skal ha sin egen festival, men det skal mye til for at jeg gidder å dra til "Åsgårdstrandstock" for å se Big Bang og Sissy Wish altså. Den hyggelige outsideren i år er utvilsomt Down on the Farm som første helga i august klinker til med gamle og nye powerpoplegender i Big Star og The Posies. Legg til Grant-Lee Phillips, Flaming Lips og William Hut, så ligger alt til rette for en trivelig helg for oss over 30.
Jeg spår det årlige solbrille-fesjået i Kristiansand en snarlig død etter at Toffen tok med seg den reelle musikkinteressen noen steinkast østover. Hovefestivalen lokker allerede med Kaiser Chiefs, The Killers og The Hold Steady, og med et trekkplaster eller to til (med all respekt, Slayer gjør det ikke for meg), skal du ikke se bort fra at jeg pakker soveposen med kurs for Tromøya i slutten av juni.
Sovepose er obligatorisk festivalbagasje utenfor Norges grenser, og det er ikke til å komme fra at virkelig sterke line-ups må du krysse en landegrense eller tre for å få. For en som meg, med over middels dragning mot britisk indie, er de engelske festivalene rene kakefatet. Jeg har besøkt både Carling Weekend og V Festival, men alle festivalers mor, Glastonbury, mangler fremdeles fra lista. Der er pågangen så stor at de har måttet innføre et søknadssystem som også bør begrense svartebørshandelen betraktelig, siden billettene er personlige - med bilde! Søknadsfristen var nå på mandag, og undertegnede er en av de 400.000 som skal kjempe om 130.000 billetter - og det før ett eneste band er bekreftet.
Skulle den planen gå i vasken, har jeg en slags backup på sydligere breddegrader, for til tross for at spanjakkene selv ikke har peiling på å spelle råkk, har Benicàssim på Spanias østkyst i mange år pranget seg med staselige engelskspråklige headlinere. Siden jeg allerede har en kompis med feriehus i Spania, en musikk- og reiselysten kollega og et spanskkurs installert på laptop'en burde alt ligge til rette for å leve la vida loca i juli. Time vill sjåvv.

"Émile Zola? Han finner du under Zzzz.."

2007-03-03T17:24:00.000+01:00

Mang en bokhandel tilbyr komfortable stoler til sine kunder for at man skal kunne teste ut en bok i en mest mulig naturlig og behagelig setting. Det spørs om ikke Tanum Byporten i tillegg burde investere i en kaffemaskin, slik at ikke menn på vei hjem fra kontoret ender opp med å ta ettermiddagsluren sin i butikken, slik som denne karen her. (ok, jeg vet at det ligner på Jonas Rønning som leter etter noe mat han har mistet nedi genseren, men denne fyren satt faktisk slik og sov de 10-15 minuttene jeg var inne i butikken.)
Tipper at ikke bokhandleren i Kabul har dette problemet.

Uten mat og drikke..

2007-03-02T18:42:00.000+01:00

La meg presentere deluxe-utgaven av helgehandle-kurven for den ansvars-bevisste ungkar: I tillegg til mat og drikke inneholder den altså gulvvaskremedier for å forhindre at de gjestende pokerspillere ikke snubler i hybelkaninene.
Bare 60-åringer som synes saltstenger er festsnacks, sier du? Har du PRØVD å spille kort etter en pose ostepop eller?

Fullmåned (februar)

2007-02-28T15:59:00.000+01:00

MUSIKK
Finnes det en bedre følelse enn når du akkurat har spilt gjennom et album du hadde små eller ingen forventninger til og du knapt kan vente med å spille det fra begynnelsen igjen? Akkurat slik var det da min popquizkollega Jon Vidar dytta på meg fjorårets Puzzles Like You fra Slowdive-avleggerne Mojave 3. Denne flotte skiva er tidvis svært nær pop-perfeksjon der den blander klassisk nord-engelsk melodikunst (tenk the The La's) med smårootsy twang (tenk The Jayhawks) og luftige vokalharmonier (tenk..tja, Slowdive), og The Magic Numbers kan bare gå og legge seg med jamringa si.
Et annet hyggelig nybekjentskap denne måneden var canadiske Sloan, som viste seg å ikke være spesielt nye, men derimot å ha en 15 år lang platekarriere bak seg. Deres siste langspiller Never Hear the End of It, har fort vekk tidenes mest treffende tittel, siden plata inneholder ikke mindre enn tredve låter, og det kanskje ikke er alle som holder ut lenge nok til å få høre slutten. Men i litt mindre doser fungerer deres velarrangerte glam-indie finfint, og det er ikke å overdrive å si at denne plata slo an.
For øvrig har de gledelige oppfølgerskivene fra Bloc Party, Kaiser Chiefs og The Cooper Temple Clause stått for mye av soundtracket til denne måneden, og sistnevntes Waiting Game ligger så langt an til å bli en av årets store anthems.

LIVE
Den hyggeligste live-opplevelsen i februar var den akustiske in-store-opptredenen til The Hold Steady på PK Oslo City. To av gutta fremførte nakne, men høyst tilstedeværende versjoner av en håndfull go'låter, bl.a. deres ørlille hit Chips O'hoy.
Trippelkonserten med 120 Days, Serena-Maneesh og The Apple Falls på Rockefeller ble dessverre ikke den höjdaren det kunne ha blitt, dels fordi jeg ikke fikk med meg mer enn tre minutter av TAF og dels fordi et særdeles innadvendt og atonalt SM muligens hadde vært litt i overkant rause med jazztobakken i forkant. Heldigvis leverte 120 Days sin kraut-indie med bravur og reddet kvelden for et fullsatt se-og-bli sett-befengt Rockefeller.

FILM
Christopher Nolan, Christian Bale, Michael Caine, Scarlett Johansson. Med en slik gjeng av vakre og talentfulle mennesker foran og bak kamera måtte jo bare The Prestige bli en flott film. Finurlig plott og fiffige effekter, her er det bare å følge godt med.
På hjemmekinoen klarte Fritt Vilt å kjempe seg forbi min sterke motvilje for norsk film, og jeg må innrømme at denne unorske slasheren kan måle seg med lignende filmer fra det store utland. Pluss i margen for å bruke både Øystein Greni OG faren hans på soundtracket!
Og på stuebordet hjemme ligger omsider sesong 1 av Arrested Development! Weee..

..VENTER PÅ..
De seneste årene har de seriøse filmene til Jim Carrey vært langt mer vellykkede enn de morsomme, så det er med stor spenning jeg ser fram til hans nye film, psyko-thrilleren The Number 23, til tross for massiv slakt i USA. Den norske premièren er passende nok lagt til 23. mars.
Av en eller annen merkelig grunn har jeg faktisk ALDRI sett en vanlig konsert på Sentrum Scene, så hva passer vel bedre enn å samle et dusin gamle russevenner og dra på The Waterboys 31. mars?!

It's a shame about Ralph

2007-02-12T19:03:00.000+01:00

"Kom an, ketsjup" innehar sannsynligvis verdens-rekorden i mest brukte punchline uten synlig humoristisk innhold* og jeg var neppe alene om å utbryte et "aaaaahaaa" da engelskkunnskapene omsider tok overhånd mange (ca 15) år senere.
Omtrent den samme langtrukne lyden kunne høres i stua her en kveld jeg koste meg med Little Britain, nærmere bestemt Sandra Patterson og hennes skuspillerspire av en sønn, Ralph - som skal uttales Raif. For da Ralph Fiennes slo igjennom som relativt usympatisk nazi i Schindlers Liste for vel 17 år siden, lærte vi jo alle at navnet hans skulle uttales som "Ray Fines" og jeg antok vel at dette var en gælisk fiffighet hans foreldre hadde insistert på å beholde i familien. Både Wikipedia og IMDB kunne imidlertid bekrefte at fyren ikke heter Ray, men Raif. Doh.
Jeg vet heldigvis med sikkerhet at jeg ikke er alene i verden om å trekke denne kortslutningen, da Google faktisk blar opp 2350 sider som like godt staver navnet på denne måten. Good grielph!

* kom over en ganske vittig variant av denne vitsen, legg samtidig merke til den første av debattantene som hevder at hun alene har intern humor.

Long Player indeed

2007-02-08T00:26:00.000+01:00

Internettet kan selvsagt også brukes til å handle på og mange av mine mest oppegående venner handler både klær, sko og nerdete duppeditter fra fiffige sjapper med finurlige navn (IWantOneOfThose.com er blant favorittene i så måte). Selv holder jeg meg for det meste til film og musikk. Play, Blah og CDConnection er blant de mest brukte her i bygården, og en veldig sjelden gang sveiper jeg innom CDON, for å se om de har noen bra kampanjer. Det hender faktisk at de klarer å lokke meg til å bestille en bunke, men det spørs om ikke de mista en kunde når de nå har begynt å pakke cd'er på langs. Jepp, mine skarve 5 plater utgjorde plutselig en snau halvmeter, og måtte derfor selvsagt hentes på postkontoret. Ja, det samme postkontoret som til tross for nesten umenneskelig konkurranse fra nettopp Internettet fremdeles insisterer på å holde åpent kun når vanlige folk er på jobb.

En kur for alt

2007-01-31T23:25:00.000+01:00

Internett er en fin oppfinnelse som utvilsomt har tatt av seg jakka for å bli en stund. Takket være Internett kan man snuble over mennesker og organisasjoner man aldri ellers hadde fått høre om, og ikke minst tilegne seg nyttig kunnskap gjennom disse.
Idag, for eksempel, har jeg lært at jeg bør vokte meg (og mine fremtidige barn) for å høre på band som The Doors, The Strokes og Motörhead, da disse fører en lukt inn i homo-helvete før du vet ordet av det. Under den fengende parolen Changing Homosexuals into Ordinary People (CHOPS), har en ivrig texaner satt seg fore å frelse verden fra homsenes klamme klør, og tar like godt ondet ved roten, nemlig musikken. Love God's Way, som den marginale menigheten kaller seg, har altså vært geme nok til å utarbeide lister over "gay bands" og "safe bands", som kan være kjekke å ha med seg neste gang man skal på Platekompaniet.
På svartelista finner vi selvsagt en del åpenbare skumlinger (Erasure, Frankie Goes to Hollywood, The Village People og Elton John, som er så homo at han listes to ganger), mens noen av disse bandene sannsynligvis ikke er klar over sin homo-effekt selv en gang (Metallica er tydeligvis såpass i gråsonen at de fant det nødvendig å dokumentere deres evinnelige manneklining).
Kun 16 band i hele verden er stemplet som trygge, og det må jo være en fin oppreisning for Cyndi Lauper å omsider havne i det guddommelig gode selskap, drøye 20 år etter at hun sto oppført blant Tipper Gores Filthy Fifteen.

Som om ikke dette var nok, har den driftige fyren spilt inn plate som et ledd i sin avhomsifiseringskampanje, og med brask og bram erklærer de at de har overvunnet sensuren og at musikkvideoen til "God Hates Fags" nå kan også beskues på menighetens hjemmesider. Men jeg følte jeg hadde lært nok for én dag, og sto over den leksjonen.

Mother Nature's (Grand)Son

2007-01-28T00:05:00.000+01:00

Ok, jeg skal ikke skryte på meg en dyp tilhørighet til naturen. Ei heller har jeg enormt mye til overs for kulde og snø, men når man nå en gang befinner seg i absolutt stillhet godt utenfor allfarvei, og ettermiddagssola glitrer i skaren, da er det umulig for selv en garva bygutt å ikke bli fascinert, inspirert og ørlitt kunstnerisk. (også hjelper det så klart at bestemor venter inne med nystekte vafler.)

Sølvguttene

2007-01-21T00:12:00.000+01:00

Denne joviale gjengen gikk faktisk hen og tok sølv i helgas prestisjetunge Finstad-cup for tøyselag. Les alt om de spennende kampene på www.spark.priv.no!
(Bildet er nesten ikke arrangert.)

Feel free to go berzerk

2007-01-19T21:16:00.000+01:00

Det er jo kanskje en slags trøst for oss som var drittlei "de nye gitar-kameratene" allerede før de hadde hulket fra seg en eneste note, at det faktisk finnes verre. Denne lekkerbiskenen av et album lyste mot meg i CD-hylla på postkontoret her en dag, og for ordens skyld; det er ikke Leonard Cohens sørgelig overcovra hymne det refereres til, men Israels klassiske vinnerlåt fra MGP 1979.
Av andre udødelige hits på denne skiva må nevnes mongolåta Dsjingis Khan (Tysklands bidrag i MGP samme år!) og Boney Ms steeldrum-gymsokk Hooray Hooray (it's a Holi-holiday). Løp og kjøp.

Walking on broken glass

2007-01-15T22:23:00.000+01:00

Som om ikke mandag morgen er kjip nok i seg selv, hadde Verdens Dårligste Biltjuv (VDB) bestemt seg for å putte kløpulver i gipsen denne helga. Jeg tror ikke man trenger all verden til dirke-evner for å få opp sidedøra på en '89 Peugeot 205 (dvs jeg VET det, for jeg har hatt ubudne gjester i denne bilen et par ganger før), men her gikk altså VDB for neandertal-varianten og moste ruta før han satte seg inn og begynte på del 2, nemlig å få start på bilen. Det gikk heller ikke så bra, og sporene viser tydelig hvordan VDB først brakk opp dekslet under rattet og deretter satte i gang med å ripe litt med skrutrekkern rundt låsen før han ga opp prosjektet og muligens gikk for å finne en ulåst sykkel eller noe. I det minste hadde han ikke stjålet de brente CD'ene eller 50-kroners-solbrillene, som han forrige rakker'n gjorde.
Som bildet viser mangler den stakkars venstre fordøra nå både sidespeil (fra forrige gang) og rute, i tillegg til at låsen er et gapende hull (fra forrige gang der igjen), og det burde vel ligge an til en slags kvantumsrabatt ved neste besøk på verkstedet.

spell no' Joy Division a!

2006-12-29T00:43:00.000+01:00

Denne oppfordringen er å finne som en del av bruksanvisningen for et brannslokkingsapparat. Jeg ble jammen litt trist selv.

Årets album

2006-12-28T22:11:00.000+01:00

På slutten av året skal man selvsagt rangere årets beste plater. Dette er en halsbrekkende øvelse som krever dager, for ikke å si uker med tenking og lytting.
Jeg må dessverre si at når det kommer til albumutgivelser, har 2006 vært et av de dårligste post-millennium årene, med en rekke gode hensikter, og flere flotte låter, men få virkelig store helstøpte album som kommer til å sette spor etter seg i musikkhistorien.
Men lista skal ubønnhørlig settes opp, og her er mine 25 mest verdsatte i en slags rangert rekkefølge. Vær oppmerksom på at lista kan se helt annerledes ut om en uke..

I Love You but I've Chosen Darkness - Fear is On Our Side
Jon Auer - Songs from the Year of Our Demise
Midlake - The Trials of Van Occupanther
Guillemots - Through the Window Pane
The Delays - You See Colours
Head Automatica - Popaganda
Gomez - How we Operate
The Dears - Gang of Losers
Elefant - Black Magic Show
The Automatic - Not Accepted Anywhere
Howie Beck - Howie Beck*
The Pernice Brothers - Live a Little
Shack - On the Corner of Miles and Gil
Josh Rouse - Subtítulo
Roger Joseph Manning Jr - The Land of Pure Imagination
The Feeling - Twelve Stops and Home
Motorpsycho - Black Hole Black Canvas
And you Will Know us by the Trail of Dead - So Divided
120 Days - 120 Days
Amusement Parks on Fire - Out of the Angeles
Pete Yorn - Nightcrawler
The Killers - Sam's Town
The Kooks - Inside In/Inside Out
Clearlake - Amber
The Ordinary Boys - How to Get Everything You Ever Wanted in Ten Easy Steps
* Dette albumet ble opprinnelig utgitt i 2004, men fikk altså ikke Europa-distribusjon før i år

Du kan jo sjekke om jeg har mest til felles med britiske eller norske musikkskribenter, og deretter legge inn en kommentar hvor du skjeller meg ut for å ha utelatt Muse og Gnarls Barkley og se hvor mye jeg bryr meg.

Utedo

2006-11-28T19:53:00.000+01:00

Dør med utskåret hjerte? Oppsmuldret toalettpapir? Slitne trevegger med bilder av kongefamilien? Bunker med gamle Donald-blader? Helt alene med tanker og forstoppelse? Høh, her på øsskanten drømmer vi om den slags diskret og mentalstimulerende luksus når vi går på utedo.

Som man reder, ligger man

2006-11-26T02:58:00.000+01:00

Fædrelandsvennen meldte på torsdag at "misjonær mistet stillingen etter utukt".
Er det bare meg og min koffert-tankegang, eller burde de vurdert å formulere seg annerledes, selv i bibelbeltet?

Pa-harty

2006-11-19T23:53:00.000+01:00

Nei, det gis ingen poeng for å gjette hva temaet på Påls bursda-hagsfest var!

Fingerferdighet

2006-11-17T17:00:00.000+01:00

"The razor-toothed piranhas of the genera Serrasalmus and Pygocentrus are the most ferocious freshwater fish in the world. In reality they seldom attack a human."

Ja, hvis du klarer å skrive denne teksten på mobilen din uten å bruke ordliste på under 41,52 sekunder, er du faktisk verdens raskeste tazter. "Det er da ganske god tid på en relativt kort tekst," tenker du kanskje. Det gjorde i alle fall jeg - på tross av at jeg alltid har T9-ordlista på når jeg taster - og gjorde et forsøk.
160 slitsomme tegn senere kunne jeg konstatere at jeg hadde brukt nøyaktig fire ganger så lang tid som den 16 år gamle jenta fra Singapore som forrige helg satte den nye verdensrekorden. "Øvelse gjør mester," tenkte jeg videre og gjorde et par forsøk til. Etter hvert begynte jeg å kunne teksten utenat, men det hjalp ikke særlig. På det femte forsøket var jeg nede i ca 2 min og 10 sekunder og måtte se nederlaget i øynene. Faktisk brukte jeg ca. 40 sekunder på å skrive teksten på tastaturet, og jeg er ganske rask på labben, selv uten touch!
Hvor lang tid bruker du?

Lovely Rita

2006-11-13T19:13:00.000+01:00

Charlize Theron i Arrested Development?! Den Søteste Skuespilleren i Den Beste Komiserien? Kan det være sant? Jeg reagerte med sjokk og vantro da jeg første gangen leste nyheten. Det var tross alt omtrent som om Eric Clapton skulle gjestespille med The Beatles*. Nå, et snaut år senere, vet jeg selvsagt ikke bare at det var sant, jeg har også sett klipp som viser at søta spiller den lettere tilbakestående og britiske Rita - og takket være svensk TV4 kan jeg i kveld endelig ta dette miraklet i øyensyn. Halleluja!
* Observante lesere vil selvsagt vite at dette stjernemøtet har forekommet. Heder og ære til førstemann som forteller i hvilken sammenheng dette skjedde.

..altså uten dressing

2006-11-12T19:26:00.000+01:00

Orddelingsfeil er blitt mer utbredt (og mer irriterende) enn mygg på Finnmarksvidda, og PC-staveprogrammer og den generelt sterke innflytelsen fra engelsk får gjerne skylda når fenomenet skal forklares.
Greit nok, men det som forundrer meg mest er at folka som deler ord ikke SER selv hvor galt det blir. Hallo?! Bare prøv å lese det høyt, goddamnit!

Jeg er en gastronaut

2006-11-09T21:16:00.000+01:00

Alle mathjerter gledet seg da salige New Orleans dukket opp igjen i hovedstaden i fjor høst. I "gamle dager" kunne man alltid tusle ned den bratte trappa (hvor først Stille Bar og deretter ikke fullt så stille Johns Bar senere tok over) og være sikker på å finne noe man aldri tidligere hadde smakt på restaurantens ever-changing meny av kreative kulinariske kreasjoner basert på crossover-cajun cooking milevis unna Fedon. Her hadde jeg mine første smakfulle møter med eksotisk fauna som kanin, hest, struts og kenguru, oftest akkompagnert av freske sauser som spilte flipper med smaksløkene. Jackass med mat, om du vil.
Av en eller annen grunn tok det et år før jeg fikk hilst på min gamle venn, og kunne konstatere at NO har blitt noe mer konforme og rendyrket southern i stilen. Litt merkelig, siden f.eks. Jimmy's og TGI Friday har trådt inn på disse jaktmarkene siden sist, men det kan jo også hende at kengurujakta gikk skeis i år. De har rett og slett litt igjen før de når gamle høyder på spisekartet, men én ting fant jeg denne gangen, som jeg alltid har ønsket å prøve, nemlig froskelår. Snaue 150 spenn for 3 små amfibiebein som stort sett smakte frityr må jo sies å være en suveren investering. Oh well, been there, done that, got these tiny toothpicks to prove it.
Resten av måltidet var imidlertid en særdeles hyggelig reunionfest for ganen, med en heit jambalaya som sto ikke mye tilbake for den jeg spiste i New Orleans (byen, ja) for to år siden, og en smaksbombe av en bourbondryppende bread pudding som verdig avslutning, begge deler i så rause amerikanske porsjoner at jeg måtte holde meg til små lyse flaskeøl resten av kvelden.
Men joda gamle venn, I'll be back for sure. Like a hurricane.

The power of løv

2006-11-04T23:26:00.000+01:00

Kornsirklene i England har fått seriøs konkurranse, men noen vil kanskje si at bongotromme-hippiene i Soffaparken har tatt vel mye over når selv høstløvet er batikk-mønstret.

Vis meg din innboks, og jeg skal si deg hvem du er

2006-11-02T01:29:00.000+01:00

Det slo meg at saken med de mangfoldiggjorte privatbildene av Kåre Kålrabi og hans forlovede Marian Aas-Hansen kan brukes til å gradere din posisjon i det medie- og kjendissentrerte samfunnet. Er du in the know, kjenner du de rette folka, er du der det skjer når det skjer? Plasser deg selv på en kulhetsskala fra 1 til 10:

1: Du kjenner ikke til denne saken, og uansett er ett eller fler av begrepene "sms", "e-post" eller "Kåre Conradi" ukjente for deg (f.eks. min niese på to og en halv mnd).
2: Du hørte om saken på TV, men mener slik vandalisme av gode folks navn og rykte er enda en grunn til å ikke kjøpe seg sånn internett (f.eks. bestemora mi).
3: Du leste om saken på nettet, men skjønner ikke hvorfor folk bryr seg om denne popartisten eller hvem han nå er, så lenge det finnes ordentlig porno (f.eks. den 18-årige lærlingen på jobben).
4: Du fikk en sånn "tips en venn" fra VG Nett, og fantaserer om hvordan denne Marian Aas-Hansen tar seg ut på de "frekke" bildene (f.eks. faren min).
5: Du har fått bildene på mail og kan fortelle venner og familie at denne Marian Aas-Hansen har langt mer å by på enn en døll flat hårklipp (f.eks. undertegnede).
6: Du var så heldig å finne en gjenglemt mobiltelefon i en hotellbar i syden (f.eks. han som fant en gjenglemt mobiltelefon i en hotellbar i syden).
7: Du er profilert nok til å bli sitert i media når du uttaler deg faglig (f.eks. Jon Bing), ironisk (f.eks. Ørjan Burøe) eller uinteressant (f.eks. Christian Strand) om saken.
8: Du kjenner Kåre eller et av motivene, og vurderer å bruke en litt mer low-profile forlover neste gang (f.eks. Ari Behn).
9: Du er et av motivene på bildene og tusener av mennesker har fått et litt annet syn på karrieren (f.eks. Raske menn) eller kroppen (f.eks. Marian Aas-Hansen) din.
10: Tusener av mennesker innehar et bilde av snoppen din (f.eks. Kåre Conradi).

Latterlig dårlig

2006-10-27T22:27:00.000+02:00

Liverpools bortestatistikk i årets Premiership er komisk lesning, og forrige helgs pinlige opptreden mot erkerivalene i øst var så tragisk at man tilslutt bare måtte le av det hele (derav tragikomisk).
Kanskje ikke så rart at blir som det blir, når flere av hovedaktørene også spiller sentrale roller i Den Beste Komiserien på fritida.

..then we take Barlin

2006-10-21T19:26:00.000+02:00

Som relativt oppegående elleveåring i 1986, lot jeg meg stadig vekk forundre av at ikke bare klassekamerater, men også musikkmagasiner hadde en tendens til å titulere a-has NYC-hymne Manhatten Skyline med e. (Først mange år senere skjønte jeg at ortografiprestisjen hadde startet sin vei mot bunnen, samt at musikkskribenter ikke nødvendigvis var de mest skriveføre i bunken.)
Disse minnene kom tilbake i forrige uke, da en ivrig VG-journalist skulle være først ute, droppa korrekturen og rapporterte at "et småfly har krasjet inn i en bygning på Manhatten i New York". Det ble retta opp (antakeligvis av en påpasselig kollega) i løpet av dagen, men fremdeles finner man referanser til denne ikke-eksisterende bydelen, f.eks. hos NA24.
Faktisk viste et kjapt Google-søk at ca. 3 millioner nettsider inneholder ordet Manhatten, og mens jeg skriver dette går det opp for meg at jeg med denne artikkelen har laget enda en. Hmpf.

Sleep tight, indeed!

2006-10-14T19:32:00.000+02:00

Det er et velkjent faktum at mannfolk som har uttalt eller oppført seg ufordelaktig mot sin "bedre" halvdel gjerne må tilbringe natta på sofaen, men man kan virkelig lure på hvor dypt i salaten denne stakkars karen har tråkka, som har fått beskjed om å ta med seg soveposen ut på gesimsen!
(Tar forbehold om at det kan være dette som i boligprospektene beskrives som "lys og luftig sovealkove i sjarmerende åpen løsning". Dette er tross alt Løkka.)

Kroppsnært

2006-10-11T22:28:00.000+02:00

Haha, tipper at ikke mange ville satt penger på at den hyppigst benyttede kategorien her etter halvannen måneds blogging kom til å være "kropp og helse"!

Næmen..så stor du har blitt!

2006-10-11T20:49:00.000+02:00

Det er som regel veldig hyggelig når gamle kjente du ikke har sett på svært lenge dukker uventet opp på døra di, men jeg må innrømme at jeg noe skrekkslagent tok to skritt tilbake da denne jenta gliste mot meg fra Aften Aftens forside på fredag. For jammen var det ikke Marthe - som jeg gikk 9 år i klasse med, spilte fotball med og sogar var kjæreste med i noen hektiske uker i 3. klasse - som nå kan smykke med tittelen norgesmester i kroppsbygging!

Uffside

2006-10-08T00:56:00.001+02:00

Offside er det mystiske ordet som gjerne brukes til å skille fotballfans fra "de andre". Hvis ei jente påstår at hun "følger med på fotball asså", spør du henne om å forklare offsideregelen, og da kommer som regel bjellene på katten. Men jeg innrømmer at en samlet kommentatorstab gjør det vanskeligere enn nødvendig for "de andre" når de bruker det totalt unødvendige begrepet "han kom fra offside".
For enten så er spilleren i offside når ballen spilles eller så er han IKKE. Om han på et annet tidspunkt står onside er ikke spesielt vesentlig. Det blir som om man skulle presisere at "stillingen nå er 1-0, men det var den ikke i stad".

Hvor i helvete har du tenkt deg?!

2006-10-06T15:06:00.001+02:00

Sixth Level of Hell - The City of Dis
You approach Satan's wretched city where you behold a wide plain surrounded by iron walls. Before you are fields full of distress and torment terrible. Burning tombs are littered about the landscape. Inside these flaming sepulchers suffer the heretics, failing to believe in God and the afterlife, who make themselves audible by doleful sighs. You will join the wicked that lie here, and will be offered no respite. The three infernal Furies stained with blood, with limbs of women and hair of serpents, dwell in this circle of Hell.

Jepp, i følge Dante's Inferno Test er det her jeg havner, først og fremst takket være min kjetterske og vellystige natur. Ta testen selv og se i hvilket nivå av helvete du er kvalifisert til, så kan det hende du tenker deg om to ganger neste gang du er i ferd med å utbryte et "Herregud!" eller planlegger å hyre en leiemorder.

Lyssky forretninger? Tvert imot..

2006-10-03T21:40:00.000+02:00

Hvis du som meg kjører bil innenfor Ring 3 i ny og ne, har du høyst sannsynlig mer enn én gang tenkt noe sånt som "Hvor i ¤#!% kommer alle disse røde lysene fra?!".

Vel, her er svaret. Oslo Vegvesen har tydeligvis fått kvantumsrabatt i denne sjappa nederst på Løkka. Bildet er for øvrig tatt like etter deres særdeles vellykkede salgsoffensiv rettet mot nærmiljøet.

Gutta på gølvet

2006-09-29T23:44:00.000+02:00

..dessuten har vi østers og går på henda på fredager!

(Neida, dette er så langt i fra det verste tilfellet av uheldig språkføring i Torggata, snarere et eksempel på hvor morsomt det kan bli når kverulanter som meg vil misforstå. Det hadde imidlertid kanskje ikke vært helt unaturlig å plassere de to skalldyrene i samme bøyningsform?)

Grøsse

2006-09-29T23:31:00.000+02:00

Er du over middels interessert i film generelt og i skumle filmer spesielt? Hvis du tillegg er svak for rebuser og tankenøtter så har du noen timers tidtrøyte foran deg hos M&M, hvor du skal finne 50 skumle og dystre filmtitler gjemt i et stort bilde.
Etter å ha funnet 37 av 50 måtte jeg ty til oppslagsverk (f.eks. IMDb) og fant 10 til. Men nå er det stopp. Hmpf..

Fingermat

2006-09-26T23:56:00.000+02:00

Jeg må innrømme at jeg hørte Cosmo Kramer le i bakgrunnen da jeg dagen etter å ha gitt blod (se forrige post) bomma på purren og skar meg i venstre pekefinger. Litt banning, kaldt vann og Noregsplaster reddet imidlertid situasjonen denne gangen.

The blood that moves the body

2006-09-26T00:41:00.000+02:00

Norske sykehus lider av blodmangel (eller anemi, som det heter på fagspråket), og jeg oppfordrer alle til å gjøre sin plikt og foreta et aldri så lite innskudd i Blodbanken nå som renta er på vei oppover.
Det er dessuten er finfin anledning til å mimre litt tilbake til festivalsommeren, siden du må krysse av en haug med bokser om dine reise-, dop- og seksualvaner den siste tida for å få lov til å bli stukket og tappet.

Deja Voodoo

2006-09-24T14:46:00.000+02:00

Ree-spect til produsentene bak Beyoncés låt og video Deja Vu. Etter å ha sett x antall svette dance routines i minimal bekledning til tonene av programmerte beats, provokativ vokalgymnastikk og en selvsentrert gjesterapper fikk jeg den umiskjennelige følelsen av å ha både sett og hørt dette før.

Forbaska flagg!

2006-09-22T22:42:00.000+02:00

Når vi først er ute i verden; flagget til ikke-landet Baskerland må vel være det styggeste som henger på en stang?
For alt jeg vet er det meninga at man skal se det gjennom 3D-briller, men uten ser det i alle fall ut som om Andy Warhol har fått boltre seg med Union Jack.